Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Carl von Clausewitz er et kjent navn for alle i uniform, men for folk flest, akademikere inkludert, er han et navn uten særlig innhold. Man har hørt om ham, og et løsrevet sitat eller to, men ikke så mye mer.
En norsk oversettelse av hans hovedverk Om krigen kom i sin helhet først i 2020, og i år kom den første norske biografien om ham: En kort introduksjon til Carl von Clausewitz - krigens filosof, skrevet av undertegnede.
Terrorbalanse og avskrekking
Første gang Clausewitz ble oversatt til norsk, i en sterkt forkortet utgave i 1972, var det ikke det militære som var drivkraften, men det politiske. Som vi finner beskrevet i forordet: «I denne utgaven har vi derfor med temmelig hård hånd skåret ned de militærtekniske avsnitt».
Les også: Ved siden av antibiotika, er det få oppdagelser og oppfinnelser som har spart så mange menneskeliv som atombomben, skriver Harald Høiback.
Det som appellerte mest til han som foretok utvalget, professor i statsvitenskap Jens A. Christoffersen, var det lys Clausewitz kastet over terrorbalansen:
Her er vi over på det omfattende felt som med et uttrykk fra moderne strategi er kjent som deterrence, eller avskrekking. Hvor krig på sett og vis opphører å være krig, og hvor politikken rår grunnen alene. Og vi kan vel innskyte, den viktigste, og også den fineste funksjonen våpen i det hele tatt kan ha. – Rent logisk står vi her overfor en videreføring av en vesentlig tanke hos Clausewitz, kanskje også det mest essensielle i hele hans forfatterskap, het det i boka fra 1972.
Våpen har sin viktigste effekt når de ikke brukes. Men akkurat denne sammenhengen er det mange som ikke helt begriper.
Med andre ord: Våpen har sin viktigste effekt når de ikke brukes. Men akkurat denne sammenhengen er det mange som ikke helt begriper. Det er våpen som kan ha en avskrekkende effekt, ikke avtaler om ikke å bruke dem. Som Clausewitz skriver i Om krigen:
«For å kunne bekjempe fysisk vold benytter voldsmakten seg av håndverkets og vitenskapens oppfinnelser. I folkerettens navn pålegger den seg selv umerkelige, knapt nevneverdige, begrensninger uten at den dermed i vesentlig grad blir svekket.»
Fremdeles gyldig
Clausewitz kjente ikke til krigens folkerett slik den i dag fungerer, men poenget hans er likevel fremdeles gyldig. Traktater og navnetrekk på et papir stopper ingen, om det ikke ligger noe mer bak. Som han skrev: «Krig er et livsfarlig foretagende og de verste feil er de som er forårsaket av velvilje.»
Omtrent midtveis mellom Clausewitz og oss, i 1928, fant det sted et historisk møte i Paris. Etter millennier med død og ødeleggelser ble man ganske enkelt enige om å avskaffe krig. Enkelt og greit. Det pussige er at ingen hadde tenkt på det før.
Avtaleteksten fra Kellogg–Briand–pakten var også forbilledlig klar:
ARTICLE I
The High Contracting Parties solemly declare in the names of their respective peoples that they condemn recourse to war for the solution of international controversies, and renounce it, as an instrument of national policy in their relations with one another.
ARTICLE II
The High Contracting Parties agree that the settlement or solution of all disputes or conflicts of whatever nature or of whatever origin they may be, which may arise among them, shall never be sought except by pacific means.
Fikk fredsprisen
Det var ikke rart at den amerikanske utenriksminister Frank B. Kellogg fikk Nobelprisen i 1929, «for his crucial role in bringing about the Briand-Kellogg Pact.» Det som derimot er langt merkeligere, er at Kellogg ikke ble den siste til å vinne prisen.
Hva er vitsen med en fredspris, om krig er avskaffet?
Hva er vitsen med en fredspris, om krig er avskaffet?
På listen over de som signerte traktaten finner vi alle de store. Foruten Frankrike og USA, finner vi Storbritannia, Japan, Tyskland og Sovjetunionen, og selvfølgelig Norge. Flere av signatarmaktene skulle sågar befinne seg på samme side i den verdenskrigen som brøt ut ti år senere.
Det er selvfølgelig lett å gjøre seg lystig over den tilsynelatende bunnløse naiviteten som lå til grunn for Kellogg–Briand–pakten. Ser man nærmere etter, ser man også at ganske få av dem som signerte avtalen trodde på den selv. Noe vi skal være glade for.
Hvordan verden i dag hadde sett ut, om de store demokratiene hadde avviklet sitt militærvesen, kan vi knapt forestille oss.
Verre enn at avtalen var meningsløs, er det at den også bidro til å viske ut grensen mellom krig og fred. Den gjorde at krigserklæringer mer eller mindre forsvant, ikke krigene.
Vil ikke signere
Det er selvfølgelig lett å gjøre seg lystig over den tilsynelatende bunnløse naiviteten som lå til grunn for Kellogg–Briand–pakten.
Dagens norske regjering høster kritikk fra flere kanter for at den ikke vil signere avtalen om å forby bruken av atomvåpen. Jeg er ganske sikker på hvor Clausewitz ville ha stått i den debatten. Han ville ikke ha vært noe mer glad i atomvåpen enn det vi andre er, men han ville også ha minnet oss på:
«At den blodige nedslaktingen er et fryktelig skue, er bare en grunn til å vise krigen enda større respekt, ikke til å gjøre sverdet sløvere av hensyn til menneskeheten. Plutselig dukker det opp noen med et skarpt sverd som kapper begge armene av kroppen vår.»
Atomvåpen er noe ganske annet enn sverd, men jeg er redd mekanismen er den samme. Ord på et papir, er ikke annet enn ord på et papir, om de ikke støttes opp av noe mer håndfast enn ytterligere ord på papir.
