Generalløytnant Kjell Grandhagen gikk bort fredag 3. mai 2019, 64 år gammel, og det er med stor sorg vi har mottatt meldingen om hans bortgang. Han kjempet hardt og lenge for å holde beinmargskreften unna livet, men måtte til slutt gi tapt. Tilbake sitter kona Bodil, barn og barnebarn med savn og sorg. Kjell var over alt annet familiens mann, intet raget høyere.
Vi andre må erkjenne at en av våre aller beste har forlatt oss så altfor tidlig – en avholdt og høyt respektert offiser, en betydelig røst i landets forsvarspolitiske debatt, og en leder med usedvanlige dimensjoner i sitt arbeid. Forfatterne av dette minneord hadde blant annet gleden av å jobbe sammen med Kjell i 6. divisjon og etter hvert Hærens styrker som Kjell ledet fra 2002 til 2006.
– Våre tre prioriteter er verneplikt, økonomisk styring og sikre operasjoner, sa generalen.
På den måten oppsummerte og innrammet han hele vårt arbeid i noen enkle ord, som skapte retning, vilje og rom for de som jobbet for ham. Vi ønsker i det videre å bruke Kjells metode for å oppsummere hans virke, i et forsøk på – og vi tror dette vil være helt i hans ånd – å trekke linjer og læringspunkter fra hans liv til nytte og ettertanke.
Hans tre prioriteter i all sin gjerning var åpenhet, ærlighet og rettferdighet.
En av våre aller beste har forlatt oss så altfor tidlig – en avholdt og høyt respektert offiser, en betydelig røst i landets forsvarspolitiske debatt, og en leder med usedvanlige dimensjoner i sitt arbeid
Åpenhet
Åpenhet fikk en ny dimensjon da Kjell overtok som sjef for 6. divisjon. Fra før hadde Lars Johan Sølvberg lagt et godt grunnlag. Kjell tok dette videre, og forlangte åpne leire og åpne kanaler mot norsk presse.
Han tok øvelsene ut av skogen og skytefeltene og inn i gatene og byene.
– Det er Tromsø som ligner mest på Kabul her i området, da får vi øve der, sa han.
Kjell så samtidig en mulighet til å vise, i all åpenhet, hvem Hæren er, hva som er realitetene i det vi gjør, og hvordan vi gjør det. Han gledet seg til å møte meningsmotstandere til radiodebatt og på folkemøter. Ikke fordi han ville vinne et ordskifte, men fordi han ville nå ut til flere og ha en meningsfylt diskusjon om folk, krig, fred og forsvar.
Også helt til det siste var åpenhet et bærende prinsipp for ham. Hvem andre enn ham er det som så tydelig har sagt at vi ikke kan godta det såkalte nektelseskonseptet i forsvaret av nord, som innebærer at Finnmark skal ofres?
Så kan man spørre seg: Hvorfor slik åpenhet? Var han glad i oppmerksomhet? Ja, på en måte var han det, men ikke rundt seg og sitt, han brukte sin posisjon til å skape åpenhet om Forsvaret. Kjell skjønte at folkets oppslutning om Forsvaret avhenger av kunnskap og forståelse. Selv ikke en krig makter å utslette et forsvar raskere enn et folk som snur ryggen til sine styrker. Det er mye ved Forsvarets virksomhet som krever hemmelighold, men unødvendige hemmelighetskulturer utvikler seg raskt dersom ikke den øverste ledelse insisterer på at folket skal vite og forstå mest mulig. Forsvaret utgår av folket, og er for folket. Ingen forsto dette bedre enn Kjell Grandhagen. Og vi vil påstå at ingen har gjort mer for å kommunisere Forsvarets innretning og eksistensberettigelse enn ham.
Vi vil påstå at ingen har gjort mer for å kommunisere Forsvarets innretning og eksistensberettigelse enn ham
Ærlighet
Ærlighet kunne man alltid forvente fra Kjell, noen ganger riktignok i ganske subtile former.
– Nå er det vel en stund siden vi har kommunisert noe viktig, sa han da han stod i døra til infoavdelingen en dag.
Med andre ord, vi lå på latsiden og jobbet ikke i tråd med vårt motto: Infoavdelingen skal til enhver tid ha flere ideer enn generalen vil godkjenne.
Men det var først og fremst den ærlige analysen en kunne forvente fra Kjell. Det er nok mange politikere, helt til denne dag, som har irritert seg over hans utspill og direkte mislikt det han foretok seg, men ingen har kunnet ta han på partiskhet. Hans analyser var basert på innsikt og rasjonalitet, ikke personlige preferanser eller politisk ståsted. Han var ingen nikkedukke, og lot seg ikke avfeie dersom han mente premissene var feil. Men han var samtidig åpen og lyttende – han lot medlemmene i ledergruppa få framføre sine argument i fred, til tider en noe støyende fred, og ventet med å konkludere til alle hadde fått sagt sitt. På den måten fikk konklusjonene legitimitet.
Da andre ville helprofesjonalisere Forsvaret, ga Kjell sitt ærlige svar: Verneplikten må aldri gå tapt. Igjen var analysen preget av hans klokkertro på at Forsvaret må beholde sin legitimitet i befolkningen. Han hadde sett mange profesjonelle soldater i sitt virke internasjonalt, og var på ingen måte imponert av alt han så. Dermed satte han i gang et omfattende arbeid for å øke oppmerksomheten på verneplikt, høyne vernepliktens status og bedre arbeidsforholdene for soldatene. Det er ingen tilfeldighet at han kalles Soldatenes general. Han trodde på det, han handlet - ikke smart og taktisk, men åpent og ærlig - og han lykkes. Verneplikten står som en påle.
Da andre ville helprofesjonalisere Forsvaret, ga Kjell sitt ærlige svar: Verneplikten må aldri gå tapt
Kjempet for jentene
Rettferdighet henger tett sammen med god og ærlig analyse. -Jeg ser absolutt ingen grunn til at ikke jenter kan gjøre soldats jobb like godt som gutter, absolutt ingen, sa Kjell da han innledet Hærens store kampanje for å rekruttere flere jenter. Han godtok ingen form for diskriminering, og godtok heller ingen unnskyldninger eller forsøk på å skape logiske premiss for å gi gutter fordeler. Han var helt overbevist om at talent og skarpskoddhet var jevnt fordelt mellom kjønnene, og at Forsvaret gjorde en stor tabbe ved ikke å rekruttere fra begge kjønn.
Også i sine største kriser, når vi mistet folk i øvelse eller krig, var han opptatt av rettferdighet. Feil måtte rettes opp, ansvar måtte identifiseres og erkjennes, Hæren skulle ikke være en lukket gutteklubb som beskyttet hverandre. Han tok sitt ansvar, andre måtte ta sitt. Det var ikke alltid like godt mottatt blant folkene han ledet, men den som holder linjen helt ut vinner respekt over tid. Også da Hæren ble rammet av store overskridelser i 2004, en krise han klart og tydelig mente hadde sitt opphav på et helt annet nivå, erkjente han at deler kunne vært unngått med bedre kommunikasjon mellom linjene. Det var ikke rett å kun peke i en annen retning.
Kjell Grandhagens manglende vilje – ja, kanskje enda til manglende evne – til å bedrive taktisk spill, til å fylle de lukkede rom med halvsanne teser og til å fremme seg selv på bekostning av de som i sannhet fortjener det, brakte ham helt til topps i vårt samfunn.
Det er noe å grunne på, for hver og en av oss.
Vi lyser fred over hans minne.
