Arbeidskraftberedskap som eksempel på kriseregulering

Forslaget om sivil arbeidskraftberedskap har i det siste igjen preget nyhetsbildet, og nå med en skarpere retorikk. Et grunnleggende spørsmål er om vi skal vedta regler nå, eller vente til krisen er et faktum.

Når siste forsvarskommisjon påpekte behovet for regler om sivil arbeidskraftberedskap var det ikke noe nytt. Forsvarskommisjonen av 1946 beskrev forsvaret av landet som illusorisk uten slik regulering. 

Ved vedtakelsen av beredskapsloven i 1950 delte Stortinget oppfatningen. Regjeringen fikk hjemmel til kriseregulering, men Stortinget bestilte samtidig lovregulering. 

Ingen tidligere regjering har fulgt dette opp.

Bare halve bildet

Mye av debatt har så dreid seg om hvordan sivilsamfunnet skal støtte Forsvaret i krise og krig. Det er selvsagt viktig, men bare halve bildet. 

Sivil arbeidskraftberedskap handler like mye om hvordan staten skal sikre basale tjenester til befolkningen under krisen. Vi trenger mat, vann, strøm og andre essensielle tjenester, selv når landets eksistens trues.

Spørsmålet om sivil arbeidskraftberedskap viser tydelig to ulike valg som er generelle for all krisehåndtering. Om hjemmelsgrunnlaget ikke skapes før krisen, gjenstår to alternativer for regulering i krisen. 

For det første kan regjeringen fremme en lovsak for Stortinget som hastebehandles. 

MENINGER

Opprop: Vi trenger et uavhengig forsvarstilsyn nå

Erfaringen fra koronaepidemien viste at dette kan fungere, men det tar tid. Og jo raskere behandlingen skjer, desto mindre rom blir det for reell parlamentarisk funksjon. 

For Stortinget er spørsmålet hva som er best, forhåndsfullmakter som eventuelt kan rulles tilbake, eller at nødvendige tiltak står på vent mens Stortinget lovbehandler.

Alternativt kan regjeringen handle uten Stortinget, enten etter beredskapsloven § 1, dersom Stortinget grunnet krigen er avskåret fra å utføre sine oppgaver, eller etter § 3 dersom situasjonen ikke tillater å vente på Stortingets behandling. Står slik regulering i mer enn 30 dager, må det «snarest mulig» fremmes en lovsak.

Regjeringen kan altså avvente krisen og innføre regler som ligner på de som nå er til behandling. Men en vedtakelse av forhåndsfullmakter fjerner ikke Stortingets rolle. All makt vil fortsatt ligge i stortingssalen. For det første kan Stortinget starte riksrettsprosess dersom lovens situasjonskravet ikke er oppfylt. For det andre kan Stortinget utøve alle sine parlamentariske kontroll- og sanksjonsmuligheter. Stortinget kan også endre eller oppheve loven. 

Teoretisk kan regjeringen forsøke å utsette endringen ved å nekte sanksjon, men både politisk og rettslig er det lagt til grunn at dette bare kan skje i kombinasjon med kabinettspørsmål. En nektende regjering måtte da umiddelbart fratre. 

Regjeringen blir først enerådende dersom Stortinget slutter å fungere som den annen statsmakt, slik vi så i Tyskland før andre verdenskrig.

Regjeringens handlingsrom reduseres dessuten dersom spørsmålet forhåndsreguleres. I en krise vil regjeringen måtte lene seg på konstitusjonell nødrett. Rettslig er adgangen til å benytte denne mindre på områder Stortinget har vurdert, enn der Stortinget har vært taust.

Tre sentrale grunner

Men om vi kan vedta regler om arbeidskraftberedskap i krisen, hvorfor bry oss med dette nå? Tre grunner er sentrale.

For det første ivaretas demokratiet best ved en behandling som vi nå ser. Vi får en åpen debatt og Stortinget får utøve sin demokratiske funksjon.

For det andre gir forhåndsvedtak mulighet for systematisk beredskapsplanlegging. Personell kan forhåndsdisponeres, sikkerhetsklareres, kurses og øves, og institusjoner kan organiseres for rask innsats. Dette gir vesentlig bedre kriseberedskap. Stortinget må altså ta stilling til hvor godt forberedt de ønsker at landet skal være i det øverste spekteret av kriser.

Det tredje poenget ble gjort av Forsvarskommisjonen av 1946, som fremhevet at «det allerede i fredstid blir gjort hva en kan for å sikre landets lovlige regjering også formelt en så sterk og autoritativ stilling som mulig så vel innad som utad». En tilnærming Stortinget eksplisitt sluttet seg til ved behandlingen av beredskapsloven.

Må tenke nytt

Beredskapshjemlene våre, og særlig den konstitusjonelle nødrett, er vage både med hensyn til terskler og innhold. En kalkulerende motstander må forventes å utnytte dette for å delegitimere norske myndigheters kriserespons. 

Dermed er dette også et spørsmål om hvor handlekraftig Stortinget ønsker at regjeringen skal være i møtet med en krise, også når Stortinget er satt ut av spill.

Debatten om Stortingets rolle i krise og krig er betimelig. Men den må være erfaringsbasert og ikke utelate hva som trengs for å møte krisen. Dette peker også mot behovet for å tenke nytt om hvordan regjeringens legitimitet kan sikres i en krisesituasjon. 

Ved utbruddet av andre verdenskrig endret Nygaardsvold regjeringens sammensetning og tok opp medlemmer fra opposisjonspartiene. En konstitusjonalisering av krigsregjeringen ville imøtekommet mange av de innvendingene vi ser i dag. 

Da kunne regjeringen gjøre bruk av krisefullmakter, men Stortinget også ha visshet for at med det endres også regjeringens sammensetning til nærmere å reflektere Stortinget.

LES OGSÅ:

FORSVARET

Forsvaret får gigantløft – avdelingene bedt om å kutte

KRONIKK

Hvis du gir fra deg en fridag for økt forsvarsevne – får du noe igjen?

KRONIKK

Arktis i endring