Meninger

Når beredskap blir et spørsmål om tro

For den dagen en alvorlig krise eller konflikt rammer Norge, vil ingen spørre hvor mange gode intensjoner som lå i langtidsplanene. De vil spørre om soldatene var klare.

HEIMEVERNET: Soldatar i innsatsstyrke Ida & Lyra i HV-17 under øvelse.
Publisert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

I over 15 år har jeg tjenestegjort i Heimevernet og Forsvaret. Jeg har gjort det av samme grunn som tusenvis av andre: Troen på at dersom Norge en dag blir satt på prøve, skal vi være klare.

I dag er jeg ikke lenger sikker på at vi er så klare som vi liker å fortelle hverandre.

Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden den kalde krigen. Krigen i Ukraina har vist at moderne konflikt handler om langt mer enn det mange trodde for bare få år siden.

Droner, elektronisk krigføring, presisjonsvåpen og kontinuerlig informasjonsinnhenting har endret slagmarken. Erfaringene fra Europa viser at soldater må trene jevnlig og realistisk for å kunne overleve og løse oppdrag.

Samtidig forventes store deler av Heimevernets personell å opprettholde sine ferdigheter gjennom et svært få treningsdager hvert år.

Førstelinjeforsvaret

Heimevernet er Forsvarets største avdeling, med over 40.000 soldater fordelt over hele landet. Det omtales ofte som førstelinjeforsvaret og skal kunne reagere raskt ved kriser, sabotasje og militære angrep.

Samtidig har myndighetene selv erkjent at Heimevernet må styrkes. I den nye langtidsplanen skal styrken økes fra 40.500 til 45.000 soldater. Det skal investeres i nytt utstyr, nye innsatsstyrker, dronekapasiteter, luftvern og mer trening.

Det er gode nyheter.

Men de er også en indirekte erkjennelse av at dagens nivå ikke er tilstrekkelig.

Når regjeringen selv sier at hele Heimevernet må trene mer og at øvingsaktiviteten må økes, er det fordi behovet allerede er identifisert.

Flere oppdrag

Likevel har mange av oss gjennom flere år hatt ansvaret for å fortelle soldater at de er en sentral del av Norges forsvarsevne samtidig som treningstiden har vært begrenset. Vi har fortalt dem at de skal være klare til å beskytte kritisk infrastruktur, ta imot allierte styrker og bidra til å forsvare lokalsamfunnene sine. Oppdragene har blitt flere og mer komplekse. Treningen følger ikke  samme utvikling.

Dette er ikke kritikk av soldatene.

Tvert imot.

Den største ressursen i Heimevernet er mennesker som år etter år stiller opp ved siden av jobb, familie og andre forpliktelser. De møter på trening fordi de tror på oppdraget. De fortjener ikke bare ros for innsatsen sin. De fortjener også ærlighet.

ØVELSE: Soldater fra Kristiansand HV-område på øvelsen Jøssing 2026.

For beredskap kan ikke måles i antall strategidokumenter, langtidsplaner eller taler på nasjonale konferanser. Beredskap måles i hva soldater faktisk kan gjøre når alarmen går.

Disse soldatene vi snakker om her er ikke en ukjent gutt/mann i en skyttergrav i Donbas. Det er din nabo, din ektemann eller bror,  din kone eller søster.

Bygges gjennom trening

Diskusjonen om forsvar  handler om framtidige kapasiteter, mens det snakkes mindre om dagens operative evne. Nye investeringer er nødvendige. Men vi kan ikke planlegge oss til forsvarsevne. Vi kan ikke powerpointe oss til beredskap. Forsvarsevne bygges gjennom trening, samtrening, kompetanse og tilstrekkelige rammer over tid.

Forsvaret har de siste årene blitt omtalt som en av statens viktigste oppgaver. Dersom vi virkelig mener dette, må prioriteringene våre gjenspeile det.

For den dagen en alvorlig krise eller konflikt rammer Norge, vil ingen spørre hvor mange gode intensjoner som lå i langtidsplanene. Ingen vil spørre hvor mange ganger vi snakket om beredskap.

De vil spørre om soldatene var klare.

Visste soldatene hvordan de skulle redde en kamerat med alvorlige splint og skuddskader. Visste de hvordan de bet mulig skulle forsvare sin stilling eller hvordan de best mulig kunne utnytte sine våpen?

Og det spørsmålet bør vi våge å stille oss selv. Ikke fordi jeg tviler på soldatene, men fordi jeg vet hvor mye ansvar vi har lagt på dem.

Når bjella ringer, er det for sent å oppdage forskjellen mellom ambisjon og evne.

 Si vis pacem, para bellum.

Powered by Labrador CMS