Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Forsvaret er i hardt vær. Helt sentralt i kritikken står begrepet «ukultur». Sterke røster hevder at det råder en ukultur i Forsvaret, som verken anerkjennes eller bekjempes. Enkelte går så langt som til å hevde at Forsvarets manglende evne og vilje til å vedkjenne seg denne ukulturen i organisasjonen, nå må få hoder til å rulle.
Spørsmålet er like fullt: Eksisterer det en ukultur som Forsvaret ikke anerkjenner?
Sakene som har utløst diskusjonen rundt ukulturen i Forsvaret, er de som nå går under sekkebetegnelsen «varslingssakene». Den ene graverende saken avløser den andre. Det kan virke som at forstemmende hendelser bare står i kø. Varslere har stått frem og fortalt om forhold som ikke er Forsvaret verdig. Viser dette at det råder en ukultur?
Upresist
La det være klart: Jeg er ingen tilhenger av begrepet «ukultur». Jeg har ved flere anledninger anbefalt forsvarssjefen om ikke å benytte seg av begrepet. Det kommer jeg til å fortsette med. Det er i hovedsak to grunner til at jeg mener at vi med fordel burde legge ordet bort, og heller finne andre begreper. For det første: Begrepet «ukultur» er normativt. For det andre: Det er upresist.
Varslingssakene er altfor alvorlige til at vi kan anvende oss av ulne begreper. Skal vi iverksette konkrete og effektive tiltak, må vi også være helt tydelige på hva problemet er. Det er derfor ikke begrepsmessig flisespikkeri å være nøye med begrepsbruken: Det er å ta problemene på alvor.
Slik det nå står, har begrepet «ukultur» blitt ensbetydende med at «det er noe galt med kulturen i Forsvaret når det gjelder hvordan menn behandler kvinner og hvordan varslere ivaretas». Det betyr også noe i retning av at «kulturen i Forsvaret ivaretar dårlig atferd og bidrar til å dekke over eller skjønnmale uønsket handling.» Noe slikt. Jeg vet ikke helt.
«Ukultur» forutsetter en betydelig grad av presisering for i det hele tatt å kunne beskrive noe substansielt. Da mener jeg vi heller bør bruke de begrepene vi har for å beskrive graverende forhold, enn å ty til sekkebetegnelser som må defineres for å gi det mening.
Variasjon
Vi må etterstrebe et presisjonsnivå som virkelig går de uønskede momentene ved Forsvarets organisasjonskultur til livs. For, når vi nå snakker om «ukulturen» som Forsvaret må anerkjenne – hva er det egentlig vi kritiserer?
Er det menns forhold til kvinner? Er det majoritetskulturens syn på minoritetene? Er det språkbruken i enkelte avdelinger? Er det Forsvarets håndtering av alvorlige varslingssaker? Er det regelverket? Er det enkeltpersoners misbruk av stilling til egen vinning? Er det med andre ord etablerte maktstrukturer som vi må gå nærmere etter i sømmene? Eller er det alt sammen?
Les også: – Det er ingen ukultur i Hæren når det gjelder mobbing og seksuell trakassering!
«Ukultur» favner alt fra juss, organisatoriske prosesser, rammebetingelser, personlige tragedier, statlige regulativer, så vel som kulturelle atferdsmønstre. Disse ulike bolkene må håndteres forskjellig. For, varslingssakene varierer betraktelig i innhold og alvorlighetsgrad. De varierer til alt fra seksuelle overgrep og ulike former for grov maktmisbruk, til mer vage henvisninger om sleivete språkføring.
I noen saker har fellesskapet virkelig feilet. I andre er det enkeltindivider som har oppført seg krenkende. Noen av disse sakene er straffbare. Andre ikke.
Mot riktig retning
«Ukultur» er et hverdagslig begrep, men ikke et faglig begrep. Det er det en enkel grunn til: For å definere noe som «ukultur» må vi først definere hva som er «god kultur».
«God kultur» finnes det til gjengjeld ikke noen universell standard for. Hva som er godt og dårlig, er kontekstuelt. Det er avhengig av hvem vi er, hvor vi bor, hvor vi er vokst opp. Og, i en yrkessammenheng er det også svært relatert til hvilke oppgaver og oppdrag vi skal løse. Derfor er et viktig steg for å sørge for at varslingssakene blir et vendepunkt i positiv retning for Forsvaret, å skape større bevissthet rundt hvilket fellesskap vi ønsker å representere.
Det arbeidet er vi heldigvis i gang med. At det nå renner på med varslingssaker er også et tegn på en betydelig kulturell endring, og at Forsvaret ikke er isolert fra samfunnets øvrige utvikling.
Les også: Til syvende og sist handler forebygging og håndtering av MOST, om deg og meg
Jeg er nyansatt kulturviter i forsvarsstaben, hentet fra Cyberforsvaret til Forsvarsstaben av forsvarssjefen nå i sommer. Hvorvidt det skal være akkurat meg er ikke av betydning, men at forsvarssjefen tok det grepet, viser til hvilken betydning nettopp kulturfeltet har for Forsvaret.
For, vi skal ikke mange månedene tilbake i tid før det ville ha vært utenkelig å ansette en kulturviter i kretsen rundt forsvarssjefen for å jobbe faglig med utviklingen av en formålstjenlig organisasjonskultur.
Forsvarsledelsen spesielt, og Forsvaret generelt, anklages for ikke å ta «ukulturen» på alvor.
Til det må jeg si meg uenig.
For enhver som har beveget seg i Forsvarets korridorer er det hevet over enhver tvil at varslingssakene oppfattes som ikke bare en skamplett, men også som noe som Forsvaret er seg pliktig til å håndtere. Det er ikke til å komme bort fra at Forsvaret har brukt lang tid på å forstå omfanget av uønsket atferd i organisasjonen.
Forsvaret har også slitt med å vite hvordan de utfordringene organisasjonen nå står i skal håndteres. Men det er samtidig iverksatt en rekke tiltak: MOST-undersøkelsen er ett eksempel på et slikt initiativ, som er en toårlig kartlegging av organisasjonskulturelle forhold relatert til mobbing- og seksuell trakassering; varslingsinstituttet et annet; HEL (holdning, etikk og ledelse) et tredje.
MOST-undersøkelsen 2020: Slik er tallene fordelt på forsvarsgren
Det er også fagpersoner som jobber med eksempelvis mangfold og inkludering, organisasjonsutvikling, personvern så vel som arbeidsmiljø. Disse er også under kontinuerlig evaluering og forbedring.
Det viser til at problemene anerkjennes. Er vi i mål, derimot? Langt ifra. Men det er det heller ingen som forfekter. Det er ikke vanskelig å peke på utallige eksempler der konsekvensene for uønsket handling ikke har vært gode nok. Det er derimot ikke det samme som å si at Forsvaret ikke anerkjenner at det eksisterer en lang rekke eksempler på uønsket atferd som krever betydelig innsats for å komme til livs. Noe av dette er strukturelt, noe individuelt. Uansett må det omfattende kulturendring til. Det er vi heldigvis i gang med.
Et sterkt arbeid
Det er gjort mye interessant forskning de seneste årene på hvordan man skal komme uønsket atferd og handlinger til livs i en organisasjon. Det som må på plass, er å legge forholdene til rette for å utvikle et inkluderende og trygt fellesskap.
Vi må med andre ord spørre oss: Hva skal kjennetegne det fellesskapet vi er del av? Hva skal prege vår kultur for at vi skal kunne utføre vår samfunnsrolle og de oppdragene vi er pålagt? Og hvordan skal vi reagere når vi opplever og erfarer atferd som undergraver fellesskapet?
Vi skal stake ut en retning for kulturen for å utvikle et fremtidsrettet forsvar. Det betyr at vi må gjennom noen røffe runder nå. Heldigvis er vi i gang med dette arbeidet. Det er smertefullt, men nødvendig.
Debatt: Ukultur kan kun nedkjempes ved å erkjenne den
Det er mulig at hoder bør rulle, og at noen må gå. At Forsvarets håndtering av varslingssakene ikke har vært kraftig nok, er også tydelig. Men for enhver som har jobbet med kultur og endring står en ting klart:
Det er ikke det å bytte ut noen mennesker som skal til for virkelig å få til endring. Det er nitidig arbeid der hele fellesskapet sammen går inn i en prosess om å skape et fellesskap der alle trives og verner om hverandre.
