Generalmajor Joar Eidheim flytter på seg i stolen. Lener seg tilbake. Han sier ingenting. Sekundene går.
Hele sin karriere har han tilbrakt i Forsvarets spesialstyrker, de siste fire årene som sjef. Han er klokkeklar, nøler knapt et sekund når han snakker om faget han har jobbet med i førti år.
Joar Eidheim
FRA: Sykkylven
ALDER: 60
AKTUELL: Gikk i sommer av som sjef for spesialstyrkene etter å ha tjenestegjort i spesialstyrkene i 40 år. Jobber nå som spesialrådgiver i eget selskap.
Å være spesialsoldat er en av de mest krevende rollene i Forsvaret, hvor oppdragene er risikofylte, strengt hemmelige, og ofte skjer bak fiendens linjer. Evnen til å kunne løse avanserte oppgaver under ekstremt press er blant de viktigste. Det kan være å pågripe terrorledere eller frigjøre gisler. Dette har han stålkontroll på.
Men nå er han inne på noe annet: Familien.
De som satt og ventet på ham da han var ute. Som ikke visste stort annet enn at ektemannen, pappa, var på jobb, ikke bare i krigsområder, men i krigens kjerne.
MED FAMILIEN: En familieselfie på fjelltur i de sveitsiske alpene. I
bakgrunnen vises fjellet Matterhorn.Foto: Privat
Og nå, nå er ikke ordene like tilgjengelige for ham.
Hva det har kostet ham, skal han etter hvert klare å svare på.
Hva det har kostet kona og barna, vet han imidlertid svært godt. I perioder, nesten alt.
Alltid i høy beredskap
«Generalmajor Eidheim, tre av!»
5. juni i år samlet forsvarssjefens ledergruppe seg i Fanehallen på Akershus festning. Til stede var også sjefer for allierte spesialstyrker.
Det er høytidelig stemning. Etter lang og tro tjeneste var det Eidheims tur å trå inn i pensjonistenes rekker, hva nå enn det betyr når du kun er 60 år og fortsatt brenner for faget ditt. Så er heller ikke tittelen hans «pensjonist», men generalmajor utenfor aktiv tjeneste. Heldigvis. Det klinger bedre, synes han.
2022: Da Eidheim tok kommandoen over
spesialstyrkene i juni 2022, kom han direkte fra en
jobb i NATO.Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret
– Det er noe med det. Du har ikke helt gitt fra deg identiteten din. Du er fortsatt general, og den profesjonen du har hatt i førti år skal fortsatt være en del av deg.
Han sitter på en kafé i Oslo sentrum med en kopp svart kaffe på bordet foran seg.
– Jeg tror de fleste kan være enig i at det å være soldat er meningsfullt. Du kan lett motivere deg og finne en mening i det du gjør når du er soldat. Du setter deg selv i en større sammenheng, uansett hvor i Forsvaret du er.
TILBAKEBLIKK: Joar Eidheim har hatt en
lang karriere som spesialsoldat – de siste
årene som sjef for spesialstyrkene.
Det har vært en spesiell tilværelse. Hele sitt voksne liv har han vært klar til å rykke hvor som helst i verden, på timen.
– Du er hele tiden i høy beredskap, og når telefonen ringer slipper du alt du har i hendene. Soldatidentiteten tar en større og større del av deg, sier Eidheim.
Den sitter fortsatt i ham, og kommer nok aldri til å slippe taket. Selv nå, etter at han formelt har gått av med pensjon, vil han fortsette med å bidra til totalforsvaret. I sommer opprettet han selskapet Eidheim Strategic Advisory AS, hvor han tilbyr rådgivningstjenester innen forsvarssaker nasjonalt og alliert, strategisk beslutningstaking, risikostyring og komplekse sikkerhetsutfordringer.
ENTUSIASME: Det blir ingen typisk pensjonisttilværelse for Joar Eidheim. Her på vei til et møte med kunde PA Consulting.
Hans første kunde er rådgivningsselskapet PA Consulting.
– De er kjent for sitt arbeid mot forsvarssektoren, sier Eidheim.
Entusiasmen hans over å starte et nytt kapittel er synlig.
Overbevist av andre verdenskrig
En gang var planen hans å studere medisin, og tenåringen Joar Eidheim var i utgangspunktet skeptisk til hele førstegangstjenesten. Etter et studieår i USA, hadde han blitt en slags hippie, på vippen mot å bli pasifist. Det skal nevnes at han var bare 17–18 år. Da han likevel bestemte seg for å ta et år i Forsvaret, var det etter flere samtaler med familiemedlemmer som hjalp ham å se det store bildet, deriblant gjennom historier om andre verdenskrig. Han beskriver det som en modning han måtte gjennom.
«Det tok en stund før
jeg skjønte at dette var
min måte å leve på.»
Eidheim gikk fra å tvile på om han i det hele tatt skulle inn i militæret, til å gå for prosjektet å bli den beste soldaten han kunne bli.
Han tok førstegangstjenesten som fallskjermjeger, og søkte deretter opptak om å bli profesjonell spesialsoldat. Han fikk raskt tillit, og fikk etter hvert også betalt utdanning på Krigsskolen. Som nøysom sunnmøring i en økonomisk krevende tid for landet, kunne han ikke takke nei, men han var lenge innstilt på at livet var for mangfoldig til å tilbringe en hel karriere i Forsvaret.
Hva visste vel han?
40 år senere forteller han om en dyp dedikasjon og lidenskap til faget sitt.
– Men det tok en stund før jeg skjønte at dette var min måte å leve på.
Fraværende pappa
Noe av det han virkelig likte med å jobbe i spesialstyrkene, var muligheten til å lære av og trekke erfaringer fra andre.
– Å løse vanskelige oppgaver sammen med andre, det er veldig givende. Spesialstyrkene jobber med problemsett som krever nytenkning, innovasjon og utvikling. Å sette sammen et team som går inn i den typen oppgaver … Det er en helt sentral del av fortellingen om hvorfor jeg har valgt som jeg har gjort.
«Vårt neste oppdrag er et oppdrag vi aldri har løst før.»
Denne realiteten trigget ham alltid. Ingen operasjon var lik. For å finne ut hvordan de kunne løse hvert oppdrag så presist og med så lite risiko som overhodet mulig, måtte de for hver gang sette seg ned ved verktøykassen og begynne fra scratch. Hva kunne de hente fra egne erfaringer, hva kunne de hente av råd og innspill fra andre? Fasiten hadde ingen.
– Vi kunne ikke gå på biblioteket med forventning om å finne en manual på hvordan vårt problem skulle løses.
Han blir avbrutt av telefonen som ringer. Det er sønnen. Eidheim svarer.
Han lytter, beroliger og kommer med råd, før samtalen avsluttes med et: «Lykke til. Glad i deg. Ha det».
Dette er nytt. At pappa tar telefonen selv om han er opptatt, at sønnen kan si: «Nei, det kan ikke vente», og at pappa tar seg tid selv om det egentlig ikke passer. Det har knapt vært noe poeng å prøve å ringe ham hvis han har vært på jobb. Særlig da han var aktiv spesialsoldat, men også mens han har vært toppsjef for styrkene.
VIKTIG: Eidheim er opptatt av å holde seg i form, og har blant annet faste rutiner for hjemmetrening.
– Det er nok dessverre sånn at hvis de har trengt noe, så har de ringt mor, sier han.
– Det er litt sårt.
Lite kontakt
Oppdragene var som regel hemmeligstemplede. Kona fikk vite litt. Hvilken del av verden han skulle til, for eksempel. Barna lærte at han måtte skru av telefonen når han var på reise, at han måtte være nøysom med hvordan han brukte telefonen. Sjelden har de fått så mye som en tekstmelding i løpet av ukene han har vært borte. I alle fall har det ikke vært noen avtale om det.
– Nei. Hvis jeg sier at jeg skal prøve å sende en tekstmelding hver kveld, og så kommer det ingen tekstmelding, da blir de redde. Du skal ikke love noe du ikke kan garantere. Så er det heller en hyggelig overraskelse hvis du får det til, sier han.
– Du kan ikke ta lett på med tillitsforholdet til dem som står deg nærmest. De må tas inn i en eller annen slags forståelse av hvem jeg er og hva jeg holder på med, uten at de kan få vite alt. Det handler om å ha en visshet om hvor pappa er.
I tillegg til en stor mengde enkeltoperasjoner rundt om i verden, har han hatt tre deployeringer til Afghanistan, samt Kosovo og Bosnia.
Legger lokk på frykten
Det var en fase i livet der det å være soldat var et valg han måtte ta. Da det brøt ut krig i Afghanistan, hadde Eidheim svært små barn.
– Så det var et spørsmål: «Lar det seg kombinere?».
– Lar det seg kombinere?
Han tenker i flere, lange sekunder. Det finnes ikke noe enkelt svar på det spørsmålet.
– Jeg har rettferdiggjort det med at barna mine alltid skal vite at det var en grunn til at jeg dro. At jeg var villig til å gjøre det som krevdes, for disse verdiene eller …
Igjen blir han stille. Han blir blank på øynene. De neste ordene kommer som en svak hvisken.
– De har vært redde. Det har vært tøft.
– Har du vært redd?
– Om jeg har vært redd?
«Pappa, du gjør en viktig jobb. Ikke dø.»
Det er nå han flytter på seg i stolen mens han leter etter de riktige ordene.
– Altså… Det handler om å fokusere på arbeidsoppgavene, noe som legger lokk på frykten over…
Han begynner på nytt.
– Du kan ikke lykkes med et oppdrag hvis ikke alle gjør sin jobb, sine oppgaver. Det er ikke rom for at enkelte skal miste fokus. Under gjennomføringen av operasjonene må følelsene legges til side, sier han.
– Selv om jeg selvfølgelig har vært påvirket av at jeg har hatt barn som har vært redde for meg, har det vært fullt mulig i neste omgang å fokusere på arbeidsoppgavene uten å tenke på de verst mulige konsekvensene. Dette er soldatprofesjon. Dette har vi trent på, igjen og igjen og igjen.
«Ikke dø»
Han husker tilbake til da han var i Afghanistan og fylte år. Barna var små, og hadde skrevet brev til han. I det lille brevet til datteren sto det:
«Pappa, du gjør en viktig jobb. Ikke dø».
Dette minnet blir han beveget av.
Men selv om de har savnet ham og vært redde for ham, har det gått fint. Det har gått fint med barna, og han har et nært forhold til dem.
– De er flotte mennesker, og de sier at de er stolte av meg. Jeg liker å tro at de er ærlige.
– Hva har jobben din krevd av kona di?
– Utbrent. Begge to. Samtidig. Du kan kanskje tenke at en spesialsoldat er jevn på energi og kan ta på seg alt. Klarer alt. Kan være verdens beste soldat, leder, ektefelle, elsker, pappa, bygge hus, dra til Afghanistan og komme tilbake og fortsette der du slapp. Men det funker ikke. Det er et litt sånt umodent selvbilde av en som klarer alt.
Første reisen hans til Afghanistan var i romjulen 2001. De fikk den siste sønnen sin i november. Samtidig var de i gang med å bygge hus på Rena, men den vinteren var ikke huset mer enn en grunnmur med halvferdig reisverk. Da han dro, sto kona igjen med et nyfødt barn, en to år gammel jente og en fire år gammel gutt.
Fikk nei fra kona
Han innser at det var voldsomt. At det var for mye. Forsvaret arrangerte samlinger for familiene som var igjen hjemme, hvor de informerte litt om hva som skjedde der soldatene var, men også forberedte dem på hvordan det kunne bli når de kom hjem igjen. Han ser det komiske i de to motsetningene som skulle få det til å fungere når familien igjen var samlet.
På den ene siden har du soldaten. Den viktige soldaten som har kjempet for konge og fedreland og som plutselig forventes å ta oppvasken. På den andre siden har du en sliten forelder med barn som har kjent på både savn og redsel, og som liksom skal gi enda mer av seg selv når partneren endelig har kommet hjem igjen.
«Jeg vet ikke om det
er helt sant, men jeg
husker det som at
det var kona mi som
kom og sa: "Joar,
nå må du komme
deg tilbake til
spesialstyrkene."»
– Forsvaret var opptatt av ikke å ignorere at det å komme tilbake kunne være problematisk, men det skal ikke så mye bevisstgjøring til for begge parter for å være obs på dette her. Det tror jeg vi fikk til, sier Eidheim.
– Men den utbrentheten måtte vi gjøre noe med.
For hans del ble den midlertidige løsningen å forlate spesialstyrkene for en kontorjobb i Hæren. Han kom sent og gikk tidlig. På fritiden hentet han i barnehagen og bygget hus. Det var deilig – en liten stund.
PÅ SKITUR: Eidheim (i hvit genser) som barn sammen med far,
storebror og storesøster i Sunnmørsalpene. Han ble tidlig glad i
naturen, forteller han selv.Foto: Privat
FELLES GLEDE: Eidheim og kona tilbringer mye tid i naturen. Her på randoné-tur i Jotunheimen.Foto: Privat
– Og så kjente jeg at «dette takler jeg ikke». Jeg fant ikke den energien i den jobben. Jeg vet ikke om det er helt sant, men jeg husker det som at det var kona mi som kom og sa: «Joar, nå må du komme deg tilbake til spesialstyrkene», ler han.
Sånn ble det.
Men nå var han en erfaring rikere.
– Det var et skifte. Jeg klarte å forholde meg til en krevende arbeidsplass på en mye mer bærekraftig måte.
Balansen var likevel ikke alltid like lett å finne.
– Jeg har kommet hjem til kona mi og sagt at jeg tror ikke dette går. Da var svaret: «Den beslutningen får ikke du lov til å ta alene.»
Han smiler.
– Det var sobering, sier han, og bruker det engelske ordet i mangel på noe annet.
Det lar seg ikke helt oversette, men responsen fra kona dro opp rullegardinen og fikk ham ned på jorden.
– Dere er fortsatt gift?
Han smiler.
– Vi er fortsatt gift.
En grov feil
På en av operasjonene i Afghanistan holdt det på å gå ordentlig galt. Den hendelsen han nå skal fortelle om, sitter fortsatt dypt forankret i ham, og er et eksempel på hvilke type oppdrag spesialstyrkene blir satt til å løse, og hvor viktig det er at de har verktøyene de trener – en fanesak for Eidheim.
– Mange operasjoner av denne typen, gjorde vi uten bruk av helikopter, begynner han.
– I mørket gikk vi dypt inn på området til fienden, pågrep personen vi skulle ta, og fraktet vedkommende ut igjen uten at landsbyen ble vekket. De våknet bare til at personen var borte.
FBI-KOPP: En liten gave fra internasjonal tjeneste har plass i kjøkkenhylla.
Men noen ganger måtte de bruke helikopter. Det hadde med tid å gjøre, tilgjengelighet til områdene det skulle inn i.
– Og denne operasjonen krevde helikopter.
Risikoen ved å bruke helikopter under en hemmelig operasjon, er at helikopteret lager masse støy. Du vekker landsbygden, som med en gang vil begynne å mobilisere for å gjøre et motangrep.
– Dette vet vi, og planen blir nøye lagt. Soldatene har minutter på seg til å gjøre jobben, og i de minuttene må helikoptrene bort. En spesialoperasjon krever veldig samkjørt og presis gjennomføring.
Eidheim var den gang sjef for de norske spesialstyrkene i Afghanistan, og ledet operasjonen, hvor målet var å foreta en pågripelse om natten mens alle sov. Han ba om å få et helikopter med spesialtrent personell, men fikk beskjed om at det ikke var tilgjengelig. I stedet fikk han tilbud om bistand fra en konvensjonell helikoptertjeneste.
Innerst inne visste han det, at det ikke var godt nok. At de burde avslå og insistere.
Han valgte å si ja, og iverksatte.
– Det som skjedde, var at helikopteret ikke fulgte planen. Det gjorde at fienden klarte å organisere seg. De kom i posisjon, de hadde våpen, og begynte å skyte på helikopteret når de skulle fly ut.
Han forteller at det er som på film. Soldatene sitter i åpne helikoptre med bena hengende utenfor.
– Og de kunne kjenne at rakettene fløy mellom bena på dem.
Han hadde jo hatt en følelse, som han hadde undertrykt. Han ville gjennomføre den operasjonen.
– Jeg kjente på et enormt ansvar for å ha utsatt mine egne for det. Dette er veldig personlig, for det var en grov tabbe jeg gjorde som sjef, og det kunne ført til at vi mistet mange.
Eidheim minnes da mannskapet på helikopter-enheten kom tilbake til basen. De var fulle av adrenalin.
Milepæler
10 ÅR: Fikk min første sykkel – en DSB Golden Flash.
20 ÅR: Går langt og bærer tungt.
30 ÅR: Egen leilighet og husbanklån.
40 ÅR: Trener til Birken.
50 ÅR: Reetablering i Norge etter fem år i utlandet – USA og Belgia.
60 ÅR: Empty Nest.
– De tenkte at de hadde gjort en kjempejobb. De hadde jo skutt masse folk. Det var ikke jeg eller vi interessert i. Vårt oppdrag var å pågripe denne ene personen. Minimal bruk av vold var vårt varemerke.
– Hva sa du til dem?
– Jeg var, eh … Jeg husker ikke, sier han, med et ansiktsuttrykk som antyder at det husker han egentlig meget godt.
– Hva sa du til dine soldater?
– «Dette skal vi aldri gjøre igjen. Vi skal aldri be om støtte fra noen som ikke møter de kravene vi selv har satt.»
I etterkant har Eidheim vært en av dem som jobbet hardt for at spesialstyrkene skal ha en egen helikopterstyrke som trener sammen med dem. 339-skvadronen ble formelt dedikert til spesialstyrkene i 2019. Til den dagen han trådte av kjempet han for at de også skulle ha helikoptre som matchet kompetansen til soldatene.
«Noe av det viktigste i
mitt lederskap er å dyrke
tvilen. Det ligger masse
energi i å være usikker.»
– Spesialstyrkene er noen få, spesielt selekterte, trente og utrustede soldater. De ber ikke om mye, og min mening er at de må få det lille de ber om. Historien har vist at en investering i spesialstyrkene er en investering som også kommer resten av Forsvaret til gode.
Intense år som sjef
De siste fire årene har vært intense. Som sjef for Forsvarets spesialstyrker hadde han ansvar for å lede og utvikle spesialstyrkene, han hadde ansvar for beredskap og operativ evne, ansvar for å prioritere og styre ressurser, følge opp nasjonale og internasjonale operasjoner, rådgi militær og politisk ledelse – og utvikle spesialstyrkene på sikt.
FREMOVER: Joar Eidheim er fortsatt dypt engasjert i feltet han har jobbet med gjennom hele karrieren. Han er langt fra klar til å legge det fra seg.
Han skulle sikre at de var i stand til å løse de mest krevende militære oppdragene Norge kunne bli stilt overfor.
Det var ikke fritt for at han våknet klokken fire om morgenen for i mørket å finne løsninger på utfordringer.
Eidheim skjønte tidlig at han ikke ville klare seg i jobben alene. Han måtte velge seg en gruppe medarbeidere han kunne ha som sine nærmeste. Han kalte dem «patruljen» sin. Prinsippet var likt som da han var spesialsoldat selv: «Vi er best sammen».
– Jeg har alltid søkt å skape meg denne rammen der jeg kan ha noe få tett på. Det har gitt meg en trygghet.
Noe av denne tryggheten viser seg gjennom at han ikke er redd for å uttrykke tvil. Tvert imot mener han det har stor verdi.
– Ofte er det det motsatte bildet du skal ha av disse generalene, men noe av det viktigste i mitt lederskap er å dyrke tvilen. Det ligger masse energi i å være usikker, i å søke mer informasjon og invitere nye perspektiver inn. Når du er i en avdeling og et miljø som skal løse oppgaver som aldri har blitt løst før, er dette måten å håndtere det på. Jeg har vokst opp i en kultur som har lært meg at jeg ikke kan si «jeg vet og slik blir det». Det funker ikke i spesialstyrkene.
De siste fire årene, da han var sjef for spesialstyrkene, var det en liten gruppe som utgjorde hans innerste krets på jobben.
– Jeg var sjef, og jeg hadde ansvaret, men jeg hadde noen få stykker som fikk hele Joar. De måtte tåle og se alle sidene ved meg, på godt og vondt.
Beskjeden disse utvalgte fikk var: «Jeg vil gjerne at du skal jobbe sammen med meg, men du må være klar over følgende.»
«Jeg er god til å se
sammenhenger, men jeg
trenger hjelp til struktur.»
– Hva måtte de være klar over?
– Ifølge dem selv: At jeg testet tankene mine. De måtte være med på disse tingene jeg nettopp fortalte om. De måtte være samtalepartnere, og de har definitivt også sett tvilen min.
– Jeg er helhetssøkende, men tankene mine springer. Jeg er god til å se sammenhenger, men jeg trenger hjelp til struktur. Jeg har en sterkt utviklet samvittighet, som er en styrke, men også en svakhet, fordi det tapper meg for energi. Jeg trenger hjelp til å koble av.
De fikk ikke lov til å la ham gå rett ut av et møte og inn i et nytt. Han trengte minimum ti minutter på å omstille seg.
– De siste samtalene jeg har hatt trigger nye tankerekker og assosiasjoner, og det synes hjernen min er fryktelig spennende. Jeg må være den sjefen som vet hvorfor jeg er i et møte. Han har opplevd det motsatte, de som kommer inn på et møterom og spør: «Hvorfor er jeg her?»
– Den lederen skal jeg aldri være.
Da forsvarssjefen sto foran ham i sommer og sa: «Tre av!», snudde Eidheim seg og gikk ut. Det er slik seremonien er. Den hadde en fysisk effekt på ham, seremonien. Da han marsjerte bortover gangen, kjente han hvor intenst det hadde vært. Den samvittighetsfulle Joar kjente at noe slapp taket.