Onsdag 17. juni ble det klart: norske diplomater hadde lyktes i kampen om å bli medlem av FNs sikkerhetsråd. I konkurranse med Irland og Canada fikk Norge plassen for to år, med virkning fra 1. januar 2021 . Norske myndigheter får dermed muligheten til å fremme så vel harde norske interesser som mykere idealer i verdens viktigste organisasjon – i «en klubb» der stormakter som oftest gjør som de vil.
For småstaten Norge er derfor hovedsatsingen i Sikkerhetsrådet fredsdiplomati, fordi det er der det sikkerhetspolitiske handlingsrommet til Norge ligger, og fordi det er langs dette sporet at norske myndigheter – på pragmatisk vis – best kan forfølge småstatens interesser uten å tråkke stormaktene på tærne altfor mye. Fredsdiplomatiet er da også merkevaren som Utenriksdepartementet, statsministeren og ulike stortingspolitikere bruker oftest for å selge seg inn i en av verdens mest eksklusive klubber.
Fra plassen i Sikkerhetsrådet kan norske myndigheter, for en stakket stund, jobbe for å styrke småstatenes førstelinjeforsvar; en verdensomspennende organisasjon som, til tross for alle sine feil og mangler, er det beste vi har. Det er her det går an å knesette et felles sett av internasjonale normer og regler; folkerettslige prinsipper som knytter stormaktene til masten; allment aksepterte kjøreregler som gjør mellomstatlig samhandling mellom de store og de små mer transparent, og mer forutsigbar.
Den sterkestes rett
Dermed unngår Norge jungelens lov – eller den sterkestes rett i internasjonal politikk. Ingen tjener mer på dette enn land som er avhengig av andres velvilje for å overleve.
Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no
Når Norge ikke kan forsvare seg selv blir en regelstyrt verdensorden med FN i sin midte selve førstelinjeforsvaret. Nato kommer i andre rekke. For ingen tjener mer på FN enn Norge. Ta for eksempel FNs havrettsregime. Det er den internasjonale oppslutningen om dette regimet som sikrer at vi i nord kan pumpe opp noen av verdens største olje- og gassressurser. Og utnytte noen av verdens største fiskerestammer. Helt trygt, uten å bekymre oss for at stormaktene i nabolaget tar seg til rette utenfor vår egen stuedør.
Når Norge ikke kan forsvare seg selv blir en regelstyrt verdensorden med FN i sin midte selve førstelinjeforsvaret.
Men avhengighet skaper også forpliktelser. Derfor er det svært farlig om Norge skulle bli oppfattet som gratispassasjer i FN. Når vi er så avhengige av den internasjonale rettsordenen følger med andre ord forpliktelser med på lasset; forventninger fra andre FN-land om at også Norge må ta ansvar. Dette er noe som enkelte politiske partier på Stortinget er skeptiske til, for norske myndigheter kan dermed risikere å bli trukket inn i prosesser det kan være vanskelig å komme ut av med æren i behold. Tre dilemmaer kan det være verdt å dvele ved.
For det første, kan Norge ende opp i en skvis ettersom mer autoritære stater, som Kina og Russland, blir mer aktive i det flernasjonale internasjonale systemet av stater. Da kommer spørsmålet opp om Norge skal støtte multilateralisme fordi dette er en egenverdi i seg selv?
For Norge er tross alt tjent med at verdens stormakter kommer til enighet uten krig og konflikt.
Men er Norge også tjent med denne enigheten hvis den går på bekostning av liberale verdier og etablerte praksiser som har tjent Norge vel i hele etterkrigstiden?
Når vi er så avhengige av den internasjonale rettsordenen følger med andre ord forpliktelser med på lasset...
Eller skal norske myndigheter i stedet stå last og brast med sitt eget liberale verdigrunnlag, og heller ta opp en mer uforsonlig og innbitt kamp, vel vitende at dette vil legge ytterligere stein på byrden når det gjelder økt polarisering og påfølgende handlingslammelse i de foraene som Norge er avhengig av?
En hårfin balanse
For det andre vil norske myndigheter kunne bli utfordret på den hårfine og svært så sensitive balansen mellom pragmatisme og prinsippfasthet. I Sikkerhetsrådet vil norske myndigheter være tydelige ambassadører for prinsipper i den liberale og åpne verdensordenen som vi selv er avhengig av. Vi snakker om respekt for menneskerettighetene, demokratiske styresett og grunnleggende rettsstatsprinsipper.
Dette er på den ene siden selve grunnfjellet i vår samfunnsmodell; en doktrine vi gjerne ser at så mange andre land som mulig også vil innføre. På den annen side er også norske myndigheter dypt involvert i ulike freds- og forsoningsarbeider rundt om i verden. Eksempler på dette er blant annet i Colombia, Afghanistan og i ulike deler av Asia. Ofte må det samarbeides med statlige og ikke-statlige aktører som verken vil eller kan innføre de samme prinsippene vi selv flagger i FN. Snarere tvert om; mang en norsk diplomat har fått oppleve hvordan vestlige liberale idealer på systematisk vis brytes eller overses i fredsprosesser der de selv er dypt involvert.
Prinsipper og pragmatisme
Dermed kan det bli vanskelig å forfølge en konsistent utenrikspolitikk: Både å være prinsippfast i spørsmål om demokrati og menneskerettigheter i FNs sikkerhetsråd, og samtidig opprettholde de ulike partenes tillit rundt om i verden, der Norge fasiliteter et freds- og forsoningsarbeid preget av pragmatisme og langsiktighet
Dette dilemmaet er betydelig underkommunisert fra norske myndigheters side. Mye av dette skyldes diplomatiets lave profil og signatur, ikke minst i svært sensitive freds- og forsoningsprosesser der de krigførende partene er redd for at dialog og tillitsbygging kan kommunisere ettergivenhet og svakhet, og at oppslutningen i egen opinion kan svekkes. Samtidig er det få norske politiske instrumenter som skaper et større handlingsrom i utlandet for Norge enn Utenriksdepartementets Seksjon for fred og forsoning.
Arbeidet i denne seksjonen har antakelig vært svært viktig for å vinne frem i konkurransen med Irland og Canada. Kanskje kan det også være at manglende pragmatisme i Canada ble deres bane, rett og slett fordi Canada har stått for høyt på banen når det gjaldt å flagge typisk vestlige idealer som for mange andre kan ha vært vanskelig å svelge?
Boikott og terrorlisting
Det tredje dilemmaet er utledet fra det foregående. For hvor lett vil det egentlig være å støtte et amerikanske forslag om boikott eller terrorlisting av «røverstater» som Norge kanskje har et fortrolig samarbeid med? Det kan for eksempel gjelde ved arbeidet med å få til en fredsslutning i nettopp det landet som får unngjelde USAs vrede?
Vil det for eksempel være naturlig for Norge å støtte amerikanske forventninger i Sikkerhetsrådet om å svarteliste Afghanistan, Myanmar eller Filippinene dersom vi på samme tid også jobber hardt for å dra i land en fredsavtale mellom de stridende partene i landene?
På den ene siden vil det være viktig å stå sammen med nære allierte i arbeidet med å presse land som støtter terrorisme, eller som bryter grunnleggende menneskerettigheter. Men på den annen side er det nettopp den norske evnen til å stå utenfor stormaktenes internasjonale renkespill som gir det lille landet i nord troverdighet, legitimitet og tillit – ikke minst i et internasjonalt fredsarbeid der norske myndigheter besitter unik og etterspurt kompetanse.
Skulle USA ønske å bygge opp en allianse mot kinesisk innflytelse vil det være vanskelig for norske myndigheter å samtidig ha tett dialog med Kina...
Dette problemet er særlig aktuelt i de delene av verden der stormaktene selv har sterke nasjonale interesser, og hvor de i tråd med en konkurransebasert sikkerhetslogikk (mis-)bruker FN-systemet for å påvirke andre likesinnede medlemmer til å understøtte sin egen agenda. Dersom norske myndigheter allerede har investert betydelig tid og ressurser på å fremforhandle en bærekraftig fredsavtale i for eksempel Myanmar, vil det samtidig være vanskelig å også bli med på amerikanske forsøk på terrorlisting eller boikott av det samme landet.
Det samme vil være tilfelle med Kina. Skulle USA ønske å bygge opp en allianse mot kinesisk innflytelse vil det være vanskelig for norske myndigheter å samtidig ha tett dialog med Kina på en rekke bistandsområder slik de har i dag.
En fjær i hatten
Medlemskapet FNs sikkerhetsråd er en fjær i hatten til norske myndigheter; det er et uttrykk for at mange land ser til Norge som en positiv kraft for en bedre verden.
Men medlemskapet vil også bringe med seg utfordringer – som å balansere mellom kryssende syn og motstridende interesser.
I Sikkerhetsrådet er det stormaktene som bestemmer; men om Norge tar rollen som penholder og blir en konstruktiv brobygger i fredsdiplomatiets tjeneste – helst i konflikter der stormaktene ikke har altfor store interesser; ja da kan også Norge gjøre seg bemerket.
Men de har dårlig tid. For to år går fort. Og arbeidet i Sikkerhetsrådet går sent.
Visste du at vi sender ut nyhetsbrev med de viktigste oppdateringene hver morgen? Meld deg på her.
