Tjenestegjorde i «bjørneland»:
– Den var mest redd for oss

– Mediene har ofte fokus på hvor skummelt det er, men vi hadde ganske mange runder med bjørn i Pasvik, og vi telte dem. I en periode på to måneder hadde vi 60 møter med bjørn, sier Geir Ove Aspnes. 

I 13 år, fram til 2013, jobbet han ved grensevakten i Finnmark. Fem av årene var han ved den nå nedlagte grensestasjonen Gjøkåsen, som ligger helt øverst i Pasvikdalen. «Midt i kjerneområdet for bjørn», som Aspnes sier. 

Nå jobber Aspnes i Norsk Polarinstitutt som seksjonsleder for operasjoner og logistikk i Arktis fra Longyearbyen. I perioder er han på stasjonen Troll på Antarktis.

– Så jeg byttet brunbjørn med isbjørn, spøker han. 

Bjørnedebatt

Bjørn har vært en av sakene som har preget det norske nyhetsbildet denne sommeren. 23. juni ble en turgåer i Jarfjord bitt i armen av en bjørn da han luftet hunden sin. I etterkant ble det bestemt at bjørnen skulle felles. 

1. juli ble det felt en hannbjørn, men undersøkelser etter angrepet tyder på at bjørnen som angrep er en binne. Miljødirektoratet jobber med å sammenligne DNA-spor, skriver det i en pressemelding.

Parallelt med det arbeidet pågår det en større diskusjon rundt vernet av en sterkt truet dyreart. Tirsdag 1. juli fremmet dyrerettighetsorganisasjonen NOAH og Foreningen Våre Rovdyr et krav om midlertidig forføyning for å få stanset bjørnejakten i Jarfjord i Finnmark, melder NTB.

Det kan være veldig vanskelig å skille én bjørn fra en annen, sier Aspnes. 

– Om de har tatt feil bjørn, er det noe som skjer når det er så stor tetthet. Det skal ikke skje, men det skjer likevel. 

Da han jobbet i Pasvik for ti år siden var de spesielt forsiktige rundt binner med unger. 

– Vi hadde en hannbjørn som drepte ungene. Det var en del av det patruljene mine observerte, en binne med tre unger, så to og så én unge. Naturen er brutal, sier han og legger til: 

– Man må tenke at det er en grunn til at binnene vil forsvare ungene. De er små og sårbare. 

Gi seg til kjenne for bjørnen

I dag samarbeider Forsvaret tett med Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) Svanhovd, nasjonalparkstyret og Statens naturoppsyn (SNO), forteller kompanisjef Johan Løvrød ved Pasvik grensestasjon over telefon til Forsvarets forum. 

Ved grensestasjonen kommer det to kontingenter vernepliktige i året. Da kommer fagpersoner fra Statens naturoppsyn for å holde orienteringer for soldatene. 

– Det er knyttet til deres arbeid med å kartlegge bjørnebestanden og hvordan man bør opptre i møte med bjørn, sier kompanisjefen. 

Det er ikke så veldig ofte soldatene støter på bjørn under patrulje. Det året Løvrød har vært kompanisjef, har det ikke skjedd. Men de ser ofte bjørn, ulv og elg på overvåkningen fra de statiske observasjonstårnene. 

– Soldatene ferdes i naturen døgnet rundt, hele året. De hjelper til med registrering og kartlegging, sier han. 

Soldatene samler inn bæsj, som Statens naturoppsyn bruker for å ta DNA-prøver. 

De er bevisste på å ikke gå i det verste krattet, og å lage normalt menneskelig støy, slik at bjørnen ikke blir overrasket. 

– Da vil den som regel heller trekke seg unna enn å oppsøke oss, sier kompanisjefen. 

Aldri diskusjon om å skyte

Aspnes, som nå arbeider ved Polarinsituttet sier at de yngste bjørnene er de mest nysgjerrige, mens de voksne trekker seg raskere unna. 

– Hvordan forberedte dere de vernepliktige på møter med bjørn?

– Vi snakket om at det er en realitet her. Risikoen for å møte bjørn er absolutt til stede. Sannsynligvis har bjørnen sett dem, før de ser den, sier den tidligere stasjonssjefen i Pasvik. 

Dersom man møter en bjørn skal man gi seg til kjenne, gjerne gjennom å prate, og så trekke seg rolig unna, sier Aspnes. Noen av bjørnene er nysgjerrige, og stopper for å se hva menneskene gjør, men de fleste trekker seg unna selv. 

– Det var aldri en diskusjon om å gå til det steget å måtte skyte en bjørn. Vi var alltid bevisst på at det var bjørn i området. 

– Det er jo noen «kjerringråd» om møte med bjørn, for eksempel å løpe i nedoverbakke. Hva tenker du om det?

– Jeg ville heller sett på bjørnen og trukket meg rolig unna. Ikke lagt på sprang eller begynt å klatre i trær. 

Søppelbjørn og elgjakt

Selv om de aller fleste møtene hans med bjørn var udramatiske, er det noen som han husker ekstra godt. 

En av dem var under en nattpatrulje mellom Tangenfjell og Toppåsen. De gikk ute midt på natta, uten lys. Så kjente de en stram lukt, som etter hvert ble så markant at de måtte skru på hodelyktene for å finne ut hva det var. 

– Da sto vi omtrent midt oppi et elgkadaver som var tatt av bjørn, og dagen etter oppdaget vi at det var to bjørner som lå på elgen og åt.

– Var du redd?

– Vet ikke, kanskje. Ikke rent redd, men det var ubehagelig. Vi klarte fortsatt å tenke at den var mest redd for oss. 

En annen gang kom en patrulje kjørende da en elg sprang på tvers av veien. Bilen måtte bråbremse. 

– Rett etter den kom bamsen. De løp ut på myra, der bamsen tok elgen. Det har vært en opplevelse for soldatene som har vært der oppe. 

Ved Gjøkåsen så de ofte bjørn som passerte over veien utenfor stasjonen mens de spiste middag. 

– Så hadde vi en søppelbjørn. Det var en utfordring med søppelet, for de begynte å se etter mat der. De ble tiltrukket av lukt fra containeren. Vi fikk etter hvert hjelp til å jage den bort, for vi ville ikke at den skulle forbinde oss med mat. 

– Det er det samme på Svalbard. Vi setter aldri igjen noe i hyttene, for vi vil ikke at isbjørnen skal forbinde hyttene med mat.