Kronikk
Krenkede luftrom – Hvordan skal vi forstå disse hendelsene?
Én ting er militær konfrontasjon, det er noe Nato er forberedt på og har virkemidler for å håndtere. Noe helt annet er det om en aktør evner å forstyrre bevegelsesfriheten vår.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I det siste har det vært sterkt søkelys på krenkelser av alliert og norsk luftrom.
Det har vært eksempler på russiske militærfly som har krenket flere nasjoners luftrom, med det estiske som det mest profilerte, men vi har også fått vite at russiske fly i år for første gang på ti år har krenket norsk luftrom ved tre anledninger.
I tillegg har enveis angrepsdroner krenket polsk luftrom i forbindelse med et av de mange russiske angrepene på Ukraina, som til stadighet øker i intensitet.
Sist, men ikke minst har det vært droner som har forstyrret den sivile flytrafikken i Danmark – og kanskje også i Norge.
Hvordan skal vi forstå disse hendelsene?
Tre separate forhold
Jeg tror det er klokt å se dette som tre separate forhold (som skissert over), selv om de muligens henger sammen.
Russland er åpenbart ansvarlig for to av forholdene og muligens også det tredje, men krenkelsene er allikevel nokså forskjellige.
De russiske (kamp-)flyene som de siste månedene har krenket flere nasjoners luftrom, er den første typen krenkelser. Dette synes å være ledd i en trend der russisk militærmakt ikke bare er villig til å utfordre Nato, men der det tilsynelatende ser ut som om russiske fly nærmest bøller litt med verdens sterkeste militærallianse.
Både krenkelsen av estisk luftrom av tre fly nå i september, og to av de tre krenkelsene av norsk luftrom tidligere i år, ble begått av kampfly. De var i en relativt kort tidsperiode rett innenfor estisk og norsk luftrom. 12 minutter i estisk luftrom, noen få minutter i norsk.
Om man ser på kartet for hendelsen i Estland, er det ikke noen truende krenkelse, mer som en snarvei for de russiske flyene på vei ut Finskebukta og på vei sørover til den russiske enklaven Kaliningrad.
Krenkelse ja, men ikke egentlig særlig truende.
For de norske krenkelsene er det ikke offentliggjort kart med plott, men begge de to med kampfly rapporteres å ha skjedd nordøst av Vardø, der norsk territorialfarvann og dermed også norsk luftrom tvinger russiske fly som skal vestover eller hjem igjen ut på en brukbar omvei.
Krenkelse her også ja, men neppe egentlig alvorlig.
Peker nese
Skjer disse kampflykrenkelsene med overlegg? Etter all sannsynlighet ja, også russerne kan å navigere og vet godt hvor grensene går. Jeg tror disse krenkelsene kanskje kan tolkes slik: «vi tar en snarvei her, vi vet dere ser det, men vi vet også at dere ikke rekker å gjøre noe særlig med det».
Det pekes nese med kampfly.
For Norge, med kampfly på 15 minutters beredskap plassert så langt sør som Evenes, vil en ikke kunne gjøre noe med en russisk krenkelse av luftrom utenfor for eksempel Varangerhalvøya.
Strengt tatt kan russerne fly der i minst en halv times tid før norske kampfly kan ha noen som helst mulighet til å nå fram.
Dette må imidlertid ikke tolkes som noe dramatisk, slik har situasjonen vært lenge, uten at det har vært betraktet som noe problem, nettopp fordi russerne også i stort har forholdt seg til grensene.
Utfordringen har altså nå i vår, sommer og høst vært at (noen av) russerne synes å blåse i grensene. Kanskje fordi de er sure på grunn av at Nato støtter ukrainerne i den pågående krigen, samtidig som det vet de kan gjennomføre disse krenkelsene med kampfly uten nevneverdige konsekvenser?
Særlig farlig er dette strengt tatt ikke. Men om Nato eller enkeltland ikke reagerer på krenkelsene, kan russerne muligens etablere en slags ny normal.
Litt kødd kan etterfølges av mer kødd. Da kan det straks bli mer alvorlig.
Hvor går grensa?
For hvor skal vår grense da gå? Her ligger Natos nåværende utfordring når det gjelder disse krenkelsene med kampfly.
Russisk bølleoppførsel bør derfor få en eller annen form for konsekvens, selv om nedskyting, som jeg ser en del tar til orde for, er altfor drastisk.
De krenkelsene som vi hittil har sett med kampfly, har ikke vært i nærheten av dramatiske og alvorlige nok til det. Økt beredskap, flere fly, kanskje tettere på grensene – alt dette vil gi hurtigere reaksjon og dermed hurtigere identifikasjon ved hjelp av Nato-kampfly.
Det er da også akkurat det Nato ser ut til å iverksette av tiltak, i tillegg til å offentliggjøre alle krenkelsene og på det viset informere både egen befolkning og russerne om at vi følger med og er beredt.
Den andre typen krenkelse
Den andre typen krenkelser Nato har opplevd i det siste, var de dronene som kom inn over Polen som del av et større russisk angrep på Ukraina natt til 10. september.
Det vi vet per nå er at det var 19 droner totalt, og at Nato-styrker skjøt ned en del av disse. Det ble rapportert om fem nedskytinger, men vi har strengt tatt ikke sett noen bekreftede tall. Vi kjenner jo ikke den russiske motivasjonen for med ett å la noen av sine droner komme inn over Polen akkurat denne natten.
Russerne har jo angrepet Ukraina med slike nokså store enveis-angrepsdroner i mer enn to og et halvt år, uten at det har vært større krenkelser av nabolands luftrom (det har vært enkelthendelser, men ingen så alvorlige som denne).
Dronene som kom inn over Polen var såpass mange og bar trolig heller ikke eksplosiver, så noen stor skade var det ikke meningen at de skulle påføre. Derfor var dette neppe noen tilfeldig hendelse.
Hvordan skal vi da forstå denne hendelsen?
Kanskje kan det forstås som et slags politisk signal til Polen; dere er også utsatt, er dere sikre på at dere skal fortsette å støtte den ukrainske saken?
På et vis sier russerne noe slikt: «Vi kan krenke luftrommet deres, i dag uten alvorlige konsekvenser, men hva signaliserer det at vi faktisk får det til for morgendagen?» Hendelsen kan også sees som en militær test; hvor klare er egentlig Nato-landet Polen og alliansen til å håndtere en slik trussel?
Uansett om vi tolker denne hendelsen i den ene eller andre retningen, er det svært alvorlig at russiske (militære) myndigheter velger en slik fremgangsmåte, især når det allerede er en mer spent situasjon mellom Russland og Nato.
Også her har økt beredskap og flere kampfly vært Natos svar, og det har foreløpig, til tross for store angrep med missiler og enveis-angrepsdroner mot Ukraina, ikke vært rapportert om flere slike krenkelser.
Den tredje typen krenkelse
Dronene som de siste dager er observert over Kastrup og angivelig også flere andre danske flyplasser, og som vi ikke kjenner opphavet til, er den tredje kategorien krenkelser av luftrom.
Dette er de alvorligste krenkelsene, siden man her truer den sivile luftfarten direkte.
Dette er ikke bare luftromskrenkelser av militær karakter, dette er å utsette sivile flypassasjerer og den sivile luftfarten for en åpenbar trussel. Det er ikke slik at en drone nødvendigvis vil medføre at et sivilt fly vil treffe denne og dermed komme i trøbbel, det er konsekvensene om det skulle skje som kan være skjebnesvangre.
Liten risiko – egentlig – men potensielt store konsekvenser.
I Norge har det også vært en rekke droneobservasjoner i det siste, etter hendelsen på Kastrup. Men til forskjell fra situasjonen i Danmark, er foreløpig ingen av observasjonene i Norge bekreftet, ei heller har de forstyrret flytrafikken like mye som i Danmark.
Politiet etterforsker sakene, men jeg tror dette må være svært vanskelig, all den tid dronene i stort har forsvunnet (eller ikke var der i det hele tatt), før politiet kommer i gang med sine undersøkelser.
Ikke bare truer dronene flysikkerheten, men også regelmessigheten og bevegelsesfriheten i våre åpne samfunn, som vi jo setter slik pris på. At aktøren er ukjent, skaper i tillegg et eget lag av usikkerhet, kanskje også redsel og frykt.
Fare for ny normal
Er det så noen sammenheng mellom de tre typene av krenkelser?
De første to typene, krenkelsen med kampfly og dronene over Polen, vitner om et Russland som er mer aggressivt, mer selvhevdende og mer konfronterende, selv mot Nato.
På et vis peker russerne nese, eller viser oss fingeren, med denne oppførselen. Kanskje etableres nye normalsituasjoner som vi står i fare for å akseptere om Nato-styrker ikke øker beredskapen og kapasiteten.
Kanskje lykkes russerne dersom det de egentlig prøver på er å dreie fokuset bort fra Ukraina og over på forsvaret av Nato? Eller om det signalisere at dronene vil forsvinne om danskene eller hvem det måtte være slutter å støtte Ukraina. Da kan det jo tenkes at noen vi la dronefri gå foran Ukraina-støtte?
Jeg har ikke sett noen ta til orde for det siste argumentet her, men om dronene fortsetter å komme inn i dansk (eller norsk) luftrom, er det ikke utenkelig at noen kanskje vil hevde noe slikt.
Vanskelig å slå fast aktør
Når det gjelder dronene over Danmark (og muligens Gardermoen), så vil ingen gå så langt å slå fast at dette også er Russlands verk. Danmarks statsminister har likevel gått langt i en slags «hvem skal det ellers være»-tolkning av situasjonen.
Skulle dette også være russiske droner, som utsetter fredelig sivil luftfart for fare og forstyrrelser, ja da har russerne kneppet opp konfrontasjonen med Nato flere hakk.
En ting er militær konfrontasjon, det er noe Nato er forberedt på og har virkemidler for å håndtere. Noe helt annet er det om en aktør evner å forstyrre bevegelsesfriheten vår gjennom å angripe den sivile luftfarten som har så stor betydning i våre samfunn.
De går ikke løs på en tilfeldig sektor – dette er å forstyrre en sektor av samfunnsveven som vi ikke bare er avhengige av, men som også ligger nærmest ubeskyttet. Utfordringer godt under terskelen for krig – i gråsonene mellom politiets og Forsvarets virksomhet – er en stor utfordring for våre samfunn, noe mange har pekt på lenge.
Mellom to stoler
Militærsystemene er ikke satt opp for å håndtere slike «småting», samtidig som politiet heller ikke har virkemidler til å oppdage og eventuelt håndtere slike utfordringer.
Trusselen er enkelt sagt for «lite» for Forsvaret og for «stort» for politiet. Andre samfunns- og beredskapsaktører, som for eksempel Avinor, er heller ikke satt opp for å detektere eller håndtere en slik trussel.
Akkurat i denne gråsonen er våre samfunn som mest sårbare. Det er nettopp derfor drone-hendelsene i Danmark – og muligens i Norge – er de klart mest alvorlige av disse tre kategoriene av krenkelser, og de som derfor må bekymre oss mest.
Men det finnes systemer for å håndtere slike hendelser også, jeg antar det er på agendaen å vurdere å anskaffe slike, både i København og forhåpentligvis også i Oslo.
Så gjenstår det å se hvor handlekraftig vårt politisk-byråkratiske system er i møte med nye trusler.
Les mer om droner:
En tidligere versjon av denne kronikken ble publisert i Adresseavisen fredag 26. september.
