Den svenske krisen

​Det er ikke mange årene siden Sverige var et symbol på samfunnsmessig «ordning och reda». Et land der det meste var på stell. I flere tiår var det da også fra Sverige norsk sosialdemokrati hentet ideer til reformer som kunne omplantes til vår virkelighet. Å kalle Sverige et ideal blir for sterkt, men vi kastet så utvilsomt misunnelige blikk mot denne nordiske storebror. Det er en stund siden nå. Likevel ville det gitt høye odds hvis noen hadde spådd at utrykket «svenske tilstander» i 2019 er synonymt med lovløshet, gatevold og storbyområder der politiet ikke tør sette sine ben. Enda høyere odds ville det gitt hvis noen hadde veddet på at et opprinnelige høyreradikalt og helt marginalt parti som Sverigedemokratene med sine 24 prosent denne høsten skulle måles til landets største.

Nå er dette svensk virkelighet.

Vanskelig situasjon

Selvfølgelig blir helt feil å fremstille Sverige som uten styring og med en endeløs og uhåndterlig problemkatalog. Landet er grunnleggende sett fortsatt et velfungerende nordisk velferdssamfunn. Men landet er blitt noe mer. For noe har gått forferdelig galt.

Det dreier seg om høy innvandring i en farlig kombinasjon med en mislykket integreringspolitikk. En politikk som uten markerte motforestillinger har akseptert at det i svenske storbyer har vokst frem hele bydeler på siden av fellesskapet. 

Det dreier seg om høy innvandring i en farlig kombinasjon med en mislykket integreringspolitikk. 

Bydeler der de tradisjonelt så liberale svenske verdiene er ikke-eksisterende og der arbeidsløsheten er skyhøy - med alle de sosiale problemene som følger med. Og like dramatisk: Der landets ordensmakt har mistet grepet i møtet med gjengoppgjør, drap og eksplosjoner.

Smal debatt

«Åsiktskorridoren», er et talende ord som er brukt om det svenske debattklimaet. En samfunnsstemning som i viktige perioder – ikke minst etter at Sverigedemokratene i 2010 ble valgt inn i Riksdagen – gjorde det mer eller mindre uakseptabelt å diskutere innvandringens negative sider. Redselen for å gi det nye partiet drahjelp overskygget viljen til å se problemene i hvitøyet.

Flyktningekrisen 2015 forandret dette totalt. Den ble et paradigmeskifte for Sverige.

En liberal flyktningepolitikk forsvant nærmest over natten. Det samme gjorde avskyen mot å diskutere innvandringens skyggesider. Og svenskenes politiske kart ble forandret i takt med at et nytt terreng åpenbarte seg da tåken lettet.

De politiske konsekvensene av dette er store. Moderaterne - det svenske Høyre - sliter i motbakke. Det gjelder i enda høyere grad Sosialdemokraterna. Etter riksdagsvalget i 2018 tok det hele fire måneder å danne regjering. En helt unik situasjon i et stabilt nordisk land med en sterk styringstradisjon. Og i november ble altså innvandringsfiendtlige Sverigedemokratene landets største parti.

Riktignok bare på en enkelt meningsmåling i Aftonbladet. Det er likevel mer enn nok til å illustrere den svenske krisen.

Mislykket politikk

Den handler selvsagt om manglende troverdighet. Om politikere som har ført en mislykket integreringspolitikk og som nå får konsekvensene av den som en bumerang mot seg selv. Men det handler også om ikke å oppdage når et velfungerende samfunn mister kontrollen. Manglende evne til å innse alvoret og gjøre noe med det. For knapt noe er så farlige som å lukke øynene for en utvikling som nesten umerkelig gjør at samfunnets institusjoner mister både oversikt og kontroll.

For knapt noe er så farlige som å lukke øynene for en utvikling som nesten umerkelig gjør at samfunnets institusjoner mister både oversikt og kontroll. 

Her er det mye lærdom å hente også for oss nordmenn. Selv om vi slett ikke er noe speilbilde av det svenske samfunnet. Og definitivt ikke bør bli det.

Et fremmed land 

For Sverige er ikke en storebror, kanskje ikke engang en nær slektning, er postulatet til forfatteren av boken «Svenske tilstander», Bjarne Riiser Gundersen. Hans velbegrunnede tese er at Sveriges fortid som europeisk stormakt, landets særegne bolig- og distriktspolitikk, dets avvikende innvandringspolitikk og smertefulle erfaringer fra 1990-tallskrisen gjør det til noe annet enn en bror vi kjenner godt.

Det er bedre å betrakte Sverige som et fremmed land, som bør studeres med nysgjerrighet og distanse, er oppfordringen. Gjerne det, men de smertefulle erfaringene rett over grensen angår også oss.