Heidi tar diskusjonen når utenlandske forsvarsfolk mener kvinner kan være forsvarsansatte, men ikke stridende

I spalten «Morgendrillen» stiller Forsvarets forum de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som har en eller annen tilknytning til Forsvaret.

– Når og kanskje viktigst hvordan står du opp om morgenen?

– Altfor tidlig! Jeg spretter opp før kl 6 når «vekkerklokka» i huset vårt roper «mamma, jeg er vååååken!». Jeg er heldig – sovner når jeg legger hodet på puta, og våkner like fort når jeg skal opp av senga. En nyttig egenskap for en soldat – eller mamma.

– Hva er det første du gjør?

– En drømmemorgen må være å kunne stå opp før resten av familien våkner og nyte en deilig kopp kaffe med melk og sukker i fred og ro på kjøkkenet. Gjerne med strikketøy og en god podcast. Nå for tiden er det opp og ordne med minstemann og så hoppe i uniformen og ut døra fortest mulig uten frokost for å komme tidlig på jobb.

– Når starter arbeidet?

– Jeg pendler, har 40 minutter bilen før jeg er på kontoret. Elsker å kjøre bil. Som regel er det pausetid, med en stor kaffe, musikk eller en god samtale med enn venn som også er tidlig oppe. Har jeg mye som koker på jobb, så starter nok arbeidshverdagen allerede i bilen med planlegging og prioriteringer på hva jeg bør ta først.

– Pensko eller feltstøvler?

– Ja, takk - begge deler! Men jeg går nok desidert mest i feltstøvler – og joggesko. Uniformen fungerer etter formålet – den gjør oss uniform, altså mer like. Jeg vil ikke si anonym, men jeg har opplevd å gå i arbeidsuniform på dagtid og rigge scene i 4-5 timer i team med en lydmann som ikke i det hele tatt kjente meg igjen da jeg kom i kjole og pensko til konserten på kvelden. Jeg måtte presentere meg på nytt. (Det var fra tiden jeg jobbet i administrasjonen i Forsvarets musikk i Harstad.)

– Jeg blir nok oppfatta som alt annet enn jålete, men jeg setter likevel pris på en god anledning hvor jeg kan gå i penklær og pensko og holde i glass med stett. En fin variasjon til arbeidsuniformen som jeg trives godt i til hverdags.

– Pumpe jern eller løpe maraton?

– Hmm.. Løpe. Men jeg vil egentlig si yoga eller rett og slett bevegelse! Jeg har holdt på med mye forskjellig for å holde meg i form/for å kunne leve godt, og det enkleste å få til er løping. Jeg trener fordi det gi meg glede og overskudd, og i mange år trente jeg for å være i best mulig form til fjellturer i Harstad-området, med og uten ski. Det er noe magisk ved fjellet og det å gå en lang tur til toppen alene eller i flokk. Og regionen rundt Harstad og Evenes byr på så mange ulike muligheter for den som liker frisk luft og spektakulær natur. I dag består turene mer av en lørdags rusletur med familien til nærmeste konditori for noe godt, eller en tur i nabolaget. Viktig å legge turene på et nivå som gjør at alle kan være med.

– Beste triks for velferd på øvelse?

– Godt humør. Rett og slett. Jeg gikk GBK som musikkløytnant (SKMT) i 2006 på Sessvollmoen. Vi var 14 musikkoffiserer og 3 grenaderer. En av instruktørene sa at humøret er ditt eget. Du kan velge det. Litt i en tone av at «det finnes ingen god grunn for å være sur». Jeg er nok ikke kjent for å være utpreget sur akkurat, men jeg husker at den uttalelsen provoserte meg. Det må da være lov å være forbanna eller grinete hvis livet går deg imot eller noe er urettferdig!?

– Jeg har senere landet på at han hadde rett. Humøret - det er mitt. Det har jeg gjort til en livsstil siden den gang. Hvis humøret ryker – da har jeg det skikkelig dårlig. Det skal mye til. Det hender såklart jeg blir både affektert og irritert, men jeg blir fort «god» igjen, og det skal ikke gå ut over andre. Det går an å være respektfull og sint samtidig. Om man er grinete og sur på jobb, så kan man heller bli hjemme. Det må selvfølgelig være greit å være åpen og be om litt mer slakk og overbærenhet i en periode. Vi går alle gjennom tøffe ting i løpet av et liv. Men vårt humør har vi alle selv ansvar for. Humør og glimt i øyet er en god strategi på øvelse og i livet – det smitter.

– Rareste kulturkræsjopplevelse på øvelse med andre lands styrker?

– På et NATO CIMIC-kurs i Nederland kom jeg i prat med en ung offiser fra Tjekkia som kunne fortelle meg at kvinner gjerne kunne jobbe i militæret, men ikke som stridende. Han forklarte meg at om en kvinne blir såret i strid, så ville jo hele resten av laget (bestående av menn) nærmest miste hodet og løpe til for å «redde» denne kvinnen. Mitt spørsmål tilbake var om han ikke ville gjort det samme for en mannlig makker også. Men han mente det ikke kunne sammenliknes. Selv min bestefar ville ikke ha sagt noe liknende, tenkte jeg. Senere har jeg like dessverre møtt den samme holdningen også i eget land. Ikke ofte, men det skjer.

– Hvorfor skal ikke jeg, som er kvinne, ha lik plikt og rett til å kjempe for mitt fedreland, de jeg elsker og det jeg tror på?

– Jeg har for det meste opplevd å få være «likemann» i mitt yrkesliv i Forsvaret. Det som betyr noe er hva vi får til sammen, hva jeg kan bidra med, ikke mitt kjønn. Det blir liksom ikke rom for hverken seksuell trakassering eller diskvalifisering på grunn av kjønn når vi sammen har et oppdrag å løse, er min erfaring. Selv om jeg var kvinne og eldstemann i mitt kull på LKSK! Det gikk fint, det. Vi er alle soldater.

– Men så fort jeg tar av meg uniformen og går utenfor leirgjerdet kan jeg fremdeles oppleve å bli snakka til på en annen måte – «lille venn». Fordi jeg er kvinne? Det er rare greier. Det er en kultur som enda sitter hardt i i vårt moderne samfunn, det er kultur.

– Hvem ville du aller helst delt en pose FR (feltrasjon) med og hvorfor?

– Jens Stoltenberg. Han må ha mye spennende å dele om lederskap. Jeg liker godt hans folkelige framtoning og uselviske væremåte som han kombinerer med helt uvanlige jobber som krever et spekter av egenskaper og klokskap. Makt og penger korrumperer, men noen få klarer å beholde sitt verdigrunnlag og beina på jorda. Han er seg selv, er mitt inntrykk. Han er en av de få. Jeg tror han kan snakke med hvem som helst om hva som helst, og han hadde sikkert ikke klaga på maten heller.

– Smartklokke – yay or nay?

– Yay! Jeg er litt distré.. Og det betyr at jeg fort gjort kan glemme å slå av lyden på mobilen på møter. Det vil jeg ikke ha noe av, så derfor er mobilen min stort sett på lydløs. Klokka mi gir meg varsel når mobilen ringer, og forteller meg hvor lite jeg sov i natt..

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for din arbeidsplass konkret og for Forsvaret generelt?

– Jeg jobber med folk (personellforvaltning/HR). Forsvaret konkurrerer om de unge og om å beholde kompetanse. Dette er likt for de fleste organisasjoner og bedrifter i Norge. Likevel har vi et oppdrag som er totalt annerledes fra alle andre: Forsvaret er myndighetenes ytterste maktmiddel, og vi skal til enhver tid være klar for tjeneste både i krig, krise og fred. Forsvaret er så mye mer enn bare en kompetansebedrift. Vi må derfor evne å vi balansere behovet for å tiltrekke oss kompetanse utenfra, samtidig som vi bevarer vår militære særegenhet; vår profesjon.