– Forsvarskommisjonen må stå friest mulig

Hva skjer egentlig i forhandlingene mellom Norge og USA om å gjenopplive og modernisere våpenhjelpavtalen av 1950? Hvilke føringer vil bli lagt i en slik avtale - og kan avtalens innhold innsnevre de scenarier som bør tegnes, drøftelser som bør skje og slutninger som bør trekkes under arbeidet i den nye forsvarskommisjonen?

Det er forbausende stille om denne saken. Vi hadde kanskje ikke hørt noe i det hele tatt om ikke det amerikanske nettstedet Breaking Defence hadde omtalt dette i fjor.

Flere hundre fly

Det er ikke uvanlig at det er gjennom amerikanske medier vi får vite hva som skjer i vårt bilaterale forsvarssamarbeid med USA. Norsk offentlighet får vite om endrede operasjonskonsepter og økt tilstedeværelse i våre nærområder for USAs hær-, sjø-, luft- og marineinfanteristyrker når det er et faktum, med mindre man følger nøye med i hva som sies og skrives av våre forskere og frittstående forsvarsanalytikere.

Eller, som nevnt i tilfellet med gjenoppliving av en avtale fra den kalde krigen, fra amerikanske kilder.

Les også:

Forventer økt spenning i norske nærområder under Biden

Våpenhjelpsavtalen av 1950 ble terminert i 1969, og hadde da gitt oss flere hundre fly til vårt luftforsvar, et betydelig antall marinefartøyer til vårt sjøforsvar og store mengder våpen og materiell til landforsvaret, tilnærmet kostnadsfritt.

Når det nå skal gjenopplives en avtale som var av denne karakter må man kunne spørre seg hva poenget er.

USA gir ikke bort våpen og materiell gratis lenger. De er dyktige og pågående selgere og vet å ta seg betalt.

Så hva går den moderne versjon av våpenhjelpavtalen ut på? Skal vi forplikte oss til å anskaffe amerikansk materiell også i fremtiden, og i tilfelle på hvilke betingelser?

Om det i så fall vil gi begrensninger i potensialet for utviklingen av et tettere materiellsamarbeid med andre land, er det synd.

Nordisk samarbeid

Jeg har spesielt Sverige og Finland i tankene, hvor mulighetene for felles utvikling av forsvarsteknologi, felles anskaffelser, logistikksamarbeid med mer er nærmest om den politiske viljen er der. Det kunne faktisk gitt god mening om vi hadde hatt våre svenske og finske naboer med i forhandlinger med amerikanerne.

Det avtaleverket vi nå har utviklet med Sverige og Finland de siste par årene om å intensivere og fordype forsvarssamarbeidet kunne tilsi en mulig vinn-vinn-vinn situasjon om alle de tre landene hadde forhandlet sammen eller parallelt med USA.

Mer åpenhet

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ga i et foredrag i Sverige for et års tid tilbake uttrykk for at han gjerne hadde sett at Norge hadde hatt det samme gode samarbeid med USA som Sverige har fått til. I oktober i fjor fant det for eksempel sted en øvelse i Østersjøen under svensk ledelse hvor amerikanske spesialstyrker deltok - symptomatisk for en ny tid etter Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014.

Om de norsk-amerikanske forhandlinger omfatter US Marine Corps ønske om å etablere støttepunkter på kysten vår for implementering av sitt nye stridskonsept, er det interessant og bør snakkes åpent om.

Det er kanskje også naturlig at forhandlingene fanger opp US Navys ønske om å utnytte fasiliteter i Norge for sin Second Strike Fleet og US Armys uttalte behov for støtte til og samvirke med sin nye Arctic Brigade (Stars & Stripes 21. januar).

For alt jeg vet er det kommunikasjon mellom regjeringsapparatet og Stortinget om det som skjer. Det ville i hvert fall være naturlig om Utenriks- og forsvarskomiteen var i bildet.

Det hadde også vært et sunnhetstegn for vårt demokrati om slike spørsmål ble lagt frem for og diskutert i Stortinget.

Når det nå skal utformes mandat for den nye forsvarskommisjonen er det helt vesentlig at det ikke legges føringer som begrenser kommisjonens mulighet for å ta for seg hele bredden av utfordringer og muligheter for småstaten Norge til å optimalisere sin sikkerhet i et langsiktig perspektiv.

Les også: Forsvarskommisjoner har bidratt til å skape og formidle hovedstrømningene i norsk forsvarspolitikk, skriver Magnus Håkenstad.

Les også:

Derfor må USA igjen ta lederskap

Les om hvordan USAs neste president Joe Biden skal «redde amerikansk utenrikspolitikk etter Trump».

Å mene som regjeringen at Forsvarets langtidsplan er langsiktig nok, og at Norge godt kan klare seg med et forsvar som ligger et godt stykke under den anbefalingen fra forsvarssjefen, lover i utgangspunktet ikke godt i denne sammenheng.

Vente og se

Det er veldig bra å ha en god ryggdekning fra vest, men før vi skrur oss enda lengre inn i avhengigheten av USA, bør vi nå gi den nye administrasjonen i Det hvite hus og Pentagon tid til å formulere sin utenrikspolitikk og fortelle oss hvordan den er tenkt implementert i våre nærområder. President Joe Biden har annonsert at han vil introdusere diplomati på en helt annen måte enn tidligere. Null-sum spill skal avvikles som overordnet strategi i utenrikspolitikken og militærstrategien skal tilpasses deretter, både i forhold til Russland, Kina og Iran.

Klimaendringenes dramatiske effekt i Arktis og Joe Bidens prioritering av klimapolitikken kan vise seg å bli en meget positiv dimensjon i bestrebelsen etter lav spenning og fredelig sameksistens i denne regionen. Biden har valgt den moderate og meget erfarne John Kelly til å fronte klimapolitikken, og det er et stort aktivum at han og den russiske utenriksminister Sergej Lavrov utviklet et godt personlig forhold i den tiden Kelly var utenriksminister.

Så, la oss nå få høre litt om hva som skjer i forhandlingene, gjerne som et innlegg her i Forsvarets forum fra Forsvarsdepartementets ledelse – i første omgang.

Rettelse: I innlegget sto det tidligere at våpenhjelpavtalen ble «terminert» i 1996. Det korrekte er 1969. Rettelsen ble gjort 29.01 kl. 10.43 2021.