Forsvaret trenger soldater – ikke kunder

Det moderne samfunnet har vært opptatt av å skjerme barn og unge mot motgang. Vi har snakket om trygghet, trivsel og rettigheter. I Forsvaret møter de en helt annen virkelighet: krav, plikt, ansvar og disiplin. 

Det er en nødvendig kulturkollisjon.

Vi er vokst opp i et samfunn som i stor grad har vært preget av fred, trygghet og velstand.

Oppdragelsen mange har fått, har lært oss å unngå konflikt, å søke kompromiss og å tro at alt kan løses med dialog. Men virkeligheten er en annen når krigen banker på døra. 

Krigens krav er nådeløse – den stiller krav til karakter, disiplin og vilje til å handle, også når det koster.

Den som skal forsvare landet, må være forberedt på å møte en virkelighet som ikke lar seg diskutere bort.

Krig krever mennesker som tåler press, som kan samarbeide under ekstremt stress, og som har en indre forståelse av at trygghet og frihet aldri kommer gratis. Det er ikke nok å mene det riktige – man må kunne gjøre det riktige når det virkelig gjelder. Den som ikke har trent på motstand, vil knekke når den først møter den.

Nyheter

Sandvik hedret av Ukraina

Vi må derfor stille oss spørsmålet: Hva slags unge menn og kvinner ønsker vi å forme? Skal vi fortsette å oppdra generasjoner som tror at tryggheten er en selvfølge – eller skal vi lære dem at fred må forsvares, og at det krever innsats, utholdenhet og vilje til å ofre? 

Det handler ikke om å oppdra til krig, men om å forberede forsvaret av freden.

Forsvaret skal ikke oppdra ungdom – men vi må ofte avlære dem. Vi må avlære den refleksen som sier at «noen andre ordner det». For i strid er det ingen «noen andre». Der står du alene med ditt lag, din tropp, ditt oppdrag – og da er det ikke rom for komfort, unnskyldninger eller diskusjon. Da handler det om å løse oppdraget, uansett.

For krigens krav lar seg ikke forhandle bort. Den stiller de samme kravene til alle – fysisk, mentalt og moralsk. Det er derfor oppdragelsen må gjenspeile virkeligheten. Et samfunn som ikke forstår dette, risikerer å møte morgendagens trussel med gårsdagens naivitet.

For mange rettigheter, for lite ansvar

Vi ser en tydelig trend: Stadig flere soldater snakker om hva de har rett på, men færre snakker om hva de har plikt til. Det er ikke soldatenes feil – det er et samfunnsproblem. Vi har laget en generasjon som tror at alle prosesser skal være demokratiske, at enhver avgjørelse kan diskuteres, og at ledelse først og fremst handler om å «få folk med seg».

Men ledelse i krig handler om noe annet. Det handler om å ta beslutninger under press, ofte med ufullstendig informasjon, og stå i konsekvensene. Det handler om å handle når du er redd. Det handler om å adlyde – ikke fordi du er enig, men fordi systemet krever det for at helheten skal fungere.

Tillitsmannsordningen og velferdssystemet i Forsvaret har sin plass. Men vi må ikke la systemet for trivsel overskygge systemet for beredskap. For mange steder har det glidd for langt i retning av komfort og tilrettelegging. Soldater blir behandlet som kunder. Befalet blir bundet på hender og føtter i frykt for å tråkke noen på tærne.

En soldat er ikke på jobb – han eller hun er i tjeneste. Det er en vesensforskjell.

Disiplin redder liv

Disiplin er ikke et gammeldags begrep. Det er selve fundamentet i et militært system. Det er disiplin som gjør at et lag holder hodet kaldt når granatene faller. Det er disiplin som gjør at ordrer følges uten nøling når sekunder skiller liv og død. Og det er disiplin som gjør at en soldat kan fungere selv etter søvnmangel, sult og frykt.

Uten disiplin – bare kaos. Uten krav – bare forfall. Uten trening under press – bare illusjoner.

Derfor må vi tørre å trene hardt. Ikke bare fysisk, men mentalt og strukturelt. Vi må trene som vi kjemper – train as you fight. Det må bety noe. Det kan ikke bare være et slagord på en PowerPoint. Hvis øvelsene våre alltid foregår i komfortsonen, med forutsigbare rammer og god stemning, så lurer vi oss selv. For krigen bryr seg ikke om trivsel.

Erfaringene fra Interflex

Et halvt år i Operasjon Interflex har gitt meg noen brutale, men ærlige påminnelser om hva krigens realiteter krever. Vi har trent tusenvis av ukrainske soldater – menn og kvinner som forlot sivile liv og kom til oss for å lære det de trengte for å overleve. 

Mange av dem hadde aldri båret våpen før. Etter noen uker med intens trening dro de tilbake til en front der det ikke finnes vernebriller for følelsene.

Gaming

Forsvaret deltar på spillmesse

De ba oss ikke om komfort. De ba oss om krav. De ba oss om å være strenge, ærlige og realistiske. De ville presses, fordi de visste at det var forskjellen på liv og død.

Når du ser en ung ukrainer stå i gjørma, trøtt og frossen, men fortsatt si «we are ready» – da forstår du hva krigens krav egentlig betyr. Det setter våre egne utfordringer i perspektiv. De trengte ikke en behagelig treningshverdag. De trengte befal som våget å stille krav. For de visste hva som ventet hjemme.

Verneplikt og beredskap

Norge trenger flere soldater. Derfor er verneplikt for alle ikke bare riktig – det er nødvendig.

Verneplikten er selve fundamentet for et sterkt og legitimt forsvar. Den skaper forståelse, fellesskap og robusthet.

Verneplikten er selve grunnmuren i norsk forsvarsevne. Den har vært bærebjelken i nasjonens sikkerhet i generasjoner – og den må igjen tas på alvor. Norge trenger flere soldater, flere som er trent, utrustet og forberedt. Vi må tilbake til et system der alle bidrar.

Før var det bare gutter som gjennomførte førstegangstjenesten, i dag skal alle stille likt. Forsvaret er ikke for de få, men for nasjonen.

Krigens krav viser oss hvor skjør tryggheten egentlig er. Når et land først blir truet, er det for sent å begynne å bygge forsvar. Da teller bare det vi allerede har trent, lært og forberedt.

Det er derfor vi må bruke tiden nå – mens vi har den – til å styrke vår kollektive motstandskraft.

Det holder ikke med gode intensjoner og moderne ord. Når det sies «train as you fight», må det også bety noe i praksis. Soldater må få nok tid til trening, nok ammunisjon, og tilgang på materiell de faktisk kan øve realistisk med. Alt annet er å lure seg selv. 

Et godt forberedt forsvar bygges ikke i PowerPoint, men i gjørma, på skytebanen og i felt – under forhold som likner det vi faktisk kan møte.

Men det holder ikke å skrive det i festtaler. Verneplikt uten nok ressurser, tid og materiell er bare symbolpolitikk. Krig er dyrt – veldig dyrt. Det må vi ta inn over oss. Når vi sier train as you fight, må det også bety at vi faktisk har nok ammunisjon, nok tid til trening, og opplæring på det materiellet vi skal bruke i strid.

Krigens krav handler ikke bare om våpen og utstyr, men om mennesker. Om vilje, samhold og utholdenhet. Vi må trene på det vi håper aldri å måtte bruke – for det er nettopp slik vi bevarer freden.

Tiden vi har nå

Vi må bruke tiden vi har nå – i fred – til å forberede oss på krig. Da må vi kunne det vi skal kunne nå. Ikke om fem år, ikke når budsjettet en gang tillater det, men nå.

Vi må trene og øve på det vi håper vi aldri får bruk for. For det er nettopp slik man bevarer freden – ved å være klar for det verste. Krigens natur endres, men dens krav er de samme.

Det handler fortsatt om mot, utholdenhet og vilje til å ofre noe større enn seg selv.

Forsvaret må våge å være Forsvaret

Forsvaret skal være krevende. Det skal stille høye krav til karakter, disiplin og lojalitet. Befal og offiserer må få mulighet til å behandle soldater som soldater – på godt og vondt. Det betyr å gi ros og omsorg når det er fortjent, men også å stille krav og gjennomføre konsekvenser når det trengs.

Et befal som er redd for å stille krav, svikter sitt ansvar. Et system som beskytter soldater mot alt ubehag, svikter sitt formål. Og et samfunn som tror at krig kan vinnes med gode intensjoner, svikter sin egen virkelighet.

Det er ikke mangel på kunnskap som truer oss – det er mangel på karakter.

Samfunnets ansvar

Forsvaret kan ikke stå alene. Et sterkt forsvar krever et sterkt samfunn – ett som forstår at trygghet koster. Krig er dyrt. Fred er dyrere om den tapes. Vi må derfor tørre å prioritere forsvarsevnen med samme alvor som vi prioriterer helse, skole og velferd. For uten sikkerhet faller alt annet.

Det må investeres i folk, materiell og tid. Soldatene våre kan ikke forventes å løse morgendagens oppdrag med gårsdagens utstyr. Vi må gi dem muligheten til å lære, trene og øve på det materiellet de faktisk skal bruke. Vi må stille krav – men også gi dem verktøyene til å lykkes.

Førstegangstjeneste

Kaller inn flere med uavklart sikkerhetsklarering

Samtidig må hele samfunnet forstå sitt medansvar. Forsvaret er ikke en isolert institusjon – det er en forlengelse av folket, av nasjonen. Når vi sender våre unge ut i uniform, må vi som samfunn stille opp bak dem. Det handler om respekt, støtte og forståelse for hva de faktisk forbereder seg på.

Krigens krav lar seg ikke ignorere. Den tester både enkeltmennesket og nasjonen. Vi må bruke freden klokt – til å trene, til å bygge beredskap og til å styrke viljen til å forsvare det vi har kjært.

For når det først gjelder, er det for sent å begynne å forberede seg. Derfor må vi gjøre det nå– mens vi fortsatt kan.

Fra komfort til karakter

Forsvaret må tørre å stå i spenningen mellom omsorg og krav. Vi skal ta vare på våre folk, men vi skal ikke skjerme dem fra virkeligheten. Vi skal bygge soldater – ikke skjøre borgere.

Vi skal forme mennesker som tåler motgang, fordi de vet at oppdraget og kameraten er viktigere enn egen komfort.

Krigens krav er nådeløse. Krig dreper, lemlester og ødelegger. Men krig avslører også karakter. Og karakter bygges ikke i komfortsonen.

Vi må igjen lære ungdommen at frihet ikke er gratis. At trygghet må forsvares. At plikt, offer og disiplin er dyder – ikke krenkelser. Forsvaret er ikke et sted du får noe, men et sted du gir alt du har.

For når det smeller, teller ikke rettigheter, men evner. Ikke ord, men handling. Ikke komfort, men karakter.

Les flere debatter her:

Meninger

Forsvarets forum må huske hvem leseren er

Meninger

Vi mistet alt – men fikk vi det vi hadde krav på?

Kronikk

Darfur - en varslet katastrofe