Meninger
Vi mistet alt – men fikk vi det vi hadde krav på?
Jeg skriver dette som en som står igjen. Som en som mistet det kjæreste jeg hadde – i tjeneste for Norge.
LIBANON: Norge sendte ham ut. I vårt lands navn. Da bør også Norge stå ved vår side når konsekvensene rammer, skriver innleggforfatter Finn Grotle.
Foto: Anders G. Eriksen, Forsvaret
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Min kjære sønn dro ut for å gjøre en forskjell. Han trodde på oppdraget, på plikten og på at innsatsen betydde noe. Han visste at det kunne være farlig, men han reiste med hodet hevet. Jeg var stolt, selv om jeg var redd. Jeg trodde – kanskje naivt – at hvis det verste skulle skje, ville staten ta vare på oss som ble igjen. At vi ikke skulle bli glemt.
Men det verste skjedde. Og det som fulgte, var ikke bare sorg, men også en kamp jeg aldri trodde jeg skulle måtte ta.
For mens sorgprosessen rev i oss, begynte en ny virkelighet: papirarbeid, usikkerhet, manglende svar. Hva hadde vi krav på? Hvem skulle vi snakke med? Hvorfor fikk noen erstatning, mens andre ble stående tomhendte? Det føltes urettferdig – og uverdig.
Vi har tidligere framsatt krav om erstatning til etterlatte i forbindelse med dødsulykker under tjeneste i internasjonale operasjoner via vår advokat. Dette gjaldt personer som ikke hadde forsørgelsesbyrde.
I begge sakene har henholdsvis Forsvarsdepartementet og Statens pensjonskasse avslått kravene med begrunnelse av det det ikke fantes ordninger der etterlatte etter forulykkede som ikke hadde forsørgelsesbyrde kunne få erstatning etter norske regler.
Det handler ikke bare om penger. Det handler om anerkjennelse. Om respekt. Om at samfunnet vårt faktisk står bak ordene når vi sier «takk for din tjeneste». Da må det også gjelde oss som mistet. Oss som bærer savnet hver dag.
Norge sendte ham ut. I vårt lands navn. Da bør også Norge stå ved vår side når konsekvensene rammer. For sorgen blir ikke lettere av å møte et system som virker tilfeldig og byråkratisk. Den blir bare tyngre.
Vi ber ikke om spesialbehandling. Vi ber om rettferdighet. Om en lik og forutsigbar ordning for alle som har mistet sine kjære i internasjonale operasjoner – uansett hvor og når det skjedde.
Det minste vi kan forvente, er at landet vårt anerkjenner det offeret som ble gjort. Ikke bare i vakre taler, men i handling.
