Beredskap bør også være idémessig i fred, krise og krig – og må omfatte evnen til å gjenkjenne forenklende og essensialiserende fiendebilder og politisk retorikk som gjør hele grupper til bærere av kollektiv skyld og ansvar.
BERLIN: Én person ble drept og 29 skadet da en mann kjørte en bil i folkemengde under Pride-feiring i Berlin den 25. juli. Angrepet etterforskes som terror og gjerningsmannen er skutt og drept av politiet. Bildet viser blomsterhavet i nærheten av Brandenburger Tor den 2. august.Foto: Nachrichtenagentur via NTB
Farhan ShahFarhanShahKaptein og feltimam i Forsvaret
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det islamistiske terrorangrepet i området rundt Christopher Street Day-markeringen i Berlin 25. juli, der en kvinne ble drept og 29 mennesker skadet, vekker uhyggelige minner om terrorangrepet i Oslo den 25. juni 2022.
Annonse
Angrepet tvinger frem en påtrengende, men ofte fastlåst samtale om islam, fortolkning, radikalisering og vold.
Tyske myndigheter har omtalt angrepet som islamistisk terror. Den ideologiske orienteringen må benevnes tydelig, både av hensyn til dem som ble rammet, og for at samfunnet skal kunne forstå og motvirke miljøer som legitimerer vold mot skeive mennesker.
Nettopp fordi angrepet var islamistisk motivert, oppstår det samtidig en reell fare for at gjerningspersonens destruktive valg blir brukt til å gjøre muslimer som sådan mistenkelige.
Slik kan terroristens valg paradoksalt nok bli politisk råstoff for krefter som fremstiller muslimen som syndebukk og indre fiende.
En farlig fristelse
Vi må motstå fristelsen til å gjøre ett individs valg til uttrykk for muslimers kollektive natur eller islams uforanderlige vesen.
Islamistisk ekstremisme, i denne saken med klare referanser til IS, må kritiseres som en bestemt autoritær og politisk fortolkning av religionens symbolske og normative ressurser. Den kan ikke gjøres identisk med islam eller til en uttømmende forklaring på hvem muslimer er.
FELTIMAM: Farhan Shah er filosof og feltimam i Forsvaret.Foto: Privat
Når islamistisk motivert vold brukes til å avdekke hva muslimer egentlig er, reduseres en høyst mangfoldig, mangefasettert og dynamisk befolkning til én totaliserende kollektiv identitet. Teologiske og filosofiske brytninger, politiske motsetninger og individuelle valg forsvinner. Muslimen blir en beholder for samfunnets kollektive frykt.
Enkelthendelser brukes da til å bekrefte en allerede etablert forestilling om muslimen som bæreren av en grunnleggende kulturell uforenlighet og en latent sikkerhetstrussel, altså selve symbolet på den fremmede som aldri fullt ut kan høre til.
En beslektet kategoriserende struktur
Terror og muslimfiendtlig retorikk er verken moralsk eller politisk sammenlignbare fenomener. Dødelig vold og generaliserende retorikk er ikke det samme. De kan likevel dele en formell kategoriserende struktur: interne forskjeller utslettes, mennesker reduseres til gruppetilhørighet og verden organiseres omkring et dikotomisk skille mellom et rent oss og et truende dem.
Både salafi-jihadismen og den muslimfiendtlige identitetspolitikken er avhengige av statiske kategorier. Begge fremstiller islam og Vesten, muslimer og skeive, religion og sekularitet som gjensidig utelukkende størrelser. Denne motsetningen gjør også skeive muslimer usynlige, mennesker som kan rammes både av religiøst legitimert homofobi og av muslimfiendtlig mistenkeliggjøring.
Begge ideologiene underkjenner med andre ord menneskers evne til å tvile, bryte med forventninger og skape mer bærekraftige måter å leve sammen på.
De trenger forestillingen om at identiteter er uforanderlige, at tilhørighet er skjebne og at mennesker bare kan være passive uttrykk for gruppen de representerer.
Idémessig beredskap
Disse prosessene viser at kampen om virkelighetsforståelsen ikke foregår ved siden av samfunnets sikkerhetspolitiske utfordringer, men er en integrert del av dem.
Narrativer og språk former hvilke mennesker som oppfattes som truende, hvilke politiske valg som fremstår som nødvendige og hvilke former for maktbruk som gradvis kan normaliseres.
Beredskap må derfor også omfatte evnen til å gjenkjenne forenklende og essensialiserende fiendebilder, dikotomiske virkelighetskonstruksjoner og politisk retorikk som gjør hele grupper til bærere av kollektiv skyld og ansvar.
Dette har en tydelig overføringsverdi til det norske Forsvaret.
Beredskap kan ikke begrenses til fysisk og materiell kapasitet eller mental robusthet. Den bør også være idémessig, i fred, krise og krig.Idémessig beredskap innebærer en årvåkenhet overfor narrativer som reduserer komplekse konflikter til motsetninger som «oss og dem», «siviliserte og barbariske» eller «lojale og illojale».
Slike forenklede kategoriseringer kan gi en illusjon av oversikt og kontroll i en kompleks og fluid virkelighet, men svekker samtidig evnen til å skjelne mellom individ og gruppe, ideologi og identitet, konkret trussel og politisk konstruert fiendebilde.
For Forsvaret handler dette om noe mer enn holdninger, men om operativ dømmekraft: om kvaliteten på situasjonsforståelsen, trusselvurderingene og de kategoriene som legges til grunn når militær makt vurderes eller anvendes.
Det angår også strategisk kommunikasjon, møte med sivile og samarbeidspartnere og evnen til å motstå propaganda og påvirkningsoperasjoner.
På dette punkt bør det legges til at idémessig beredskap er verken relativisme eller unnfallenhet overfor reelle trusler. Tvert imot kan den skjerpe trusselvurderingene ved å kreve at trusler og motstandere identifiseres konkret, og ikke konstrueres på grunnlag av kollektive identitetsmarkører.
Dette er en viktig forutsetning for Forsvarets profesjonelle integritet.
For Forsvaret skal ikke utelukkende verne det norske territoriet i fysisk forstand, men også beskytte demokratiet og samfunnets grunnverdier. Forsvarets eget verdigrunnlag fremhever menneskeverd, frihet og demokrati, samt kjerneverdiene respekt, ansvar og mot.
Å verne om disse verdiene krever derfor også kritisk årvåkenhet overfor narrativer som gradvis oppløser skillet mellom skyldige og uskyldige, mellom konkret trussel og kollektiv tilhørighet.
Religion som et plastisk fenomen
Islamistisk motivert vold viser at religionens symbolske ressurser kan fortolkes og mobiliseres på ødeleggende vis.
Muslimske reformbevegelser viser samtidig at de samme tradisjonene kan fortolkes i retning av menneskelig valgfrihet, pluralisme og verdighet. Dette kan betegnes som religionens historiske og fortolkningsmessige plastisitet.
Sagt annerledes, religiøse tekster er ikke tomme beholdere, og alle fortolkninger er ikke like plausible. Men ingen tekst fortolker seg selv.
Autoritære så vel som frigjørende lesninger blir historiske krefter først når mennesker velger dem, organiserer seg rundt dem og gir dem institusjonell, politisk og normativ makt.
Islam, og religioner mer generelt, bør derfor verken frikjennes som humanistiske i sitt vesen eller dømmes som uforanderlig antihumanistiske. Begge posisjoner gjør religionen til skjebne og den troende til dens passive uttrykk.
Det avgjørende spørsmålet er hvilke fortolkninger, autoritetsformer og menneskesyn vi velger å gi legitimitet og makt.
Retten til ikke å bli gjort medskyldig
En konsekvent og forpliktende humanisme mister sin troverdighet dersom den bare forsvarer mennesker som lever, tror og velger slik majoriteten foretrekker.
Det liberale demokratiets prøve er om det forsvarer menneskers rett til å leve og forbli annerledes.
For å presisere: gjerningspersoner som utøver destruktiv vold i samfunnet skal holdes ansvarlig for sitt valg. Ideologien som legitimerte volden, skal kritiseres uten forbehold. Men muslimer som kollektiv skal ikke gjøres medskyldige i et tankegods de ikke identifiserer seg med, eller i en forbrytelse de ikke har begått.
Å nekte terroristen retten til å representere islam som sådan er ikke ensbetydende med å bagatellisere dødelig vold. Det er å insistere på menneskets etiske ansvar og på retten til ikke å bli redusert til en forlengelse av andre mennesker.
For et Forsvar forankret i statens verdigrunnlag er dette også en del av beredskapen: å identifisere den konkrete trusselen med størst mulig presisjon, uten å la frykten gjøre hele befolkningsgrupper til fiender.
Innleggsforfatteren understreker at innlegget uttrykker egne synspunkter og ikke representerer Forsvarets offisielle standpunkt.
