Krigens sjelesørgere

POLEN (Forsvarets forum): En varmepumpe holder klasserommet kjølig i den stekende sommervarmen.

Norske tros- og livsynsarbeidere diskuterer dehumansering av fienden med sine ukrainske kolleger. Et verktøy i krig som kan gjøre det lettere å drepe, men også lettere å begå grusomheter.

For de ukrainske feltprestene er dette noe av det viktigste arbeidet de gjør.

– De er opptatt av at soldatene ikke skal bli det de selv kaller «war animals», sier Jon-Erik Bråten.

Han er en av de norske instruktørene fra Forsvarets tros- og livssynskorps. På kurset deler nordmennene erfaringer med sine ukrainske kolleger. Samtidig får de et unikt innblikk i hvordan tros- og livssynskorpset arbeider i en av Europas mest brutale kriger siden andre verdenskrig.

Bråten forteller at Ukrainas militære tros- og livssynskorps er ungt.

Før Russlands annektering av Krym i 2014 var arbeidet i stor grad basert på frivillige. Etter hvert ble det organisert, og senere besluttet ukrainske myndigheter å profesjonalisere ordningen.

– De har gått fra å være en liten håndfull til rundt 400 prester, sier han.

De fleste som melder seg til tjeneste er erfarne prester, men få har militær bakgrunn. Etter et åtte uker langt introduksjonskurs sendes de ut til avdelinger.

Der blir de rådgivere for sine sjefer og en del av den militære strukturen.

– De kan få etiske spørsmål knyttet til krigføring, eller selv ta initiativ dersom de mener det er nødvendig. Samtidig må de lære hvilken rolle de har i en militær organisasjon, sier Bråten.

Likevel er det én oppgave som overskygger alt annet. Sjelesorg.

– Det handler om å forstå hvordan mennesker reagerer i krig, og hvordan man kan hjelpe dem gjennom det de opplever, sier han.

Krigen må ikke ta mennesket

Et tema går igjen i nesten alle samtalene med de ukrainske prestene: Hvordan bevare sin egen menneskelighet.

– På den ene siden skal de anerkjenne at det er mennesker de slåss mot. Samtidig står de midt i en krig der de hver eneste dag opplever lidelsene av Russlands angrep, sier Bråten.

Ukrainerne har mistet kolleger og venner. De har sett sivile bli drept og byer bli lagt i ruiner.

– Det er forståelig at de bruker ord som «orker», «barnepulere» og andre svært sterke uttrykk om fienden. Men samtidig vet de at krigen en dag skal ta slutt. Soldatene skal hjem igjen. De skal leve videre med familiene sine – og med seg selv, sier Bråten.

Derfor blir prestenes rolle viktig.

– De skal hjelpe soldatene til å være profesjonelle. De er satt til å ta liv og det skal de gjøre, men uten å miste seg selv på veien.

Bråten mener nettopp dette er noe av det mest imponerende ved de ukrainske kollegene.

– Jeg skjønner ikke at de får det til. Jeg skjønner ikke at de klarer å stå i det.

For ansvaret stopper ikke ved soldatene. De skal også følge opp familiene deres.

– Jeg har begravet mange av mine menn

Evgenij Kopaihorodskyj var prest i Den ortodokse kirken i Ukraina lenge før Russland startet fullskalainvasjonen.

Den gang besøkte han militære avdelinger på frivillig basis. I dag er krigen blitt hverdagen hans.

– Jeg har overlevd tre kommandanter og dessverre begravet mange av mine menn, sier han.

Kort tid etter invasjonen ble han prest i 210. separate angrepsregiment. Derfra fulgte han soldatene gjennom harde kampene i landet. Fra nord til sør.

– Vi fungerte som en hurtig reaksjonsstyrke. Vi ble sendt dit det brant som verst. Derfor kalte vi oss «brannmenn».

Selv om han ikke bærer våpen, lever han tett på krigen og legger ikke skjul på at krigshandlinger er skremmende.

– Når det skjer, gjør man det man skal. Men etterpå kommer tankene. Da innser man hvor nær man har vært å miste livet. Det kan være vanskelig, sier han.

Ber for soldatene

Kopaihorodskyj oppholder seg som regel fem til ti kilometer bak den fremste linjen. Det er hit soldatene kommer etter flere døgn med intense kamper. Slitne. Skitne. Og ofte preget av det de nettopp har opplevd.

– Da møter jeg dem og gjør jobben min, sier han.

Han har to faste bønner.

Én før soldatene drar ut. Og én når de kommer tilbake. Den første handler om styrke. Den andre om takknemlighet.

– Vi takker for at de har fått livet i gave én dag til.

Ifølge Kopaihorodskyj betyr det mer enn mange kanskje tror. Også for soldater som ikke er troende.

– Til og med ateister har fortalt meg at de finner støtte og trøst hos oss.

Han smiler når han forteller om en episode.

– En gang nektet mannskapet på en Bradley stormpanservogn å kjøre til stillingen sin før jeg hadde kommet og bedt for dem.

For Kopaihorodskyj er slike øyeblikk en bekreftelse på at arbeidet gjør en forskjell.

En cheeseburger ved fronten

Jobben handler ikke alltid om bønn eller religiøse seremonier. Noen ganger handler den om å skape et øyeblikk av normalitet.

Kopaihorodskyj forteller om en periode ved fronten utenfor Lyman. Avdelingen oppholdt seg i en by der nesten all sivil infrastruktur var utslettet. Husene var ødelagt. Butikkene borte. Hverdagen besto av kamphandlinger og venting.

Da muligheten bød seg, fylte han bilen med mat fra McDonald's.

– Jeg samlet over hundre soldater og serverte dem cheeseburgere. Akkurat der og da var det viktigere enn en bønn, sier han.

Han er rask med å understreke at det ikke handlet om maten. Det handlet om følelsen av å være sammen. Bare for en liten stund, og kjenne et glimt av den hverdagen de fleste av soldatene forlot da krigen startet.

– Noen ganger er det de enkle tingene som betyr mest. Fellesskapet. Samtalene. Det å kunne le litt sammen.

Når det er jul forsøker han å lage større måltider til soldatene. Matlaging har blitt en liten hobby.

– Det hjelper også min mentale helse. Det er godt å gjøre noe som ikke handler om krig.

De mørkeste dagene

Kopaihorodskyj sier de sterkeste følelsene kommer når han virkelig kjenner at han er til støtte for soldatene.

– Det er ofte et mørkt bakteppe når jeg føler meg mest nyttig. Derfor er det en litt komplisert følelse. Men etterpå kan jeg kjenne på stolthet.

Den motsatte følelsen kommer når soldatene drar ut. Da kan han ikke gjøre annet enn å vente og håpe at alle kommer tilbake.

Ikke alle gjør det.

– Jeg har dessverre begravet hundrevis av soldater, sier han og legger til at det ikke finnes noe verre enn når foreldre må begrave sine egne barn.

Troen forsvant aldri

Krigen har fått mange ukrainere til å stille spørsmål ved troen. For Kopaihorodskyj er ikke det tilfellet.

– For meg spiller det ingen rolle om solen skinner eller om raketter flyr over hodet mitt. Gud er like nær.

Han sier troen aldri har vært viktigere enn nå. Men han mener samtidig at oppdraget hans handler om mer enn religion. Det handler om å hjelpe mennesker til å komme gjennom krigen uten å miste seg selv.

– Hvis vi mister vår egen humanitet i denne krigen, vil seieren være forgjeves.

Ordene minner om det Jon-Erik Bråten fortalte tidligere. Om frykten for at soldater skal bli det ukrainerne selv kaller «war animals».

– Det er akkurat dette de arbeider med. De skal hjelpe soldatene til å være profesjonelle, men samtidig bevare mennesket i dem, sier Bråten.

Han mener mange utenfor Ukraina undervurderer hvilken betydning prestene har.

– Vi tenker ofte på dem kun som prester. Men det de gjør, handler vel så mye om moral, omsorg og psykososial støtte. Det er en viktig del av kampkraften, sier Bråten.

Han dro til krigen som infanterist

Pavlo Fedosov hadde aldri planlagt å bli feltimam.

I Ukraina brukes begrepet «chaplain». Det omfavner alle trosretninger, også imamer.

Da Russland gikk til fullskalaangrep i februar 2022, meldte han seg som infanterist. Side om side med sønnen dro den 53 år gamle imamen til fronten.

– Jeg visste at jeg kunne miste ham. Men det var hans valg, sier Fedosov.

De kjempet sammen gjennom store deler av 2022. Til slutt ble sønnen alvorlig såret. Han tilbrakte seks måneder på sykehus.

Fedosov sier det aldri var tvil om hva han måtte gjøre.

– Islam forbyr ikke at man forsvarer sitt land. Tvert imot oppfordrer religionen oss til å beskytte folket vårt.

Krigen var heller ikke hans første møte med væpnet konflikt.

Som ung soldat i den sovjetiske hæren opplevde han sammenbruddet av Sovjetunionen og ble involvert i kamphandlinger. Denne krigen beskriver han likevel som noe helt annet.

Fra gevær til sjelesorg

I dag er Fedosov feltimam i 108. separate Kodatska-brigade i Ukrainas territorielle forsvarsstyrker.

Det var aldri planen.

Etter måneder som infanterist begynte kroppen å si stopp. Astma- og allergiproblemer ble stadig verre. Til slutt havnet han i koma.

Da han våknet, fikk han beskjed om at han ikke lenger kunne tjenestegjøre som infanterist. For mange ville det betydd slutten på krigen. For Fedosov ble det begynnelsen på en ny rolle.

– Jeg kunne fortsatt utgjøre en forskjell, bare på en annen måte, sier han.

I dag bruker han dagene på å lytte og være til stede når soldatene trenger noen å snakke med.

– Det viktigste er at de vet at de ikke står alene. At det finnes noen som lytter uten å dømme dem.

Han mener nettopp det er nøkkelen til at soldater klarer å holde hodet klart gjennom lange perioder med belastning.

– Hvis de mister kontrollen over følelsene sine, kan det få konsekvenser – både for dem selv og for avdelingen.

Dronene har endret alt

Feltprestenes arbeid har endret seg i takt med utviklingen på slagmarken. Tidligere kunne de samle soldatene til samtaler og gudstjenester. I dag er det ofte umulig.

– På grunn av dronene kan vi ikke samle mange mennesker på ett sted. Alt som beveger seg ute i det åpne blir angrepet, sier Fedosov.

Han forteller at man i dag må gå flere titalls kilometer for å komme fram til stillingene. Enhver bevegelse ved fronten må gjøres med forsiktighet.

Møtene med soldatene blir kortere. Mer spontane. Ofte foregår de én til én. Det stiller nye krav til feltprestene.

– Vi må være fleksible. Soldatene trenger oss fortsatt, men måten vi møter dem på har forandret seg.

Krigen slutter ikke når den er over

Fedosov tror den største oppgaven fortsatt ligger foran dem. Ikke ved fronten. Men den dagen våpnene en gang blir stille.

– Da kommer veteranene hjem.

Han tror behovet for feltprester vil være minst like stort etter krigen. Ikke først og fremst som religiøse ledere. Men som mennesker som kan hjelpe soldater med å finne veien tilbake til et normalt liv.

– Mange kommer til å bære krigen med seg resten av livet.

Han sammenligner rollen med psykologer. Noen trenger religiøs veiledning. Andre trenger bare et menneske som lytter.

– Det viktigste er at de ikke blir stående alene.

Til tross for alt han har opplevd, mener Fedosov at krigen også har vist ham noe annet. Før invasjonen var Ukraina preget av religiøse, kulturelle og politiske motsetninger. Mange av dem har mistet betydning. Når granatene faller, spiller det liten rolle hvilken kirke du går i.

Han sier krigen har brakt mennesker nærmere hverandre. Ikke fordi forskjellene er borte. Men fordi de har fått et felles mål. Et fritt Ukraina.

– Krig får fram det verste i mennesker, men også det beste.

Seieren må ikke være forgjeves

I klasserommet i Polen fortsetter diskusjonen.

De norske og ukrainske feltprestene og imamene snakker om etikk. Om ansvar. Om hvordan soldater kan sendes i strid uten å miste seg selv underveis.

For Kopaihorodskyj handler det om bønnene han ber før soldatene drar ut – og når de kommer tilbake.

For Fedosov handler det om å være der når ingen andre kan forstå det soldatene bærer på.

For Bråten er det nettopp dette som gjør de ukrainske kollegene så spesielle. De norske instruktørene lærer veldig mye av sine ukrainske kolleger.

– De er satt til å ta vare på menneskene midt i det umenneskelige.

Kopaihorodskyj tenker ofte på det samme.

– Hvis vi mister vår egen humanitet i denne krigen, vil seieren være forgjeves.

Les også

Camp Jomsborg

Forsvaret lærer krig av Ukraina

Kronikk

Operasjon Legio – lærdommer for forsvarssektoren

På besøk hos

Åtte mil fra krigen