Ine Eriksen Søreide, lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, uttalte at «Iran bærer et stort ansvar for eskaleringen» og viser også til landets manglende overholdelse av sine ikke-spredningsforpliktelser.
Hvilke regler er det Israel bryter ved å angripe Iran?
To unntakstilfeller
Regelverk man vurderer avhenger av om man mener at det på fredag 13. juni pågikk en internasjonal væpnet konflikt (krig) mellom Israel og Iran eller ikke. I min analyse legger jeg til grunn at det ikke gjorde det, mens noen folkerettsjurister har argumentert for det motsatte.
Gitt at det ikke foregikk en væpnet konflikt er det absolutte utgangspunkt at det er ulovlig for stater å bruke eller true med å bruke væpnet makt mot en annen stats territorium. Dette kalles maktforbudet og er nedfelt i FN-pakten artikkel 2(4).
Maktforbudet skal motvirke eskalering av konflikter mellom stater og bidra til fredelige løsninger. Faktisk pålegger FN-pakten stater å løse uenighet ved fredelige midler.
Kun ved to unntakstilfeller kan en stat bruke væpnet makt mot en annen.
For det første kan FNs Sikkerhetsråd godkjenne bruk av væpnet makt, men en slik godkjenning er ikke gitt til Israel.
FØLER SEG TRUET: Benjamin Netanyahu argumenterer med at Iran utvikler atomvåpen og ballistiske missiler som planlegges brukt mot Israel innen tre måneder til et år.Foto: Ronen Zvulun, AP, NTB
For det andre gir FN-pakten artikkel 51 i noen tilfeller stater rett til selvforsvar mot en annen stat. Netanyahu viser ikke til denne unntaksbestemmelsen, men min tolkning er at han begrunner angrepet i Israels selvforsvarsrett.
Sentralt i Netanyahus argumentasjon er at Iran utvikler atomvåpen og ballistiske missiler som planlegges brukt mot Israel innen tre måneder til et år. Han hevder Iran jobber med en konkret plan for å «ødelegge» Israel og at et angrep vil true eksistensen av den israelske staten.
Er dette tilstrekkelig til å bruke selvforsvar?
Retten til selvforsvar er sterkt begrenset fordi FN-paktens formål er å sikre fredelig løsning på konflikt mellom stater og å unngå eskalering av konflikt.
Utgangspunktet er at stater kun har rett til å bruke selvforsvar mot et pågående væpnet angrep. Selv om det tidligere har vært trefninger mellom Iran og Israel, mener jeg at det fredag 13. juni ikke pågikk et væpnet angrep som ga Israel rett til selvforsvar.
Spørsmålet er da om selvforsvarsretten kan utløses i forkant av et væpnet angrep, og dersom svaret er ja, hvor lenge i forkant. Det er to potensielle kategorier som kan påberopes: antesipert selvforsvar og preventivt selvforsvar.
Antesipert selvforsvar gir stater rett til å med væpnet makt avverge et nært forestående angrep. Rasjonale er at en stat ikke må vente på å bli utsatt for et angrep før det tas til motmæle. Det er bred enighet om at stater under gitte omstendigheter har en slik rett. Hvor nært forestående angrepet må være er imidlertid omdiskutert. Noen mener at det væpnede angrepet må være umiddelbart forestående.
Andre mener at det er tilstrekkelig at bruken av selvforsvarsretten er siste mulighet til å slå tilbake et væpnet angrep som nesten helt sikkert vil finne sted. I begge tilfeller er det et krav om at den eneste utveien for å avverge angrepet er bruk av militærmakt.
Ikke nok
For det første fremstår det som klart at Israel ikke stod ovenfor et umiddelbart forestående angrep fra Iran. Dette til tross for at Iran, i strid med FN-pakten, har truet Israel.
For det andre, hvis man legger til grunn Netanyahus begrunnelse, ville et eventuelt angrep fra Iran først skje tidligst om tre måneder. Med en slik tidshorisont kan det umulig være slik at fredag var den eneste muligheten for å stanse et fremtidig angrep fra Iran. At det kanskje var et «unikt og sammensatt israelsk mulighetsvindu for å angripe» og «militært gunstig» er da ikke av rettslig avgjørende betydning.
IRAN: Det fremstår som klart at Israel ikke stod ovenfor et umiddelbart forestående angrep fra Iran, mener kronikkforfatteren. Avbildet er Irans leder ayatollah Ali Khamenei.Foto: Kontoret til Irans øverste leder, AP, NTB
Faktisk vil en nærliggende slutning i tråd med folkeretten være at all den tid Iran er såpass militært svekket så har Israel mindre grunn til å frykte et angrep fra Iran, og dermed også ha ytterligere mindre grunn til å påberope antesipert selvforsvar.
Samtidig viste de pågående forhandlingene mellom Iran og USA om ikke-spredning av atomvåpen og IAEAs uttalelse om at Iran ikke oppfyller sine ikke-spredningsforpliktelser at det fortsatt var mulig å bruke fredelige virkemidler. Det faktum at Iran bryter sine forpliktelser til å ikke utvikle atomvåpen er i seg selv ikke nok til å påberope antesipert selvforsvar.
Preventivt selvforsvar
Med dette gjenstår den kontroversielle preventive selvforsvarsretten som gir stater adgang til å gå til forkjøpsangrep før et angrep er nært forestående. Rasjonale er at det i noen situasjoner vil være meningsløst å vente til et væpnet angrep er nært forestående fordi bruken av selvforsvar da vil komme for sent.
Utviklingen av atomvåpen og de mulige katastrofale konsekvensene et atomangrep vil ha brukes ofte som begrunnelse for at stater må kunne handle i preventivt selvforsvar, altså før atomvåpen er skaffet.
Jeg mener at Netanyahus argumentasjon passer inn i denne kategorien. Utfordringen med preventivt selvforsvar er at den kan undergrave formålet bak maktforbudet. Enhver stat kan hevde at en annen stat planlegger et angrep mot en selv.
Til tross for at preventivt selvforsvar har sine støttespillere er det stor enighet i folkerettsmiljøet om at denne kategorien ikke er i samsvar med gjeldende folkeretten. Selvforsvarsargumenter som tar utgangspunkt i dette kan derfor ikke begrunne unntak fra maktforbudet.
Verken jussen eller de faktiske forholdene gir Israel rett til selvforsvar mot Iran. Israels angrep mot Iran er derfor et klart brudd på folkeretten.
