– Et drømmested!

BÆREIA (Forsvarets forum): – Hvor ble de av? De bare skar av gårde. Vi får kanskje ta en runde og inspisere?

Pål Larsen og Lasse Svendsen, to gamle kompiser, sitter igjen i en tom matsal en lys sommerkveld.

De ble kjent i samme Libanon-kontingent i 1991. Pål var ute på sitt andre utenlandsoppdrag, Lasse på sitt første.

Da de møttes igjen på oppdrag i Bosnia i 1998, var det Påls andre, mens Lasse hadde vært ute i flere runder. Lasse hadde blitt kortklipt og litt mer arrete siden sist, ellers var personlighetene de samme, syntes Pål.

Vennskapet og personlighetene har holdt seg. 30 år senere er begge blitt litt eldre. Familie og barn har de også fått i mellomtiden.

– Vi hadde vel ikke sett for oss at vi skulle sitte her som 50-åringer og mimre om 90-tallet, innrømmer Pål.

Selv om de ankom bare et par timer tidligere er det akkurat det de har rukket å gjøre.

Mimre og flire

Etter at ungene forsvant straks etter at brødskivene var fortært, gled samtalen over i gamle minner og latter.

Det er deres første kveld på én ukes sommeropphold på Forsvarets veteransenter på Bæreia. Begge har vært på gjensynstreff her tidligere, og Pål har vært her på vinterferieopphold med familien to ganger tidligere.

Da han så at Bæreia åpnet for å ta imot familier hele sommeren, sjekket han med sin gamle krigsbror om ikke han og sønnen også skulle søke om å få opphold samtidig.

Som sagt, så gjort. Begge sendte søknad og fikk innvilget opphold samme uke, slik de hadde bedt om. Pål tok med yngstedatteren, Lasse med yngstesønnen, og alle fire fikk en felles start på sommeren.

– En kneskade gjorde at jeg fryktet å stå litt tilbake i sommer, men her går det av seg selv, konstaterer Lasse, med sommerens krykker lent mot stolen ved siden av.

Samtidig som blir barna aktivisert, kan de to veterankompisene få tilbragt tid sammen. Det er en fin måte å kunne være sammen på, synes de.

– Det gikk ikke lang tid før sønnen min sa vi måtte dra hit igjen, forteller Lasse.

Det nye Bæreia

Over 100.000 nordmenn har tjenestegjort i internasjonale operasjoner for Norge fra 1947 til i dag. Det første store bidraget fra Norge etter 2. verdenskrig var Tysklandsbrigaden. Siden har det vært større bidrag til Gaza, Kongo, Libanon, Balkan og Afghanistan. Over 100 operasjoner i alt.

Veteransenteret i sin nåværende form ble åpnet i 2008, etter at Forsvarets veteranadministrasjon ble opprettet. Daværende forsvarssjef Sverre Diesen sier i dag at han anså det som en prioritert oppgave å forbedre ivaretakelsen av veteranene.

Samtidig som systemet for veteranivaretakelse ikke var godt nok til å håndtere det Norge hadde deltatt i av FN-operasjoner, gikk trenden mot at Norge deltok i stadig flere internasjonale operasjoner med skarpe situasjoner, der man kunne forvente å få flere psykisk og fysisk skadde.

Etter hvert kom spørsmålet om Bæreia, som da var avhendet til Foreningen for hjerte- og lungesyke for én krone, skulle fortsette som et tilbud til veteraner.

– Jeg bestemte meg for at vi skulle kjøpe Bæreia tilbake, mye inspirert av hva jeg hadde sett i den britiske hæren, som jo har en helt annen historikk enn det vi har, men som imponerte meg veldig, sier Sverre Diesen i dag.

Ikke alt var overførbart, til det er Norge altfor lite.

– Vi kan ikke ha spesialister av alle slag eller holde oss med egne militærsykehus, slik stormaktene kan. Men vi var store nok til at vi burde ha en militær rehabiliteringsinstitusjon med et godt fagmiljø, der veteraner kan treffe andre med samme erfaringer og utfordringer, fortsetter Diesen.

Sommeråpent

Gjennom året kan veteraner søke om opphold i kortere eller lengre perioder. Kalenderen er også fylt med aktiviteter som rekreasjonsuker, golfturnering og MC-treff. For familier er det mulig å søke om høst- og vinteropphold, samt samlivskurs. Ungdomsleiren «Min tur ut» har vært populær i flere år.

I år er første gang veteransenteret holder åpent hele sommeren gjennom. Responsen lot ikke vente på seg. Over 800 søknader kom da muligheten for sommeropphold for veteranfamilier ble annonsert.

– Soldatene tror ofte at kollegaene er den viktigste støtten, men det er faktisk familien, sier Arnstein Hestnes, sjef ved Forsvarets veteransenter på Bæreia.

Han har selv tjenestegjort i Kosovo, Syria og Libanon og kjenner både veteraner og veteransenteret godt, siden han har vært med siden oppstarten.

– Om veteranen begynner å få vanskeligheter, er det ofte familien som merker det først. Bevisstheten om at også familiene har bidratt til Norges innsats, gir også dem en viktig anerkjennelse, sier Hestnes.

Ikke bare tilfører ungdom og familieliv veteransenteret liv og lyst, det er også viktig at senteret også er et tilbud for dem som står rundt veteranene.

– Klarer vi å holde familiene samlet og anerkjenne dem sammen, tror jeg det virker forebyggende, sier han.

FAKTA OM Forsvarets veteransenter

Aktivitets- og rekreasjonssenter for Forsvarets veteraner og deres familier på Bæreia, Kongsvinger kommune.

Tilbyr hvile, rekreasjon, støtte og fellesskap til veteraner etter tjeneste i internasjonale operasjoner.

Åpnet opprinnelig i 1959, da det ble opprettet som krigsinvalidehjem for veteraner fra 2. verdenskrig, hvorav mange var krigsseilere, og deres partnere. Stedet ble drevet som en stiftelse uten offentlig støtte.

Forsvaret tok over driften 17. oktober 2008, etter at Forsvarets veteranadministrasjon ble opprettet.

Regjeringen vedtok i 2024 å styrke oppfølgingen av veteraner ytterligere. Som en del av dette fikk veteransenteret bevilget seks millioner kroner mer.

Avdelingen har totalt 21 ansatte med både militær og sivil bakgrunn.

I år hadde veteransenteret for første gang åpent gjennom hele sommeren, med et belegg på cirka 2800 gjestedøgn gjennom sommeren for veteraner og deres familier.

Antallet gjestedøgn totalt sett er i år ventet å øke med 50 prosent, fra 10.000 til 15.000 døgn.

De fleste opphold er gratis. For dem som har behov for å reise med fly, dekkes også flyreiser av Forsvaret. 

Anerkjennelse til alle

Hestnes er mener av at anerkjennelse er problemforebyggende.

Derfor er veteransenterets slagord er tydelig: «Anerkjennelse til alle, oppfølging til dem som trenger det.»

På Bæreia er det ingen krav om tungtveiende grunner for å komme. Terskelen er lav, både veteraner med og uten utfordringer er velkomne.

– Vi vil at flest mulig skal få tilbud, og legger kabalen deretter. De som er fleksible på tidspunkt, er enklere å finne plass til.

Hestnes forteller at mange uttrykker bekymring for å ta opp plassen til noen som trenger det mer.

– Men det trenger de ikke være, for det vurderer vi, sier han.

For vanlige opphold tilbyr veteransenteret en kort inntakssamtale for å få oversikt over eventuelle utfordringer. Mange benytter oppholdet til å få råd om hvor de kan få hjelp, og får hjelp til å få kontakt med en av Forsvarets psykologer, NAV eller Bufetat.

– Andre vil bare slappe av og spise god mat. Man må ikke gjennom noen mølle. Bare det å ha et samlingssted hvor man møter andre som har vært med på mye av det samme som en selv, er av stor verdi for veldig mange.

«Man kjeder seg aldri»

– Det er et drømmested! Jeg elsker å være her! Det er masse å gjøre! Man kjeder seg aldri.

Neste formiddag står Nora (10) på brygga nedenfor veteransenteret inntullet i et frottéhåndkle etter et bad i selve Bæreia, vannet som veteransenteret har fått navnet fra.

For pappa Pål holdt det å bli med på en runde minigolf. Dukkerten sto han over, men fikk filmet så mamma kunne få se tiåringen ta «bomba» med størst mulig vannsprut.

Det er ikke første gang Nora er på Bæreia. Hele familien var på vinterferie både i fjor og i forfjor.

Siden Nord-Norge er sist ut med vinterferie er det ikke så vanskelig for dem å få plass, røper pappa.

Aktivitetsferie

I vinterferiene er det lagt opp til mange aktiviteter på veteransenteret.

Siden Nora er glad i hester, var det ekstra stas med ridning sist hun var på Bæreia. Under sommeroppholdet er det mer opp til enhver hva man vil gjøre. Likevel er det nok å finne på.

Selv har Nora oppdaget minigolfbanen for første gang i sommer. Hun har vært høyt og lavt. I ettermiddag skal de besøke storesøster i Lillestrøm og hennes fine, nye hund, en flatcoated retriever som Nora har blitt veldig glad i. Ellers blir det tid til å «chille» på rommet, hun har nemlig fått sitt eget.

Siden det er kort vei til Sverige, skal de også dra på en liten «harrytur» dagen etter – når det er meldt regn. Faktisk har veteransenteret eget kjøleskap og fryser dedikert til harryhandlende gjester.

«Family inclusive»

Nora liker at de kan hente mat i matsalen når de vil. Og hun har fått nye venner.

For pappa er det en behagelig start på ferien:

– Det er som å bo på «all inclusive». Det er veldig deilig når alt det praktiske blir borte. Da blir det mye tid til å bare være sammen. Og det eneste jeg har betalt for denne uka er leiebil for å komme hit, forteller Pål.

Måltidene utgjør faste møtepunkter under Bæreia-oppholdet, for de to veterankompisene Pål og Lasse. Ellers seiler de mest med på barnas premisser og møtes når det passer.

Kongsvinger festning og festningsmuseet gjorde de som en felles tur. Da valgte Nora å «chille» imens.

En ordentlig «konfirmasjon»

Verken Pål eller Lasse ville være opplevelsene i utenlandstjeneste foruten.

Da de dro ut som eventyrlystne ungdommer som ville vekk fra foreldre, ble alle forventninger innfridd. I dag kommer ingen av dem på noen ferie, som kan kjøpes for penger, som ville gitt det samme av spenning, erfaringer og berikelse. En av livets viktigste erfaringer som de har til felles.

– Vi ble konfirmert på ordentlig, og var samtidig med på noe meningsfullt. Vi så jo hvordan folk greide seg med veldig lite, men likevel var rause og tilsynelatende fornøyde, minnes Lasse, som blant annet lærte at Norge bare var en liten plass i en stor verden.

Den felles erfaringen har skapt et bånd mellom dem. Det var ikke uten grunn at noen kalte det å komme hjem til «det sivile helvetet».

Men siste kontingent fikk Pål også kjenne «baksiden» av medaljen som han fikk for utenlandstjenesten:

– Da var eldstedatteren født. Det var tyngre å være ute da. Det skal ikke undervurderes. I Libanon var jeg fri, frank og ungkar. Nå ville jeg ikke vurdert å dra igjen, selv om jeg hadde hatt muligheten, sier han.

En veteran på hjul

Heller ikke for Stian Øie, som tjenestegjorde som 20-åring i Libanon og i Kosovo i årene 1998-2000, var det aktuelt å reise ut igjen etter at han fikk familie.

Første gang han var på Bæreia var i 2015, «Med veteraner på hjul». Da ankom han fra Akershus festning på en gammel og sliten sykkel. Han kom i mål, men sykkelen hadde gjort sitt.

– Hadde det ikke vært for Bæreia, hadde jeg ikke hatt racersykkel i dag, og jeg hadde ikke syklet Horten – Kroatia i 2022, sier han.

Øie har vært med på mange turer gjennom veteranorganisasjonen SIOPS og har vært på Bæreia ved flere anledninger. Sammen med kona Stine har de også vært på Forsvarets PREP-kurs, og familien har vært her på høstferieopphold.

Øie trekker fram kameratskapet han finner på Bæreia. I dag har han ikke kontakt med noen av dem han tjenestegjorde med.

– Jeg har ikke hatt noe stort behov for gjensynstreff, men jeg trives i denne flokken – veteranfelleskapet jeg har fått her. Det er noe trygt med den umiddelbare forståelsen jeg opplever. Når vi snakker om hva som skjer i verden, vet andre hva du snakker om på en annen måte enn familien gjør. Når du møter noen som ikke har så mye forståelse, blir til at man ikke prater så mye om det.

Vekst i veteranfelleskapet

På Bæreia har han møtt både krigsseilere og 2.verdenskrigssveteraner. Han har fått medaljer overrakt her. De første utenlandsmedaljene fikk han bare tilsendt i posten.

– På et opphold her delte jeg alle måltidene med en da 80 år gammel veteran fra Tysklandsbrigaden. Vi vokste opp i forskjellige verdener og var med på helt forskjellige misjoner. Likevel hadde vi noe av det samme felles.

Øie skulle egentlig videre på befalsskole, men det siste Kosovo-oppholdet preget ham for mye til å fortsette den veien. Han vil ikke si mer enn det.

– Det å bli stolt over å ha tjenestegjort i utlandet tok lang tid for meg. Det tok meg 15 år før jeg fant ut at jeg ville ha den erfaringen som en del av identiteten min.

Det var på Bæreia identiteten fikk vokse fram.

– Jeg har vokst av å være med på aktiviteter her. Om det er å gå over Dovre, heise seil med andre veteraner eller sykle mange mil. Bæreia er en viktig plass for meg, for partneren min, og for ungene. Alle har nytt godt av dette stedet, sier han.

Sivilist og aktivitetsleder

Øie trekker frem at det er fint å at familien kan være med litt med i dette veteranfellesskapet gjennom å være med til Bæreia. I sommer fikk hele familien på fem en ukes opphold.

Partneren Stine og barna Sigurd, Theodor og Kristin har blitt med på minigolfturneringen midtveis i uka. De to rundene rundt banens ni hull preges av både dyp konsentrasjon og latter i skjønn forening.

For paret er det en avslappende start på sommeren.

– Man er jo aktivitetsleder ellers, så rent egoistisk er det veldig mye frihet for oss foreldre å få en uke her, med maten servert. Ungene får eget adgangskort og kan være så selvstendige som de ønsker, sier Stine Øie.

Som sivilist og partner til en veteran, har hun opplevd det som verdifullt å bli mer kjent andre soldatveteraner, deres partnere og utfordringer. Hun har også fått et bedre innblikk i den militære forståelsen av verden.

Tid for alt

Pål og Lasse minnes kamerater som de både har klart å holde kontakten med og ikke.

De minnes flere som ikke har kommet seg helt videre etter opplevelser i utenlandstjeneste. Noen av dem bor på Bæreia i perioder og stedet som et ankerfeste i livet.

Noen dager, utflukter, måltider, minigolfrunder og slag biljard senere er konklusjonen til Pål klar:

– Jeg kjente det at det ble bedre for meg å ikke bare ha en fin ferie for meg og Nora, men også kunne henge med en gammel krigsbror. Det gir noe mer enn bare å møtes på gjenforeningstreff med mange folk, fest og taler. Det er ikke så ofte vi får sjansen til å tilbringe så mye tid sammen, med både venner og med barn.

Flere veteran-saker:

Minneord

Gunn Strand var «den som lyttet, den som så»

Nytt om navn

Hun er Forsvarets nye veteraninspektør

Nyheter

«Rølpegeneralen» fremmer veteransaken