– Tiden er inne for å anerkjenne folkemordet

Mine tippoldeforeldre som overlevde folkemordet som fant sted i februar 1918 ble reddet av ottomanerne, skriver Shervin Najafpour i dette innlegget.

Etter seks uker med blodige kamper og tre mislykkede våpenhviler, forhandlet Russland frem en våpenhvile mellom Armenia og Aserbajdsjan som avsluttet en 30 år lang konflikt den 10 november 2020.

Russland har lagt inn sin militære styrke og prestisje inn i den nye våpenhvilen og plassert 2000 russiske fredsbevarende soldater i Karabakh. Tross dette, ble fire aserbajdsjanske soldater drept av armenske separatister, under russisk overvåkning den 12. desember.

Det faller derfor naturlig at Tyrkia som er Aserbajdsjan allierte, sammen med Israel, da tar initiativ til å tilby hjelp og sørge for å overvåke fredsavtalen. For alle er kjent med at Russland er Armenias største allierte, og ingen glemmer 20. januar 1990 da de russiske tankene invaderte Baku.

En militærpakt

Et viktig moment som er verdt å nevne er at Armenia er en del av den kollektive sikkerhetspakten CSTO, som innebærer at Armenia er en del av en militærallianse med Russland og flere tidligere sovjetland. Om et av medlemslandene blir utsatt for angrep, forpliktes medlemslandene å tre inn. Dermed er det nødvendig med tyrkiske, samt andre fredsbevarende som kan sørge for balanse i regionen slik at ingen sivile liv skal gå tapt.

Onsdag 16. desember 2020 skriver reserveoffiser i hæren Erik Espeset et leserinnlegg for Forsvarets forum. For å forsikre oss om at vi har forstått budskapet Espeseth ønsker å sende til lesere, måtte vi lese innlegget om og om igjen.

Ikke bevist

Kjære Erik, vi er ingen folkemordfornektere. Faktumet er at det armenske folkemordet ikke har blitt bevist historisk, men blir fremsatt som et politisk motiv.

Som et følge av allmenne krigshandlinger under den 1. verdenskrig har flere titusen omkommet, blant de, armenere på lik linje som etniske tyrkere.

Les hva Store norske leksikon skriver om forfølgelsen og massedrapene av armene under 1. verdenskrig her.

Tyrkiske myndigheter har gjentatte ganger tatt initiativ til at statsarkivene skal åpnes slik at sannheten kan komme frem. Sist i år ble det fremmet et forslag om å danne en institusjonen som skal forske på det såkalte folkemordet. Og vi mener også at dette er nødvendig, da folkemord-tematikken blir tatt opp uavhengig av relevanse, når noe skjer i regionen.

Vi er ingen folkemordfornektere, derfor er det på tide å anerkjenne alle folkemordene!

Massakre

Med traumene fra Cilovluq-folkemordet i februar 1918, folkemordet 31. mars 1918, «Sorte januar» og massakren i Khojaly, i Karabakh, Aserbajdsjan i 1992 måtte aserbajdsjanere igjen vitne at nærmere 100 sivile mistet sine liv under krigen i år. Disse sivile ble utsatt for angrep utenfor konflikt området, og bodde langt fra militære lokasjoner.

I februar 1918 ble aserbajdsjanere i dagens Iran utsatt for folkemord og etnisk rensning av armenere i byene Urmu, Khoy og Salmas. Dette resulterte med at over 100 000 etniske aserbajdsjanere ble drept av armenske styrker. Dette folkemordet blir verken nevnt eller anerkjent.

Et folkemord

I mars 1918, ble aserbajdsjanere i dagens selvstendige Aserbajdsjan utsatt for folkemord, der armenere på kort tid drepte over 12.000 aserbajdsjanere. Dette folkemordet er bedre kjent som 31. mars-folkemordet.

I 1988, startet armenske separatister å drive etniske aserbajdsjanere på flukt og okkuperte aserbajdsjanske territorier for å realisere sin drøm om «The Great Armenia». I 1992 utsatte de landsbyen Khojaly for et blodig folkemord, ved hjelp av forsyninger med våpen fra både Russland og Iran.

I motsetning til det såkalte armenske folkemordet, er disse tre godt folkemordene dokumentert, men heller ikke internasjonalt anerkjent. Hittil har kun 12 land og 21 amerikanske stater anerkjent Khojaly folkemordet.

Reserveoffiser i hæren Erik Espeset skriver videre; -«Kanskje Tyrkia og Aserbajdsjan bare skal få desimere Armenia slik at de aldri kan reise seg igjen?».

Leges ikke

La oss vennlig påminne deg om at ingen sår kan leges så lenge et land blir utsatt for etnisk rensing, okkupasjon og angrep. De blodige sidene i den aserbajdsjanske historien startet allerede i 1800-tallet. Siden har aserbajdsjanere blitt utsatt for utallige grusomheter, likevel blir Aserbajdsjan omtalt som aggressorene selv om det er under 30 år siden at separatister massakrerte aserbajdsjanere landsby etter landsby og okkuperte 20 prosent av Aserbajdsjan og overtrådte dermed Aserbajdsjans territorielle integritet. Siden ble det vedtatt fire FN-sikkerhetsresolusjoner som påla Armenia om å ende den ulovlige militære okkupasjonen, som ikke ble overholdt.

Erik Espeset fortsetter videre i sitt innlegg med å sammenligne tyrkere og aserbajdsjanerne, samt deres hyllest til Enver og Nuri Pasha med Hitler. Denne kommentaren opplever vi som et hån, og har derfor vanskeligheter med å forstå hvordan en reserveoffiser i Hæren, samt en konsernleder kan bruke et slikt uttrykk. Det er ikke mye mer som skal til enn et enkelt tasteklikk for å innhente kunnskap om de grusomhetene den aserbajdsjanske befolkningen har gjennomgått gjennom historien.

Under Karabakh krigen i år, opplevde vi spesielt at norske medier farget konflikten svart på hvitt og anerkjente heller ikke sivile tap i Aserbajdsjan og grove brudd på internasjonal rett. Det unyanserte mediebildet, samt medias uansvarligheter har sørget for stor frykt blant norsk-aserbajdsjanere i Norge som nå befinner seg i en veldig vanskelig situasjon.

Mange, spesielt ungdommene frykter for å identifisere seg som aserbajdsjanere, da de er redd for å oppleve mobbing.

Opplever hat

Norsk-aserbajdsjanere har opplevd mye hat og diskriminering under denne krigen, spesielt i sosiale medier. Stemmene våres har ikke blitt hørt, og mange av oss har blitt utsatt for stor netthets og trakassering, hvor vi blant annet på sosiale medie kommentarfeltene har gjentatte ganger blitt omtalt som terrorister og kriminelle. Flere ganger har vi også måttet tåle kommentarer som «alle aserbajdsjanere burde ha blitt renset fullstendig av jordens overflate». På russisk strømmer det kommentarer under bilder av barnelik om at de burde ha blitt voldtatt i tillegg.

Når vi som to unge norske jenter med flerkulturell bakgrunn leser disse kommentarene rettet mot oss, føler vi oss utrygge. Likevel velger vi å ikke la noen stilne våre stemmer, og vi bruker vår ytringsfrihet for å ytre oss basert på våre erfaringer, opplevelser og kjennskap til konflikten.

Direkte berørt

Erik Espeset skriver videre at konfliktområdet har alltid hatt en stor armensk majoritet. Det var omlag 130 000 armenere som bodde i Karabakh før det første armenske angrepet på landsbybefolkningene. Det var imidlertid 800 000 aserbajdsjanere som måtte flykte, og opp til 20 000 som ble massakrert på stedet eller jaget ut av sine hjem og ut i vinterkulden for å møte en langsom og smertefull død.

Les også:

Våpnene har stilnet i Nagorno-Karabakh

I 30 år har vi sittet og vært vitne til at unge menn i førstegangstjeneste med jevnlig mellomrom ble sendt tilbake fra grensene i likposer.

Våre familier, slektninger og bekjente er direkte berørt av denne konflikten, og vi har alle vokst opp med å se sørgende mødre enten på nært hold eller på nyhetskanalene.

Karabakh-konflikten står vårt hjerte nært, og vi kjenner mange fra Karabakh og har gjentatte ganger besøkt overlevende fra Khojaly-folkemordet. Vi har sett sorgen i deres øyne, den samme sorgen jeg vi har blitt oppvokst med hjemme. Vi har lyttet til stemmene deres som er fylt med sorg og lengsel, sammen har vi grått, sammen har vi prøvd å helbrede våre sår.

De interne flyktningene vi har møtt personlig har sett på slike som oss som et håp, et håp om å kunne spre deres stemme om rettferdighet til resten av verden.

Det er for øyeblikket ikke en eneste FN-medlemsstat som har anerkjent Artsakhs uavhengighet. Dette innebærer at ikke Armenia selv har anerkjent Artsakh. Hvordan kan vi da anse konflikten som en kamp om uavhengighet og ikke som Armenias forsøk på å stjele landområder og endre landegrenser?

Fortjener fred

Historiene til begge våre land ble skrevet av andre, mektigere land på samme måte som landegrensene til begge våre land ble tegnet av andre. Det har derfor vært vanskelig å bevise hvem som har størst tilhørighet til hvilket området. Dette bør likevel ikke danne grunnlag for at vi skal måtte leve gjennom krig etter krig. Begge våre nasjoner fortjener å leve i fred. Fred eksisterer derimot ikke for nasjoner som i mange århundrer har måttet leve under mektigere land som ikke har hatt de beste intensjoner for oss.

Derfor er det lett for Erik Espeset og andre som ikke er personlig berørt av konflikten å skrive slike tekster som trekker paralleller til Hitler og Holocaust. For oss er dette en bekreftelse på at både Erik og andre sitter på for lite kunnskap om Karabakh, og at de har latt seg bli påvirket av et sort-hvitt mediebilde.

Tid for forsoning

Vi begge jobber aktivt med å fremme at det er nødvendig med forsoningsarbeid mellom Armenia og Aserbajdsjan. Vi ønsker ikke at flere sivile liv skal gå tapt, og vi er bekymret for våre slektninger og venner og ønsker fred i regionen. Derfor har vi gjentatte ganger fremmet forslag til norske myndigheter, parlamentarikere og organisasjoner om å sørge for å jobbe aktivt og målrettet for fred. Sammen kan vi sørge for en trygg fremtid for alle i Karabakh og hele regionen.

Sist men ikke minst, ønsker vi å påpeke at det norsk-aserbajdsjanske miljøet tar avstand fra handlingene som fremkommer av grusomme videoer som har florert nettet etter krigen.

De samme videoene med de samme grusomme handlingene ser vi også, og vi oppfordrer norsk-armenere om å ta avstand fra disse også!