Krig i Europa har gjort industripolitikk til sikkerhetspolitikk

Europa og Norges sikkerhetspolitiske rammer er endret på en måte som bryter med nesten alle forutsetninger som europeiske land har basert politikk, økonomi og militærtenkning på siden 1990-tallet. 

Der Europa i tre tiår bygget politikk og økonomi på antakelsen om varig fred og stabilitet, må vi nå forholde oss til et sikkerhetspolitisk landskap som er mer ustabilt, mer teknologisk komplekst og mer uforutsigbart. 

Denne utviklingen har direkte og dyptgående konsekvenser for Norge.

Opptrapping av norsk forsvarsevne

Det er bred politisk enighet i Norge om at Nato fortsatt er fundamentet for norsk trygghet, til tross for en mer uforutsigbar amerikansk utenrikspolitikk. USA har også tydelig kommunisert at Europa må ta en større del av ansvaret for egen sikkerhet, både økonomisk og militært. 

Som en følge av dette har Stortinget besluttet en historisk opptrapping av norsk forsvarsevne som innebærer kraftig økte bevilgninger, modernisering av kapasiteter og betydelige investeringer i land-, sjø- og luftstyrker. 

Dette er et direkte svar på forventningen om at Europa og Norge må ta en større del av ansvaret for egen sikkerhet.

EU har nøkkelrolle i anskaffelser

Tradisjonelt har mange i Norge lagt til grunn at Nato-medlemskapet i seg selv gir en komplett sikkerhetsgaranti, og at dette uten problemer kan kombineres med å stå utenfor EU. 

I dagens sikkerhetspolitiske landskap er dette ikke lenger en selvfølge. Det er Nato som vurderer hvilke kapasiteter alliansen som helhet trenger. 

De setter mål for kapasitetsutvikling og bistår med nasjonal, multinasjonal og kollektiv utvikling av plattformer som gir alliansen kritisk nødvendige kapasiteter. Det innebærer at Nato fastsetter standarder og krav for materiell og forsyningskapasitet, for logistikk, transport, etterretning, cyber, rom og andre domener.

Så mens Nato stiller krav til for hva som må kunne gjøres og stiller krav til medlemslandenes kapabiliteter, er det EU som i økende grad setter søkelys på hvordan medlemslandene kan skaffe og produsere dette materiellet.

Gjennom felles anskaffelser og industrisamarbeid ser EU sin rolle i å legge til rette for felles anskaffelser og styrke den europeiske forsvarsindustrien.

EU har et tydelig fokus på et sterkere forsvars- og sikkerhetssamarbeid, nye industripolitiske virkemidler og felles europeisk kapasitetsbygging.

Dette gjør at EU i økende grad setter rammene for det industrielle og teknologiske fundamentet som Nato er avhengig av. Dermed er det ikke lenger nok for Norge å støtte seg ensidig på Nato. 

Mister innflytelse

Utenfor EU mister vi innflytelse over beslutninger som vil forme vår evne til å oppfylle Nato-krav, anskaffe nødvendig teknologi og sikre langsiktig beredskap. 

Norge står derfor i økende grad utenfor de arenaene der Europas sikkerhets- og forsvarspolitiske arkitektur nå utvikles. Det er denne nye sikkerhetspolitisk og industriell virkelighet Norge nå må ta stilling til.

Europeiske land bygger opp kapasitet i et tempo man ikke har sett siden 1950-tallet. Norge må ta del i denne omstillingen. I tillegg har den teknologiske utviklingen innen moderne krigføring endret rammene for hvordan anskaffe materiell. 

Krigen i Ukraina har vist at teknologi som droner, autonome systemer, presisjonsvåpen og sanntidsdata er helt sentrale kapasiteter. Teknologiske sykluser er blitt kortere og innovasjon på slagmarken skjer kontinuerlig.

Norge kan ikke lenger basere seg på lange tradisjonelle anskaffelsesløp der man kjøper store kvanta av ett system som skal vare i mange år. I stedet må man inngå i fleksible partnerskap som gir tilgang til kontinuerlig utvikling, oppgraderinger og produksjonskapasitet.

Utenfor

Forsvarsindustrien får dermed en langt større strategisk betydning enn tidligere, og tett samarbeid med europeiske teknologimiljøer og industripartnere blir avgjørende. Dette gjør EUs rammeverk og samarbeidsstrukturer er helt sentrale for å sikre tilgang til avtaler og for å være en del av den teknologiske utviklingen som nå skjer i Europa.

Norges plass utenfor EU gjør det krevende å delta fullt ut i de partnerskapene som skal sikre langsiktig tilgang til teknologi, kapasitet og produksjon. Forsvarsanskaffelser må i økende grad forstås som komponenter i et større europeisk økosystem, ikke som isolerte enkeltprosjekter. Og dette økosystemet etableres nå først og fremst innenfor EUs strukturer og beslutningsarenaer.

Oppsummert betyr disse endringene at Norge må være mer integrert i europeiske og allierte sikkerhetsstrukturer enn noen gang siden den kalde krigen. 

Vi går inn i en epoke der sikkerhet ikke lenger er et sektoransvar i forvaltingen, men en grunnleggende ramme for samfunnsutviklingen. Det krever et Norge som i større grad er en del av de strategiske valgene, langsiktige investeringer og det samspill mellom stat, industri og allierte som nå skjer innenfor rammen av EU.

Les flere debatter her:

Meninger

Apropos fregatter og navn: Hva med kvinnelige rollemodeller?

Kronikk

Tre råd til forsvarsindustrien

Meninger

Når noe i oss ønsker å dø