Norges brigadesjef under krigen: – Forsvarets Overkommando er håbløs!

Livet i det norske eksilmiljøet i London under krigen var preget av dype konflikter og beinharde beskyldninger. Dette er blant de spennende temaene Arkivverkets vårslipp fokuserer på.

Siden 2010 har Arkivverket nesten hver vår levert sitt såkalte vårslipp: et utvalg spennende digitalisert materiale fra de veldige dokumentsamlingene arkivverket rommer, lagt til rette for publikum, forskere og mediene. Med over 300 000 dokumentsider er årets slipp tidenes klart største. Tema er Norges tilstedeværelse i Storbritannia under annen verdenskrig.

Les også:

Nordmenn kan ha blitt internert ulovlig under krigen

– Inspirasjonen med vårslippene stammer fra engelske og amerikanske arkiver, som har hatt en lang tradisjon for å presentere arkivmateriale tilrettelagt for pressen. Vi satser på digitale slipp. Målgruppen har vært todelt: forskere og den brede allmennheten, formidlet via pressen, sier fagdirektør Øyvind Ødegaard ved Arkivverket til Forsvarets Forum.

– Alle de syv slippene har hatt annen verdenskrig som tema?

– Ja, interessen og etterspørselen for dette materialet er stor. Arkivverket har jo nesten monopol på annen verdenskrig-arkiver her til lands, og det dreier seg om overveldende mengder dokumenter. Denne dramatiske tiden avstedkom mange irregulære arkivskapere: den tyske militærmakten, NS-staten, eksil-Norge, Nortraship for å nevne noen. Bak utvalget står en rekke arbeidsgrupper og fagfolk fra forskjellige områder – alle fra egne rekker.

Spennende dagbøker

Noe av det mest fascinerende stoffet i år er utvilsomt 53 dagbøker fra tolv sentrale menn i eksil-samfunnet i England.

– Disse dagbøkene er ufiltrerte dag-til-dag-rapporter fra krigshverdagen i eksil – fra stortingspresident C.J. Hambros usminkede og sylskarpe karakteristikker av regjeringsmedlemmer til brigadesjef Oscar Strugstads daglige loggføring av alt fra antall bomber sluppet over London, bitterhet over Forsvarets prioriteringer til ensomhet og savnet av kone og barn. Samlet synes jeg de gir et unikt bilde av det vanskelige livet Norges lovlige myndigheter strevet med i disse krisetidene, selv om de fleste nok skriver med tanke på å bli lest av ettertiden – her er ikke så mye sjelesorg og intime betroelser. Møter med mektige menn er selvsagt ofte nevnt, enten det for eksempel er Churchill eller kong Haakon man har vært i møter med, reflekterer Ødegaard.

De tolv dagbøkene speiler store deler av det offisielle eksil-Norge: I tillegg til Hambro og Strugstad finner vi medisinaldirektør Hans Jacob Ustvedt, forsvarsminister Birger Ljungberg, Linge-mannen Lars Skjold, LO-leder Konrad Nordahl, Nortraship-direktør Erling Mossige, USA-ambassadør Wilhelm Thorleif von Munthe  af  Morgenstierne, skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen, redaktør Jacob Vidnes, justisminister Terje Wold og kronprins Olavs adjutant Nikolai Ramm Østgaard.

Hambros skyllebøtte

At det kunne gå en kule varmt blant de norske i eksil, vitner mange av dagboknedtegnelsene om. Men stortingspresident C. J. Hambro er nok den som legger minst imellom: Her er en innførsel fra februar 1945:

«Jeg hadde i formiddag en lang samtale med Anderssen Rysst som var bekymret over at det var et dårlig forhold mellem mig og regjeringen. Han hadde hørt i Stockholm at jeg var i «sterk opposisjon». Jeg sa, som sandt er, at det føles som en daglig nasjonal ydmygelse å ha en mindreværdig og evneløs regjering og ganske særlig å ha en utenriksminister som er blottet for moralsk kultur og savner et grunnlag av kunnskaper, og en forsvarsminister som er helt ukyndig på særlige felt og en av ridderne av det brukne gevær.»

Strugstads dagsrapporter

Blant dagbøkene er altså brigadesjef Oscar Strugstads nitide, daglige nedtegnelser fra han kom over til Skottland 14. mars 1941 til 17. mai 1945. Strugstad var fra vinteren 1941 sjef for Den norske brigade i Skottland. I 1942 ble han utnevnt til generalmajor og kommandør av Order of the British Empire. Fra nyttår 1943 ble han utnevnt til militærattaché i London.

– Det er lite Hambro-krasshet i Oscar Strugstads dagbøker, sier førstearkivar og historiker Nina Hveem Carlsen ved Arkivverket.

– Strugstad er en sober og korrekt embetsmann. Språket er formfullendt, i likhet med håndskriften, alltid nedtegnet med fyllepenn. Likevel finner vi mange interessante detaljer her, sier Carlsen.

Strugstad skrev syv dagbøker fra tiden i Storbritannia. Den første starter med overflygningen fra Sverige til Skottland 14. mars 1941, og han skriver så hver eneste dag helt fram til 17. mai 1945. Krigens gang er det vesentlige, og han rapporterer punktlig både om egen virksomhet og nyhetene fra den store verden. Det er øvelser og planer, lunsjer og konferanser, og hver dag rapporteres været.

Snakket med general Fleischer

– Strugstad var for eksempel svært kritisk til behandlingen av general Carl Gustav Fleischer, helten fra Narvik-felttoget i 1940. Som kjent ble det major Wilhelm von Tangen Hansteen som ble øverstkommanderende, ikke Fleischer.

6. februar 1942 skriver Strugstad:

«Fleischer ringte meg op i telefonen i dag og forberedte meg på at major Hansteen i dag vilde bli utnevnt til øverstbefalende for de norske styrker og at han som følge deraf vilde søke avskjed. Da Hansteen jo er yngre også enn meg meddelte han at jeg burde være forberedt når jeg fikk henvendelse om å søke ny stilling - militærattaché i London eller en stilling i U.S.A. Jeg sa ham at vi altså var funnet for lette og det sa han ja til. Jeg er altså kommet til den sorte dag i mitt liv da jeg er blitt forbigått. (...) Det er tydelig at den yngre offisersklikk i London vil ha bort både Fleischer og meg, og det er vel da det riktigste at jeg søker meg vekk som brigadesjef.»

Vil slåss, ikke sitte på kontor

– Strugstad er klar på at han ikke ønsker stillingen som militærattaché, nei, han vil kjempe og er redd for at han ikke får delta i frigjøringen av fedrelandet, sier Carlsen.

– 9. april 1942, på toårsdagen for invasjonen av Norge, utdyper han disse tankene, og han reflekterer også over hevnlysten:

«[...] min hele drøm har alltid vært å komme hjem for å slås. Slutter krigen uten at jeg får anledning til det vil jeg føle meg ulykkelig. Jeg er forberedt på å sette livet inn og håper på at ikke tanken på at jeg gjerne vil komme levende hjem på noen måte skal sløve min offervilje. Vi har så meget å hevne og jeg vil være blandt hevnere! Er det galt å være opfylt av hevnlyst? Jeg føler det ikke slik!»

12. november 1942 skriver han, etter et møte med forsvarsminister Oscar Torp:

«Jeg sa imidlertid til Torp at en av de ting som gjorde at jeg ikke vilde bli militærattaché var den ting at jeg når øyeblikket kom formentlig måtte bli her i London når de andre dro hjem for å slåss. Jeg spurgte om jeg kunde få noe løfte om å få slippe fra når den tid kom. Torp svarte at han skulde huske på det, men at han jo intet kunde love.Torp la til at han intet kunne si med bestemthet om min beordring som mil. Attaché før han hadde talt med Kongen. Nå er det altså kommet dit hvor jeg ikke har villet komme – men jeg håper at det virkelig blir til det beste for mit land det jeg nå blir satt til.»

Og 28. november 1942: «Fikk beskjed fra London om at jeg var beordret som militærattaché i London fra 1/1-1943 og frabeordret som brigadesjef fra 15/12. Dermed er det gjort...»

Kritisk til Forsvarets organisasjon

I desember 1942 begynner en ny dagbok, og første innførsel kaster lys over den usikkerhet og frykt som må ha hersket på denne tiden. Hitlers armeer var på høyden av sin makt, og kampene om Stalingrad raste, selv om det også kom gode meldinger fra krigsfrontene.

1. desember 1942 skriver Strugstad:

Historie:

Et av de verste blodbadene under andre verdenskrig

«Jeg undres på om denne dagbok kommer til å omfatte den dag da vi skal vende tilbake til Norge for å ta landet tilbake.»

– Strugstad er kritisk til Forsvarets Overkommando. I en middag med blant andre Hugo Munthe Kaas, som jobbet for britisk etterretning, diskuterer de blant annet organiseringen av Forsvaret, og dagboksnedtegnelsen slutter slik: «Vi diskuterte mange, aktuelle emner. F.O. må oppheves!», forteller Carslen.

27. desember skriver Strugstad rett ut at «noe må gjøres for å forandre den organisasjon vi fik herover da Forsvarets Overkommando blev oprettet. Den er håbløs! Jeg vil iallfall si min mening». Han vil vekk, og betror dagboken at «Jeg har søkt om å komme til fronten i Nordafrika, men jeg vet ikke om det lykkes for meg».

– To dager senere er han i audiens hos kong Haakon og skriver «Jeg sa ham hvad jeg mente om forskjellige ting», forteller førstearkivar Nina Hveem-Carlsen.

30. juni 1944 utnevnte for øvrig regjeringen kronprins Olav til forsvarssjef.