Meninger

GRANATER: De ulike granatene i produksjonslokalene til Nammo på Raufoss. Den lysegrønne helt til venstre er 155 mm.

Det hadde vært fint med litt mer informasjon om artillerigranater

Om det skulle være forretningsmessig eller militært sensitivt å gå i detalj, bør man jo si det, men jeg har vondt for å forstå at det skulle være nødvendig i denne sammenheng.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Forsvarets forum og de fleste medier av noen betydning rapporterte fra pressekonferansen i Nammos lokaler på Raufoss 14. januar, hvor inngåelsen av en stor og viktig kontrakt mellom selskapet og staten ble markert.

Kontrakten skal sikre utbygging av produksjonskapasitet og garantere for økt produksjon av ammunisjon i tiden fremover, blant annet produksjon av 25.000 artillerigranater til vårt eget og det ukrainske forsvar. Prislappen er på 2,6 milliarder kroner, og er den største ordren Nammo noen gang har fått, sa selskapets toppleder, Morten Brandtzæg under pressekonferansen.

Vår alltid smilende finansminister var til stede for å markere begivenheten, og han la vekt på at dette var viktig for å trygge landet vårt og for å sikre arbeidsplasser på Toten. En naturlig vektlegging fra hans side.

Antallet

Det er veldig bra dette, men det ble et ganske ufullstendig bilde. Det manglet en kontekst og det manglet detaljer om hva slags ammunisjon dette dreier seg om. Etter hvert er bildet blitt noe mer nyansert, men jeg har til nå ikke sett en helhetlig og fremtidsorientert presentasjon.

Om det skulle være forretningsmessig eller militært sensitivt å gå i detalj, bør man jo si det, men jeg har vondt for å forstå at det skulle være nødvendig i denne sammenheng. Både finansministerens brede smil, Vestre Totens ordførers glede over trygge arbeidsplasser og Brandtzægs ekte stolthet er berettiget.

Men - hva slags artillerigranater er det egentlig snakk om? At det er kaliber 155 mm er sikkert, for det benyttes i vårt eget artilleri, og i de selvdrevne haubitsere (M109) som vi har donert til Ukraina. Det er også et gjengs kaliber i Nato-land og svært mange andre lands artilleri.

Så er det antallet, da. Under de mest intense artilleriduellene i Øst-Ukraina i fjor sommer kunne det regne 60.000 artillerigranater over de ukrainske styrkene PÅ ÉN DAG, mens ukrainerne «bare» sendte av gårde rundt tiendeparten fra sitt artilleriskyts.

I lys av et slikt forbruk av granater fortoner ikke 25.000 seg som et imponerende antall. Vi må anta at Nammos granater er av en mer avansert type, og at russere og ukrainere får mye mer ut av pengene i sin produksjon av granater enn hva Nammo gjør. Men vi skulle gjerne ha hørt litt mer om dette.

Nammos bidrag

I enkelte oppslag om kontraktsinngåelsen brukes betegnelsen langtrekkende presisjonsartillerigranater. En leder i VG 14. januar utdyper også litt ved å skrive at milliardkontrakten innebærer at det i tillegg til å dekke produksjonen av 25.000 artillerigranater skal investeres i innovasjon. Da begynner det å tegne seg et mer interessant bilde, for Nammo er i farten med å utvikle og teste en helt ny og revolusjonerende artilleriammunisjon som vil kunne øke rekkevidden for konvensjonelt 155 mm artilleri til om lag det tredobbelte.

Denne teknologien skal neppe inn i de granatene som skal produseres nå, men økt kraft i innovasjonsarbeidet er uansett særdeles velkomment for Nammo i videreutvikling av både langtrekkende artillerigranater og andre høyteknologiske produkter i årene som kommer.

Den 28. juni i fjor ble det på Andøya testet en artillerigranat med innebygget «rakettmotor», av ram-jet type, som er Nammos revolusjonerende bidrag til fremtidens artilleri. TV 2 mente å fange opp en uttalelse av en involvert fagperson at det er snakk om å gi granaten en hastighet på rundt fem ganger lydens. En versjon av Nammos ram-jet motor har forøvrig også vært med i US Navys utvikling og testing av et hypersonisk missil de siste par årene.

Nammo samarbeider med det amerikanske selskapet Boing om testprogrammet, og den vesle rakettmotoren var satt inn i en 155 mm granat avfyrt fra en L39 kanon. Etter den vellykkede testen har pågangen vært enorm på Nammo for å få vite mer og for å posisjonere seg for fremtidige anskaffelser.

Internasjonalt gjennombrudd

Så langt er det amerikanerne som er partnere og kunder, og Nammo-sjefen ser for seg milliardkontrakter med USA. Etter testen på Andøya uttalte Brandtzæg at kontrakter med det amerikanske forsvaret vil bety over 1000 arbeidsplasser på Raufoss i mange år fremover. Vi snakker om mange milliarder i omsetning i et tiårsperspektiv, sa han med et stort smil. Hadde Vedum vært der hadde han sikkert smilt minst like bredt.

Spøk til side. Det Nammo har prestert er ganske enestående, det ligger flere års intenst arbeid bak suksessen på Andøya, og tar vi med Kongsberg Gruppens prestasjoner - særlig luftvernsystemet NASAMS i denne sammenheng, som har hundre prosent treff-record i Ukraina – har Norge opplevd det man kan kalle et internasjonalt gjennombrudd i markedet for to av våre tungvektere innen forsvarsindustrien.

Men, som sagt, vi skulle gjerne vite mer om den artillerigranaten som nå skal produseres på Raufoss. Hva skiller den fra dagens 155 mm artillerigranater – om noe?

Produksjonskapasiteten økes

Til slutt vil jeg peke på at det leveres store mengder 155 mm artillerigranater til Ukraina, særlig fra UK og USA. Det britiske forsvarsdepartementet kunne 16. januar (GOV.UK) fortelle at 100.000 slike granater inngår i en pakke som skal leveres med det første, i tillegg til 100.000 som er levert tidligere.

Amerikanerne har levert flere hundre tusen fra lagre i USA og Europa, og må nå ty til lagre i Midt-Østen (Israel) og Sør-Korea, med 100.000 granater fra hvert sted, da det begynner å bli farlig smått med 155 mm granater i lagrene i USA og Europa. Alle Nato-land gjør nå som Norge: den industrielle base styrkes og produksjonskapasiteten økes kraftig.

Artilleriammunisjon kan bli en av de avgjørende innsatsfaktorer på sikt; den som går tom først ligger tynnest an på slagmarken. Det er tegn til at russerne sliter med å etterfylle med det enorme forbruk de har hatt til nå. Nord-Korea har hjulpet til, men det er uvisst hvor store mengder og hvilken kvalitet granatene har som kommer derfra.

Situasjonen langs fronten i Øst-Ukraina ligner mer og mer på det som inntraff etter et drøyt år under 1. verdenskrig. Voldsomme artilleridueller og angrep som flyttet frontene noen kilometer frem og tilbake. Det er å håpe at det ikke går 3-4 år med slik krigføring i Ukraina.

Powered by Labrador CMS