Norge har havnet i et lite og ugunstig selskap

Den russiske invasjonen av Ukraina representerer starten på en ny tid i Europa og en varig endring av våre sikkerhetspolitiske omgivelser, som må tas på det dypeste alvor. Forsvaret av Norge er basert på erkjennelsen av at sikkerhetsutfordringene mot Norge overgår det Norge vil vare i stand til å stille opp med av kapasitet alene, og må løses sammen med andre.

Vi kan ikke forvente at Nato skal levere sikkerhet for oss uten at vi selv bidrar mer enn i dag.

Russlands hensynsløse krigføring i Ukraina og ultimatum som dikterer russiske sikkerhetsinteresser i Øst-Europa, utgjør en alvorlig og varig forverring av våre sikkerhetspolitiske omgivelser.

Vår nabo er en aggressiv og uforutsigbar stormakt, som fremsetter trusler og er villig til å ta høy risiko for å forfølge sine målsettinger om russisk-kontrollerte buffersoner, samt å undergrave vestlig samarbeid, demokratiske verdier og en internasjonal rettsorden.

I tillegg til å bryte det folkerettslige forbudet mot angrepskrig, inkluderer de russiske virkemidlene atomtrusler, forsøk på destabilisering, energiutpressing, påvirkningsoperasjoner, cyberangrep og attentater mot regimekritikere.

Nato mer relevant enn noen gang

I denne pågående krisen har de Nato-allierte og EU reagert resolutt for å styrke egen sikkerhet, redusere sårbarheter, koordinere støtte til Ukraina og etablere effektive sanksjoner mot Russland. Hittil har Vesten utvist et samhold og en handlekraft som er betryggende for oss, og som utgjør en tydelig avskrekking overfor det russiske regimet.

Thomassen om Helge Ingstad-ulykken:

La de som etterforsker ulykken gi svarene først

Dette gir også en viktig signaleffekt til andre potensielle aggressorer og utfordrere til rettslig regulerte forhold mellom stater i det internasjonale systemet. Nato fremstår i denne vanskelige situasjonen som mer relevant enn noen gang, og de allierte stiller lojalt opp for hverandre når det trenges.

Viktigheten av alliansen illustreres blant annet gjennom søknadene om medlemskap fra våre nordiske naboer i Finland og Sverige. Nato gir oss en uvurderlig sikkerhetsgaranti, som vi er helt avhengig av og har basert våre nasjonale forsvarsplaner på.

Oppfølgingen av våre Nato-forpliktelser og en nødvendig styrking av vår forsvarsevne er allerede erkjent av regjeringen i blant annet Meld. St. 10 (2021–2022), Prioriterte endringer, status og tiltak i forsvarssektoren.

Her erkjennes det at inneværende langtidsplan for forsvarssektoren (LTP) medfører for høy risiko i forhold til den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen, samt at gjennomføringsgraden er mangelfull.

Det konkluderes med betydelige svakheter og utfordringer i vår forsvarsevne, og det beskrives en mengde nødvendige tiltak for å forbedre beredskapsevnen, utholdenheten og evnen til alliert mottak. Disse vurderingene er blant annet basert på forrige fagmilitære råd som anbefalte et betydelig høyere ambisjonsnivå, fortløpende analyser fra Forsvarets forskningsinstitutt som påpeker ubalanse mellom oppgaver og ressurser, flere tilfeller av kritikk fra Riksrevisjonen og Forsvarets vurderinger om operative evne.

Meniges mening:

Klarer vi å ta vare på soldatene våre?

Norge har vært en viktig pådriver

Norge har god grunn til å være fornøyd med utviklingen i Nato. Vi er en liten og rik nasjon som nyter godt av transatlantisk sikkerhet.

I tillegg har vi i mange år mottatt, og mottar fremdeles betydelig støtte til fellesfinansiert infrastruktur for alliert forsterkning til Norge. De seneste åtte årene har Natos statsledere i fellesskap fattet løpende beslutninger for å styrke de alliertes evne til avskrekking og forsvar, tilpasset en stadig forverret sikkerhetspolitisk situasjon.

Norge har vært en viktig pådriver for å refokusere alliansen mot kjerneoppgaven kollektivt forsvar, innføre et nytt felles forsvarskonsept for hele ansvarsområdet, demonstrere troverdig forsterkning gjennom øvelser og styrke fellesinvesteringer i kommandostruktur og overvåking.

I løpet av det siste året ble det også svært tydelig at Norge forventes å ta ansvar som en kritisk viktig leverandør og forvalter av enorme ressurser, som er av stor strategisk betydning for våre allierte og partnere. Derfor må den norske forsvarsevnen styrkes vesentlig for å nå vår politisk vedtatte ambisjon, og for å holde alliansen vi baserer vår sikkerhet på samlet og sterk.

Vi må ivareta våre forpliktelser

I likhet med alle de allierte må vi ivareta våre forpliktelser etter byrdefordelingsprinsippet, som sier at vi skal bidra i felles innsats etter evne. Vi må ta vår del av ansvaret for å gjøre Natos nye forsvarsplaner gjennomførbare ved å delta med beredskapsstyrker og i kommandostrukturen som forutsatt.

De pågående operasjonene for å drive avskrekking, opprettholde situasjonsforståelse og understøtte internasjonal stabilitet må inkludere våre substansielle bidrag. Det er en klar forutsetning at alle medlemsnasjoner etterlever artikkel 3 i Nato-traktaten, som sier at vi både hver for oss og sammen forplikter oss til å utvikle og vedlikeholde vår evne til å motstå væpnet angrep.

I den forbindelse er Natos felles forsvarsplanlegging, som resulterer i kapasitetsmål til alle allierte, en vesentlig mekanisme for å etterleve byrdefordelingen rettferdig i praksis.

Natos kapabilitetsmål er akseptert av Norge, og må nå oppfylles i større grad enn det som er tilfellet i følge den siste tilbakemeldingen gitt i Nato Defence Planning Capability Review fra oktober 2022. Dessuten må vi bidra til felles innovasjon og utvikling, samt fornying av IKT-systemene i kommandoapparatet slik vi har blitt enig om.

Norge har havnet i et lite og ugunstig selskap

Et annet prinsipp for byrdefordeling som er besluttet av samtlige statsledere i Nato og gjentatt siden 2014, er at alle allierte skal planlegge å benytte minst 2 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) på forsvar innen 2024.

Dette toprosentmålet er fastslått både i gjeldende LTP, Regjeringens Hurdalsplattform og regjeringens mandat til fagmilitært råd som skal leveres i mai 2023. På grunn av svingninger i norsk økonomi, viser Natos oversikter at Norge de siste fem årene har brukt mellom 1,6 prosent og 1,8 prosent av sitt BNP på forsvar, med et markant unntak i 2020, der vi faktisk nådde 2,0 prosent.

Status for Norge i 2022 viser 1,55 prosent, og enda viktigere er det at vi nå er ett av kun tre medlemsland i Nato (det eneste med felles grense mot Russland) som ikke allerede bruker to prosent eller har en faktisk plan for å nå dit i 2024.

Vi har altså raskt havnet i et lite og ugunstig selskap, etter at nær samtlige Nato-land, inkludert tidligere såkalte «spareland» som Tyskland, Nederland og Spania, har gjort kraftige grep for å styrke forsvarsbudsjettene.

Svingningene for vår del viser gjerne at en bestemt andel av BNP ikke er det mest egnede kriteriet å basere langsiktig forsvarsplanlegging på, men det er verdt å minne på at dette er et vedtatt felles mål uten reservasjoner. Det forventes dessuten at det vil bli vedtatt et mer forpliktende prosentmål ved neste Nato-toppmøte i 2023, og at to prosent deretter vil sees på som et absolutt minimum fremfor et mål.

Les også: Eli Myrkaskog er ny komitéleder i Nato.

Allianseforpliktelsene må etterleves bedre

Dersom Nato skal lykkes med å styrke vår felles forsvarsevne, må vi nå følge opp våre egne vedtak. Vår nasjonale forsvarsplanlegging og sikkerhetspolitiske debatt må i enda større grad ta inn over seg at vi har allianseforpliktelser som må etterleves bedre.

Dersom vi ikke løfter vår forsvarsevne til et nivå som vi har vært med å beslutte, undergraver vi alliansens tyngdepunkt og gjør det lettere å lykkes for de som vil se oss splittet og ubesluttsomme. Alle allierte er likelydende ansvarlig for alle beslutninger som fattes, og vi krever det samme av hverandre.

Alliansen har ingen forventninger til oss som avviker fra det vi selv vil, eller som kan velges bort. Sammen er vi sterkere, så lenge vi er lojale til hverandre og følger opp våre felles beslutninger om å styrke Nato, slik det er beskrevet i fellesuttalelsene etter toppmøtene og i alliansens nye strategiske konsept.

Hvis vi unnlater å gjøre det, risikerer vi å svekke lojaliteten og samholdet som er helt avgjørende for en sterk allianse og vår egen sikkerhetsgaranti.

Sammen utgjør vi Nato, og vi må ta eierskap til samhold og felles sikkerhet etter prinsippet én for alle, alle for én. Vi må forvente at dette legges til grunn som sentrale konklusjoner i det kommende fagmilitære rådet og Forsvarskommisjonens innspill til regjeringen.

Les også: Ingen åpenbare kandidater til å ta over for Jens Stoltenberg i Nato.