I min kronikk i Forsvarets forum den 28. mai i år tok jeg opp hvordan jeg mener styrkeforholdene under operasjonene ved Narvik-1940, gjennom de senere år har blitt fremstilt på en ubalansert og til dels feilaktig måte. Professorene Ole Kristian Grimnes og Tom Kristiansen har i ulike bøker og artikler gjennom de siste 30 årene lagt seg på en linje hvor de sammenligner tyske styrker ved Narvik med norske og allierte styrker i hele Nord-Norge.
Etter min mening gir det et umulig grunnlag for sammenligning av styrkeforhold. Samtidig sprer denne feilen seg i stadig nye bøker og artikler fordi de nevnte bøker (spesielt verkene Norge i krig (Aschehoug, 1984) og Norsk forsvarshistorie (Eide forlag, 2001) på sett og vis synes å ha blitt normsettende for fortellingen om kampene ved Narvik. Man trenger ikke gjøre mer enn ett søk på internett før de nevnte tallene dukker opp.
Etter min mening gir det et umulig grunnlag for sammenligning av styrkeforhold.
I kjølvannet av min kronikk er det skrevet motinnlegg av Ole Kristian Grimnes og Tom Kristiansen, samt et nytt innlegg av forfatter og pensjonert offiser Jan Petter Pettersen. Jeg har med stor interesse lest disse, og vil forsøke å svare på noen av de perspektiver og innvendinger som reises.
Landstyrkene
Styrkeforholdene mellom landstridskreftene hadde frem til 1990 vært beskrevet på en, etter min mening, fornuftig måte i generalmajor Trygve Sandviks to bøker om Operasjonene til lands i Nord-Norge (Gyldendal 1965). Sandvik beskriver meget grundig styrkeforholdene i operasjonenes ulike faser, og tar utgangspunkt i styrkene som faktisk var i operasjonsområdet.
Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no
I 1990 kom seksbindsverket Norge i krig, hvor Ole Kristian Grimnes skrev bind 1. Grimnes har skrevet en utmerket bok, med mange nye perspektiver på felttoget i 1940. Blant annet det at de tyske styrkene ved Narvik (6 000 mann) kjempet mot en stor overmakt, og at det står respekt av deres innsats. Jeg er enig med Grimnes i denne vurderingen, men mener poenget kommer like godt frem ved å bruke de korrekte tallene på norske og allierte styrker som stod opp mot den tyske styrken.
Tom Kristiansen har beskrevet styrkeforholdet mellom landstridskreftene på flere steder gjennom de senere år. I verket Norsk forsvarshistorie, bind 3 (Eide, 2001, side 306) skriver han følgende: «De allierte var hele tiden tallmessig overlegne. Som nevnt hadde de på det meste rundt 24 000 mann ved Narvik-fronten. I tillegg kom 8000-10 000 nordmenn. General Dietls opprinnelige styrke var på rundt 2 000 mann.
Problemet er likevel, nok en gang, ikke tallene, men hvordan man sammenligner.
Den ble først forsterket av gastene fra de senkede jagerne på Narvik havn, deretter av luftlandavdelinger, men oversteg aldri 6 000 mann.
I artikkelen Slaget om Narvik (UiO 2015) skriver han: «Den tyske styrken var på det meste nær 6 000 mann, mens den allierte var på om lag 24 000. I tillegg kom 8 000 – 10 000 nordmenn.» I biografien om general Otto Ruge, Hærføreren (Aschehoug, 2019) gjengir Kristiansen tallene nok en gang. Også denne gangen er tallene knyttet til Narvik. Den eneste nye er at antall allierte soldater er øket til 27 000 soldater. Jeg regner med at dette tallet kommer fra de alliertes utskipningslister som Kristiansen har gjennomgått. Problemet er likevel, nok en gang, ikke tallene, men hvordan man sammenligner.
Å holde tyske styrker ved Narvik opp mot norske og allierte styrker i Nord-Norge gir etter min mening intet riktig bilde.
En bedre vurdering
Offiser og forfatter Jan Petter Pettersen gir i sitt innspill en langt bedre vinkling på vurderingen av styrkeforholdene. På samme måte som jeg skrev i min kronikk, beskriver Pettersen hvordan Narvikfelttogets 62 døgn må sees i ulike faser og hvordan en analyse av hvilke bataljoner som var tilstede i operasjonsområdet i de ulike faser gir en langt bedre forståelse av situasjonen enn å sammenligne totalsummen.
Fra Ulf Eirik Torgersen ved Narviksentret (Krigsmuseet) får jeg opplyst at de også vektlegger å fremstille styrkeforholdene i stridens ulike faser, snarere enn totalsummen. Uansett må en totalsum ta utgangspunkt i avdelingene som faktisk var i Narvik-området. Han opplyser videre at det etter at kamphandlingene var over ble utdelt cirka 7 480 Narvikskjold til tyske soldater. Dette omfatter antakeligvis også tyske flyavdelinger. Uten at man regner med bataljonene i 2. Bergjegerdivisjon som rykket fram nordover gjennom Helgeland og Salten, synes derfor 7 480 (7 500) tyske soldater engasjert ved Narvik, å være et langt riktigere tall enn 6 000, slik vi har blitt vant med å lese.
Luftherredømme over Narvik-området
Begrepet luftherredømme gir en beskrivelse av at en part i en operasjon behersker luftstriden i operasjonsområdet. Luftkontroll er en eldre beskrivelse av det samme. Etter min mening finnes det godt belegg i tilgjengelig kildemateriale for å kunne hevde at ingen av partene hadde luftherredømme over Narvik-området under operasjonene i 1940. Området er antakeligvis for stort til det, sett i forhold til den tids teknologi og flytyper.
Ole Kristian Grimnes sier seg enig i dette. «På ett punkt må jeg gi Werner-Hagen rett i sin kritikk. Ingen av partene skaffet seg noe klart luftherredømme i Nord-Norge, ulikt sørpå hvor tyskerne hadde full luftkontroll.» skriver Grimnes.
Tom Kristiansen derimot, stiller spørsmålet: «Hvor i mine faglige tekster har han [Werner-Hagen] funnet påstandene han argumenterer mot?»
La meg derfor avklare hvor jeg har funnet Kristiansens vurderinger av luftkontroll ved Narvik i 1940. I artikkelen «Slaget om Narvik» (UiO 2015) skriver Kristiansen: «Gjennom resten av felttoget [fra begynnelsen av mai] hadde de allierte initiativet. De var tallmessig overlegne, og de hadde sjø- og luftkontroll».
I sitt tilsvar på min kronikk, under overskriften «Alle er enige» skriver han imidlertid: «Ingen er uenige om at de vestallierte hadde luftherredømme i starten og at de klarte å etablere et relativt sterkt luftvern. Noe annet ville vært underlig ettersom tyskerne var beleiret i Narvik. Norske og allierte styrker behersket resten av Nord-Norge inntil den tyske frammarsjen fra sør startet.»
Jeg forstår her Kristiansen dithen at han i 2015 mente at de allierte hadde luftkontroll (luftherredømme) «Gjennom resten av felttoget», altså etter at de allierte begynte å ankomme i mai, mens han nå mener det motsatte. At de allierte «hadde luftherredømme i starten» inntil tyskerne startet fremrykningen nordover i mai.
Hva er det egentlig Kristiansen mener?
Ingen hadde herredømme
Mitt syn er fremdeles at ingen av partene, på noe punkt i operasjonene, kan sies å ha hatt luftherredømme/luftkontroll. Det finnes en rekke eksempler på at begge sider kunne operere relativt fritt med sine fly. (Hålogaland flyavdeling bare når det ikke var tyske fly i området). Samtidig var operasjonsområdet etter alt å dømme for stort til at det var mulig å ha luftherredømme over det hele.
Kristiansen forstår heller ikke hvordan «senkningen av HMS Glorious sier noe om den luftmilitære situasjonen under kampene ved Narvik.» Der er vi helt enige, og jeg synes han må lese den delen av min kronikk på nytt!
Hva var de virkelige styrkeforholdene?
Avslutningsvis drister jeg meg til å sette opp styrkeforholdene slik jeg mener de var. Oppsettet er basert på ulike tyske, allierte og norske kilder.
Styrker i Nord-Norge (9. april -8. juni): Tyske; ca. 15 000 soldater – Allierte; ca. 27 000 soldater – Norske; ca. 10 000 soldater
Styrker ved Narvik (9. april – 8. juni): Tyske; ca. 7 500 soldater – Allierte; ca. 12 000 soldater – Norske; ca. 6 000 soldater
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
