Vi må «pisse på» gjerdestolpene

​«Frihet er aldri mer enn en generasjon unna utryddelse, den må bevares, bekjempes og beskyttes.»

Denne uttalelsen fra Ronald Reagan, USA president 1981-1989, har dobbel viktighet for forsvarspolitikken. Nasjonal frihet betinger en militær kapasitet stor nok til å forhindre krig. Den militære evnen må skjøttes hver dag, det lar seg ikke gjøre å bygge opp ny kapasitet på et halvår.

For å forhindre krig, må forsvaret være stort nok til at fienden vegrer seg for å gå til angrep. Er vi i alene, må vi stå for denne kapasiteten selv. Er vi i en allianse, trenger vi mindre, men vi må likevel ha så mye at våre allierte ser at vi gjør en troverdig innsats.

For å forhindre krig, må forsvaret være stort nok til at fienden vegrer seg for å gå til angrep.

Det er umulig å vite hvor stort Forsvaret må være for å oppnå disse godene. Situasjonen forvanskes av at mens behovet kan svinge både raskt og mye, kan ikke forsvarsevnen bygges like raskt som situasjonen krever. Forsvaret må derfor ha margin over det absolutt nødvendige – alltid.

Særlig må det være margin for de militære systemene som er mest kompliserte, og som det derfor tar lengst tid å etablere. Eksempler er fregatter, ubåter, kampfly og mekaniserte brigader.

Heldigvis er det mye lettere å gå fra fire til seks ubåter eller fra en til to brigader, enn å gå fra null til to. Forklaringen er at kompetansen allerede er etablert i det første tilfellet. Tilsvarende er enkle enheter, som kan bevare sin stridsverdi med bare få døgns øving i året, lettere å justere opp og ned. Disse kan heller ikke justeres i takt med svingende behov, men mye raskere enn de kompliserte elementene.

Norges plassering gir to dominerende faktorer som er relevante for forsvarspolitikken. Vi har land- og sjøgrense mot Russland, og vi har store interesser i havet. Det gir oss utfordringer, men også ansvar som en alliansepartner.

Det er en kjerneoppgave for oss å være til stede i nord, på land, men først og fremst over, på og nede i sjøen. På overflaten og i luften må Norge være til stede i Barentshavet hver dag med Kystvakten og regelmessig med fregatter og maritime patruljefly. Vi må «pisse på gjerdestolpene», alle andre som er i dette området må forvente å treffe oss. I tillegg har vi behov for å følge med på det som skjer i nordområdene når de andre ikke vet at de blir observert. Innsamling av etterretning er et viktig bidrag fra Norge til Nato.

Vi må «pisse på gjerdestolpene», alle andre som er i dette området må forvente å treffe oss

Norge er et rikt land med en kompetent, men liten og høyt lønnet befolkning. Dette gir Norge gode forutsetninger for å holde seg med kostbart og komplisert utstyr som krever liten bemanning. Kampfly fra øverste hylle, maritime overvåkingsfly og ubåter er alle eksempler på militære ressurser som Norge bør satse på. De er blant de tregeste å etablere, de passer til det strategiske behovet, og de stiller krav til eieren. Dette har Norge gode forutsetninger for å møte.

Regjeringens langtidsplan adresserer de grunnleggende spørsmålene. Den erkjenner at marginen mellom Forsvarets kapasitet og nasjonens behov har blitt for liten eller borte, og den sikrer at de viktigste kapasitetene ikke forsvinner på de områdene som betyr mest for nasjonen. Gjenanskaffelse av ubåter og maritime patruljefly er gode eksempler. Gjeldende plan er derfor en logisk og riktig avslutning på en nedgangstid for forsvaret og starten på en oppgangsperiode.

Dessverre dreier ikke debatten seg om dette. Oppmerksomheten er tiltrukket av sektorinteresser og lokaliseringsdebatt. Men Norges sikkerhet avhenger ikke av om antallet soldater i beredskap for Heimevernet øker eller avtar med 10 000, eller av hvor overvåkingsflyene har base, men av andre helt grunnleggende størrelser. Politikere som tar mål av seg å komme i nasjonal posisjon burde ikke late som om det motsatte var tilfellet.

Norges sikkerhet avhenger ikke av om antallet soldater i beredskap for Heimevernet øker eller avtar med 10 000

Hvor mye større forsvarets kapasitet må være enn det som er nasjonens faktiske behov kan vi aldri regne ut. Vår innsikt i motstanderens evne og vilje altfor unøyaktig. Et uavhengig fagmilitært råd kan hjelpe politikerne, men det vil alltid være en usikkerhet.

NATOs samlede behov for militære styrker defineres også av trusselen, men alliansen har sagt at dersom alle medlemmene bruker 2 prosent av BNP til forsvar, så vil den totale militære kapasiteten i alliansen ha tilstrekkelig margin til effektivt å forebygge krig.

Norges forsvarsbevilgninger var over dette nivået frem til tidlig på 1990-tallet, men er nå langt under. Vår militære kapasitet vil kunne bli minst en og en halv ganger dagens dersom en økning av budsjettene på omtrent en tredel utnyttes riktig.

Neste skritt for å styrke nasjonens maritime evne, kan være nye kampfartøyer når Skjold-klassen utfases, seks undervannsbåter, og et skifte til en stående marine for å kunne seile mer enn i dag. Et formelt fagmilitært råd for utnyttelse av dette handlingsrommet må være neste skritt, og det må komme raskt skal Norge klare en fornuftig opptrapping innen 2024.

Det viktigste akkurat nå, før valget, er å innse at langtidsplanen er et brudd på trenden med et krympende forsvar og starten på en oppbygging. Tiltak er satt i verk for å rydde opp i defekter, mangler og lav aktivitet som har fått utvikle seg i mange år.

Det er ikke mye kritikk av planens substansielle deler, men det er mulig å finne lettfattelige og populære punkter i planen som kan kritiseres hver for seg. Opposisjonspolitikere trekker enkeltsaker ut av konteksten, drar dem ut av proporsjoner og blir til og med hørt av mange – selv om de egentlig ikke ser skogen for bare trær. Et lite nedtrekk for elementer som er lette å gjenoppbygge, overskygger fullstendig videreføring av kapasiteter som det ville tatt en generasjon å få operative dersom de hadde forsvunnet.

Verdensordenen er annerledes nå enn den var for fire år siden, men det er virkelig også Forsvarets operative evne og Forsvarets utsikter.