Geir Ivar Thoresen og Tord Aksel Flindrum er i begynnelsen av 20-åra og spent på hva som venter dem når de treffes første gang. Året er 1988, og de to har meldt seg til kontingent 21 i Libanon.
Friluftsliv er en felles interesse og noe de snakker mye om på kasernen om kvelden.
Vel fremme i Libanon består oppgavene i vakthold rundt kontrollposter, på dagtid og nattestid.
Mest inntrykk gjør det å se hvordan lokalbefolkningen har det.
– Jeg var lei meg på lokalbefolkningens vegne, mimrer Geir Ivar Thoresen, som synes libaneserne var flinke til å holde humøret oppe til tross for situasjonen de var i.
De to kameratene avtaler at de skal treffes når de kommer hjem.
Det blir et møte i 1991, men så blir det stille i mange år.
Geir Ivar begynner å jobbe på Nordsjøen og Tord Aksel i Barnevernet.
Men så, ringer Tord Aksel til Geir Ivar i 2016. Han inviterer den gamle kompisen fra Libanontida med på harejakt hjemme i Fenstad ved Vormsund. Under oppholdet kommer det også et annet tilbud. Tord Aksel vil ha med Geir Ivar på å kjøre snøscooter fra Kirkenes til hytta hans på Trysil.
– Hva tror du? Vil du være med i 2018? spør Tord Aksel.
– Det passer i grunnen nå, sier Geir Ivar.
Han har aldri kjørt scooter, men har mange år på motorsykkel bak seg.
Turen starter i en scooterforhandler i Kirkenes, hvor Tord Aksel kjøper scooter. Geir Ivar har kjøpt sin scooter fra en pensjonert flytekniker ved helikopterbasen i Bardufoss.
Samtidig som scooterkjøpet går i boks, får Geir Ivar solgt huset sitt i en budrunde.
– Da var stemningen god hos Sundquist Fritid! sier Geir Ivar og ler.
I dagboknotatene sine første dag skriver Geir Ivar blant annet:
«Om lag 20 km før Neiden, kjører vi feil, noe som resulterer i første fastkjøring. Ankomst Finland, ca. 20.30 på kvelden. Her var butikken stengt, så planlagt innkjøp av grillribbe og påfyll av vannflasker ble vanskelig. Vi banket på døra til en nabo av butikken, ei søt jente, som hjalp oss med å fylle opp vanntaskene. Videre til overnattingssted ved Inarisjøen og ei koselig koie. Vi klarte 15 mil den første dagen, til tross for at vi startet klokken 16:30 på ettermiddagen–meget fornøyd!»
Underveis overnatter de i koier eller i gapahuk. Det blir mange kvelder rundt bålet, med oppvarmet Real turmat, frossen kylling eller kald ribbe fra Sverige. Praten går. Om tida i Libanon og om friluftsliv. Tord Aksel har drevet med hundekjøring i 19 år. Men de snakker også mye om løyper og traseer videre. Stadig må de fravike planen. Derfor blir det studering av kart rundt bålet om kvelden og rådslaging med lokalbefolkning de treffer på underveis. Det er mildere enn de to har regnet med. I tillegg gjør sporene fra reindriftssamer som har dratt av leden, at det er lett å kjøre feil. Flere ganger kjører de seg fast. Isen viser seg å være utrygg på et par av innsjøene de ønsker å krysse. De treffer på uvær. Men de får også hjelp på veien, av samer og lokalbefolkning ved små tettsteder.
Fastkjøring og bomturer til tross, Geir Ivar synes det er fantastisk å starte i nord og merke at dagene blir lengre og lengre etter hvert som de beveger seg sørover. Naturopplevelsene overgår forventningene, fjell i rosa solnedgang, bål under nordlys.
To mil før Pajala holder Tord Aksel på å kjøre på en orrfugl. Enda en letter opp foran Geir Ivar som kommer bak. «Nesten så vi sikret middagen!», noterer Geir Ivar i dagboken.
Noen kvelder sovner de utslitte og seint, etter flere fastkjøringer. Under en oppstigning mister Geir Ivar kontrollen over scooteren og krasjer mot et bjørketre. Han slår hodet mot treet og kommer i klem mellom scooteren. «Uten hjelm kunne det ha blitt stygt» noterer han i dagboken.
De to kameratene havner også i snøstorm. Det blåser så mye at de må ligge på siden av fotsteget på scooterne for å ikke bli blåst over ende. I snøføyka har de problemer med å se hverandre og sporene. « Vi fikk virkelig kjent på risikoene man må vurdere i dårlig vær» noterer Geir Ivar 17. februar.
Andre kvelder kommer de tidligere fram og kan fotografere eller sovne under stjerneklar himmel.
De kjører i 11 dager før det sier stopp. Da står det 165 mil på måleren. Det er verken scooterne eller veteranene det står på, men værforholdene. Det er rett og slett ikke snø nok i løypene eller trygg nok is på sjøene til å fortsette hele veien til Trysil. I Gjeddede, ved Østersund, begynner derfor planleggingen med å få transportert scooterne til Trysil.
– Vi var veldig skuffet over at vi ikke kom videre. Likevel ville vi ikke vært foruten turen.
Det Geir Ivar husker aller best er naturen, stillheten på kvelden og den klare stjernehimmelen.
– Det var fullmåne, og om kveldene kunne vi se Jupiter klar og sterk.
– Når man kjører så langt nord, føles det ut som om man kjører i en lang soloppgang som igjen erstattes av en vakker solnedgang.
På grunn av de korte dagene, valgte de å bryte dagen slik at de satt på snøscooterne når det begynte å lysne, for så å fortsette fram til etter at det var blitt mørkt.
– Men hvordan gikk det med kameratskapet underveis, gjennom uvær fastkjøringer?
– Det lærte vi mye av. Respekt for hverandre og kommunikasjon er viktig. Begge var klar over den andres ønsker og mål med turen. Da vi måtte forandre planene underveis, hadde vi dette i bakhodet.
Lærdommer. Pakking lærte de mye om på turen.
– Det er viktig å pakke nøye. Det er lett å ta med for mye, slik at scooterne blir topptunge. Det gjør at styringen og scooteren blir mer ustabil, og man kjører seg enklere fast. Samtidig er det nødvendig med mye utstyr, spesielt når man forbereder seg på å få minusgrader ned til -40.
De to vurderte å bruke slede før de reiste, men regnet med at det ville gi mindre fleksibilitet og mer reparasjon underveis.
– I ettertid ville vi nok likevel valgt en lett slede, da scooterne våre var litt for tungt pakket
Lokalbefolkningen og kjentfolk ble viktige rådgivere underveis.
– Utrygge elver og vann minte oss på hvor viktig det er å snakke med folk som kjenner forholdene i fjellet. Vi kontaktet rett som det var hyttene og personene som hadde ansvar for løypetraseer, og andre lokalkjente som vi traff i løypene.
