I 1944 vervet Alf Rafaelsen seg som soldat i Finnmark – bare 16-år gammel.
– Jeg fikk i oppgave å passe på tyske veteraner fra østfronten, bare bevæpnet med en Stengun.
Denne artikkelen er over fem år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
– Det var en forferdelig tid med skyting og bombing nesten hver dag. En dag jeg var på vei til butikken ble jeg truffet av en granatsplint. Jeg overlevde, men måtte opereres, forteller Alf Rafaelsen.
Han kommer fra et lite tettsted i Pasvik og var bare 12 år da krigen kom til Norge. I 1943 ble Alf og broren satt i tvangsarbeid av tyskerne. Blant oppgavene var å drive med tømmerfløting. En dag ble de angrepet av et fly som stupte ned og fyrte løs mot guttene som befant seg i en båt ute på elva. En av guttene ble drept.
På denne tiden bodde de i en leir hvor de kom i nærkontakt med russiske krigsfanger.
– Tyskerne kastet inn rester til russerne som måtte slåss om maten. Så lo og flirte de. De tyske soldatene oppførte seg umenneskelig, forteller Rafaelsen.
Mot slutten av krigen begynte tyskerne å trekke seg tilbake mens de brente alt av bygninger.
– Rett ved barndomshjemmet mitt var det en bro som ble sprengt. Huset ble også ødelagt. Jeg bygget et krypinn av restene og holdt varmen med hjelp av en russisk hund som dukket opp. Det var nesten ikke mat å finne. Jeg fikk noe av russiske soldater, nok til å holde liv i meg.
Soldat som 16-åring
Som 16-åring vervet han seg til tjeneste og ble soldat etter ha løyet på alderen. Etter litt militær opplæring ble han sendt vestover med Varangerbataljonen. Der fikk han etter hvert i oppgave å passe på tyske krigsfanger.
– De var hardkokte veteraner fra østfronten og nektet å ta ordre fra en unggutt. Da tok jeg Stengun'en og fyrte av en ladning i bakken. På den måten fikk jeg fikk jeg satt meg i respekt.
Rafaelsen måtte også være med å fjerne tyske lik som lå igjen etter kampene. Ved Langvannet utenfor Kirkenes lå det en soldat. På dødsmerket sto det at han var 19 år.
– Han var ikke mange år eldre enn meg. Det hender fortsatt at jeg tenker på moren som ikke fikk igjen sønnen sin.
Krigens slutt kom brått på. Den 7 mai 1945 var de på vei til en feltlasarett med en norsk soldat som hadde tråkket på en mine. Da kom det en lege ut av teltet.
– Krigen er slutt gutter, ropte han.
– Den skadde soldaten på sleden svarte; for meg sluttet den i natt da jeg mistet foten.
