Norges nærområder er viktig for våre allierte. Vår egen infrastruktur leverer livsviktige behov i form av gass og energi til store deler av Europa.

Det kan gjøre oss til et attraktivt mål. Spesielt etter den russiske invasjonen i Ukraina, som totalt endret sikkerhetssituasjonen i Europa.

Rørene under vann er sårbare. Det ble tydelig mandag 26. september 2022. Da registrerte seismologer fire eksplosjoner i Østersjøen. På rundt 80 meters dyp var gassrørledningene Nord Stream 1 og Nord Stream 2, nord-øst og sørøst for den danske øya Bornholm, blitt utsatt for sabotasje av ukjente gjerningsmenn. 

Den siste eksplosjonen var den kraftigste og ble målt til å ha en styrke som tilsvarer et merkbart jordskjelv.

Nord Stream 1 og 2 går langs bunnen av Østersjøen, og ble bygget for å frakte naturgass fra Russland til Tyskland. Sabotasjen førte til at Nato doblet sin undervanns-overvåkning. Over 30 marinefartøyer med støtte av maritime patruljefly og undervannskapasiteter fra Nato-land har siden patruljert Nordsjøen og Østersjøen, fortalte generalsekretær Jens Stoltenberg på en pressekonferanse i Brussel i oktober 2022.

Teorier om hvem som står bak peker i mange retninger, men to hovedforklaringer har festet grep. Var det ukrainske spesialstyrker, som ved hjelp av en seilbåt, plasserte eksplosiver på Nord Stream 1 og 2 for å stoppe den russiske gassforsyningen til Europa, og dermed frata Russland inntekter til å fortsette angrepskrigen mot Ukraina?

Eller var det Russland som stod bak sabotasjeangrepet for å starte en energikrise i Europa, eller som et ledd i en falsk-flagg-operasjon for å sette Ukraina i et dårlig lys? 

14 måneder etter eksplosjonene på gassrørledningene er det fortsatt uklart hvem som stod bak det dramatiske angrepet, som skjedde i et trafikkert havområde, omgitt av vestlige land med moderne overvåkningsverktøy. Hvordan er da sikkerheten på åpent hav? 

Undersjøisk infrastruktur er spesielt utsatt og sårbar for sabotasje. Det skriver Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) i rapporten «Sikkerhetsfaglig råd» som ble publisert tidligere i år. Sabotasjeaksjoner som angrepet på Nord Stream er en del av såkalt hybrid krigføring. 

Det innebærer bruk av konvensjonelle militære operasjoner og irregulære virkemidler som cyberangrep, sabotasje, terrorisme og såkalt påvirkningsoperasjoner. 

En av «fordelene» med hybridkrig er at det vil være mulig for den angripende part å skjule hvem som står bak. I mange tilfeller kan det også være tvil om det egentlig pågår et angrep. De dramatiske hendelsene i Østersjøen og den forverrede sikkerhetssituasjonen i Europa, gjorde at regjeringen 1. november 2022 besluttet, etter faglig råd fra forsvarssjef Eirik Kristoffersen, at Forsvaret skulle heve beredskapen. 

Blant annet økte Forsvaret sin tilstedeværelse og patruljering rundt kritisk infrastruktur i Nordsjøen.

«Energikrig»

I Ukraina er «energikrig» er en del av Russlands hybridkrig. Der har flere byer vært uten strøm etter russiske angrep mot kraftstasjoner og vannverk. Norsk infrastruktur står blant annet for eksport av gass til store deler av Europa. 

Sjef for Marinen, flaggkommandør Trond Gimmingsrud, sier at krigen i Ukraina viser at kritisk infrastruktur er militære mål og at de derfor må beskyttes. 

– Det er viktig at vi ikke fokuserer kun på en bestemt trussel, men at vi har system for overvåkning og deteksjon av unormal aktivitet - samtidig som vi har gode planer for hvordan energileveransene skal opprettholdes dersom noe skjer, sier han.

Forsker og folkerettsekspert Cecilie Hellestveit mener angrep mot vår egen og andre nasjoners infrastruktur gjør at vi må være oppmerksomme på hva som egentlig er vår rolle i verden og at vi må tenke langt mer strategisk når det gjelder vår egen kritiske infrastruktur. 

Hellestveit sier hun er urolig for våre sjøområder og at hun ser med stor bekymring på det tiltakende maritime samarbeidet mellom Kina og Russland, som årlig øver sammen som allierte i en tenkt konflikt.

DEN STØRSTE TRUSSELEN MOT NORGE

– President Putin har uttalt at Russland er i konflikt med Vesten.

– Likevel er vi fortsatt overbevist om at de ønsker å unngå en artikkel 5-situasjon.

– Fordi det er ikke hensiktsmessig for Russland å havne i krig med Nato, sier sjef for Etterretningstjenesten Nils Andreas Stensønes.

Artikkel 5 er den mest kjente av de fjorten artiklene i Atlanterhavspakten. Den fastslår gjensidig bistand ved et angrep på en av partene i traktaten, det vil i prinsippet bety «én for alle, alle for én». E-sjefen trekker frem at Russland har flere virkemidler som gir dem mulighet til å handle i det skjulte, og som kan påvirke undervannsinfrastrukturen. 

Russland har undervannsrekognoseringsprogrammet RURP, som består av ubåter, spesialubåter og overflatefartøy som har kapasitet til å gå ned til store dyp, kartlegge og sabotere undervannsinfrastrukturen. 

Norsk infrastruktur

OLJE OG GASS

❱ Fra norsk sokkel transporteres olje via rør til fire terminaler på land, Sture, Mongstad og Kårstø i Norge, samt Teesside i Storbritannia.

❱ Det norske gasstransportsystemet omfatter et nettverk av rørledninger med en lengde på om lag 8800 kilometer.

❱ Transportkapasiteten i det norske rørledningssystemet er i dag om lag 120 milliarder kubikkmeter tørrgass per år.

❱ I Norge er det tre landanlegg for gass – Kårstø, Kollsnes og Nyhamna – som tar imot rikgass fra feltene. Fra rikgassen blir det skilt ut tørrgass for videre transport gjennom rørledningene til mottaksterminalene i utlandet.

❱ Det er fire mottaksterminaler for norsk gass på kontinentet: to i Tyskland, én i Belgia og én i Frankrike. I tillegg er det to mottaksterminaler i Storbritannia.

❱ Det meste av gassrørledningssystemet på norsk sokkel eies av selskapet Gassled, som eies i fellesskap av selskapene som utvinner gass på sokkelen.

❱ Gassledningene opereres av Gassco, som er heleid av den norske stat. Gassco administrerer kapasiteten i gasstransportsystemet og koordinerer og styrer gasstrømmene gjennom nettverket av rørledninger fram til markedene.

INTERNETT OG TELEKOMMUNIKASJON

❱ Det norske telenettet omfatter ca. 4000 forholdsvis korte sjøkabler for kryssing av fjorder. De første sjøkablene kom til Norge i 1857.

❱ Svalbard ble i 2003 knyttet til fastlandet med to fiberkabler med hver åtte fiberpar over en avstand på 1400 kilometer. En av disse to kablene ble skadet i januar 2022. Saken ble henlagt, men politiet konkluderte med at det mest sannsynlig er mennesker som stod bak. Om begge kablene hadde sluttet å fungere, ville det fått store konsekvenser for kommunikasjonen mellom Svalbard og fastlandet.

❱ Internett er bygget opp av teknologi som eies og styres av mange forskjellige aktører, men ingen eier internett. Kabler og trådløse forbindelser er koblet sammen ved bruk av internett-rutere slik at de former et kommunikasjonsnett.

❱ Internettrafikken mellom Norge og utlandet går i all hovedsak gjennom Sverige, eller kabler til Nederland, Tyskland og Storbritannia.

❱ Internett består av flere ulike typer kommunikasjonsteknologier for å knytte de digitale enhetene sammen, for eksempel optiske nett, mobile nett, ADSL og satellitt-nett.

❱ I 2000 hadde cirka 50 prosent av Norges befolkning tilgang til Internett, mot 90 prosent i 2009.

KILDE: STORE NORSKE LEKSIKON

STRØM

❱ Norge har 17 ulike strømforbindelser til syv land: Nederland, Tyskland, Sverige, Finland, Storbritannia, Danmark og Russland.

❱ Norge eksporterte 28,7 millioner megawattimer strøm til utlandet mellom 1. januar og 28. november i år, og importerte 10,7 millioner megawattimer. Etter Ukraina-krigens start i februar 2022, har Norge og Russland ikke utvekslet strøm. Norge fikk sine første utenlandskabler i 1960.

KILDE: STATNETT

DEN UNDERSJØISKE INFRASTRUKTUREN

❱ Til sammen utgjør den undersjøiske infrastrukturen i Europa et komplisert nett av kabler og rørledninger. Sabotasjen av Nord Stream I og II førte til mer oppmerksomhet rundt sikkerheten til denne infrastrukturen.

❱ I juni vedtok Nato å opprette et senter for beskyttelse av undersjøisk infrastruktur. Der skal medlemslandene dele erfaringer og få hjelp om noe skulle skje. Senteret vil ha hovedkontor i London.

ILLUSTRASJONER: TOM BYERMOEN/VG

Russerne kan også ta i bruk sivile fartøyer, som i utgangspunktet skal drive med helt andre ting enn militære operasjoner, men som i stedet brukes til etterretning eller sabotasje. Det kalles maritim fordekt etterretningsaktivitet.

Ifølge Stensønes kan det være hvilket som helst sivilt fartøy, og i tillegg er det noe av det som er vanskeligst å ha kontroll over fordi det er tusenvis av dem.

– Da må man se etter unormal oppførsel i nærheten av den typen infrastruktur, sier han. Sivile fartøy med unormal oppførsel i norske farvann finnes det flere eksempler på. 

Som den russiske yachten Elden, eid av milliardæren og Putin-vennen Oleg Deripaska, som ved flere anledninger seilte frem og tilbake over rørene til Nyhamna, som er et av landets største gassanlegg. 

Eller det russiske havforskningsfartøyet «Jevgenij Gorigledzja», som i oktober seilte gjennom Kattegat. Fartøyets bevegelser viste at skipet holdt kurs gjennom Skagerrak, før det forsvant fra nettsteder som følger internasjonal skipsfart. 

Det kan ha skrudd av sitt automatiske identifikasjons- og antikollisjonssystem (AIS), slik at data om fartøyets posisjon og kjørebevegelser i sanntid blir vanskelig å holde øye med via åpne kilder.

Skipet skal ha blitt produsert for det russiske forsvarsdepartementets hoveddirektorat for dypvannsforskning (GUGI). GUGI er kjent som en av de fremste avdelingene i det russiske forsvaret, nettopp på grunn av direktoratets vesentlige kapasiteter i havbunnskrigføring, ifølge forsker ved Sjøkrigsskolen Ina Holst-Pedersen Kvam.

– Russland sier de er i konflikt med Vesten, så de kommer nok til å prøve å påvirke situasjonen rundt seg til sin egen fordel. 

– Derfor er jeg mer bekymret for hybride angrep og etterretningsoperasjoner, som setter press på Norge på andre måter, uten at det utløser artikkel 5 og blir en krigssituasjon, sier Stensønes.

– Et klassisk mønster i hybrid krigføring,

eller den form for signalering gjennom sabotasjeangrep,

er at man ikke rammer fienden der det smerter mest, sier folkerettsekspert og forsker Cecilie Hellestveit.

Den sårbare minoriteten

Det er ikke en russisk storskalainvasjon av Norge, slik man ser i Ukraina, ekspertene frykter. Russland vil antagelig heller utføre et strategisk angrep ved hjelp av hybride krigføringstaktikker. 

Det betyr at man rammer i periferien av fiendens interesser. Nært nok til at fienden skjønner at det er de som er mottaker av signalet, men langt nok unna til at man har handlingsfrihet.

Ifølge Hellestveit handler hybride virkemidler om å hele tiden holde seg under terskelen for det som kan utløse en større konflikt. Hun mener at det er der den primære utfordringen for Norge kommer til å ligge.

– Vi skal være klare over effekten av å være liten og nært alliert, men ikke en del av det hele, sier hun. 

Hellestveit mener mange gode eksempler på dette finnes i krigene i Midtøsten de siste ti årene, og trekker særlig frem konflikten mellom sjia- og sunnimuslimske grupper som står mot hverandre. 

De angriper først og fremst ikke hverandre med terrorangrep, men minoriteter med tilhørighet til motstanderen. På denne måten kan hovedpartene fortsatt forhandle eller snakke sammen uten å bli tvunget inn i voldseskalering.

I 2019 ble flere oljetankere angrepet med tre ukers mellomrom i Den arabiske gulfen, blant dem norskeide «Andrea Victory». Angivelig skal en flåte med iranske småbåter ha blitt observert av den amerikanske marinen. De tror dykkere som opererte fra båtene, plasserte eksplosivene på tankerne.

Tankskipene hadde store hull i skroget like over vannlinjen. Ifølge FN-ambassadørene i Norge, Emiratene og Saudi-Arabia er det sannsynlig at skadene kom fra magnetiske miner.

USAs daværende nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton uttalte at «miner nesten helt sikker fra Iran» hadde forårsaket skadene på tankskipene.

Etter sabotasjen fremholdt De forente arabiske emirater overfor FNs sikkerhetsråd at en «statlig aktør» trolig stod bak angrepet. Amerikanske militære etterforskere pekte på Iran eller grupper som landet støtter.

Ifølge Hellestveit er det ganske innlysende at det var Iran som stod bak angrepene fordi dette var på et tidspunkt da Iran satt i Wien og forhandlet med EU. Det var heller ingen tilfeldighet at det var to norske skip som ble rammet.

– Hadde de angrepet et dansk skip, som er medlem av EU, så ville det blitt en del av forhandlingene fordi du har angrepet noe som sokner under EU. 

Angriper du derimot et norsk skip, så signaliserer du at du kan ramme europeisk infrastruktur, uten at det trenger å havne på forhandlingsbordet, forklarer Hellestveit. 

– Det gjør at vår posisjon utenfor EU, men nært knyttet til EU og vår posisjon som nær alliert med USA, men ikke den del av «indrefileten» av anglosaksiske nasjoner som nå former seg maritimt, kommer i en eksponert stilling for hybride virkemidler, legger hun til.

– Kan vi ses på som en av de sårbare minoritetene som du dro en parallell til i Midtøsten?

– Nå er det heldigvis store forskjeller mellom Midtøsten og våre egne nærområder, men akkurat på dette området mener jeg nok at det er helt riktig. Vi er den sårbare minoriteten!

Maritime krefter

Ifølge Tor Ivar Strømmen, orlogskaptein ved Sjøkrigsskolen, kan sjømakter deles inn i kategorier ut fra hvilke oppgaver de skal løse og hva de skal oppnå.

I en militær sammenheng kan Norge anses som en småstat med avgrensede og skreddersydde sjøstridskrefter for å håndtere disse oppgavene. Samtidig har Norges allierte maritime interesser i våre områder. 

Derfor har Norge også kapasiteter som først og fremst handler om å spille alliansen god og samtidig møte alliansens behov for sjømilitær aktivitet i våre nærområder.

Strømmen forteller at Russland ser på sin sjømakt som en garantist for staten og et sentralt verktøy for å opprettholde sin strategiske handlingsfrihet og sin status som en selvstendig og global stormakt. 

Kina har som ambisjon om å påvirke verdens utvikling og å fremme sine interesser globalt. De er en global supermakt og ønsker å kunne vise makt alle steder på jorda og i møte med enhver motstander.

– Det vil si at det er ulike strategiske ambisjoner og målsettinger som ligger bak disse tre sjømaktene. Derfor har Norge en kystmarine med noe havgående kapasiteter, derfor har Russland en marine som primært fokuserer på trygging av deres evne til å opprettholde atomavskrekking, og derfor bygger Kina en marine som til forveksling speiler den amerikanske marinen, sier Strømmen. 

Hellestveit mener det også er verdt å merke seg at Kina og Russland på sin side styrker samarbeidet, samtidig som den amerikanske kongressen diskuterer, budsjetterer og tar høyde for en mulig konfrontasjon med Kina og Russland.

– Selv om faren for dette fortsatt er relativt liten, så er det tenkelig at vi kan bli et teater for hybrid krigføring om stormaktene havner i krig, sier hun.

Lille Norges store rolle

Hellestveit mener det er viktig å vite hvem vår infrastruktur betjener og hvem som er avhengig av vår infrastruktur.

– Vi skal være klare over at flere land, men særlig Tyskland, kommer til å få en veldig viktig rolle når det gjelder å holde Russland tilbake i årene fremover.

Dersom Tyskland skal sette i gang en storstilt opprustning med produksjon av militært materiell og ammunisjon, er de avhengig av strøm og energi. Ifølge Hellestveit vil Norge være et viktig reservebatteri for tysk opprustningsindustri, noe som setter oss i en eksponert situasjon.

Hvis Tyskland må skru til enda mer på sine sanksjoner mot Russland, kan Russland få militær interesse av å aksjonere på sokkelen. 

I tillegg kan Russland eller andre få enda høyere interesse for å sabotere energitilførselen til kontinentet, mener Hellestveit.

Nye sabotasjeangrep

– Dersom det kan bevises at det var et angrep på Natos kritiske infrastruktur, kommer det til å bli møtt med et samlet og bestemt svar fra Nato.

8. oktober i år gikk nok en gang ukjente krefter til verks. Rørledningen Baltic Connector som forbinder gassnettene i Finland og Estland, og kommunikasjonskabelen EE-S1, som ligger i Estlands økonomiske sone ble skadet.

En talsperson fra det finske kriminalpolitiet har sagt at skadeomfanget ikke kan ha oppstått av naturlige årsaker og at størrelsen tilsier at det er et resultat av en villet handling.

Baltic Connector er en toveis rørledning på 77 kilometer som forbinder gassnettene i Finland og Estland. Rørledningen gir også Finland tilgang til gass fra Latvia.

Den finske avisen Helsingin Sanomat pekte på det russiske lasteskipet SVG Flot som lå i Finskebukten fra fredag kveld til søndag kveld, i samme periode som angrepet skal ha funnet sted, etter at de gikk gjennom data fra Marine Traffic, som overvåker sjøtrafikk i hele verden.

Senere ble et mystisk anker funnet ved gassrørledningene og det ble bekreftet at ankeret tilhørte det kinesiske skipet New Polar Bear. Finsk politi mener nå at det er det kinesiske skipet som står bak Baltic Connector-lekkasjen.

– Man jobber for å få et best mulig bilde.

– Men jeg tror likevel at det er et stykke unna godt nok.

– Områdene det er snakk om er så massive. Det er helt enormt, sier Romarheim.

I etterkant av hendelsen sa Natos generalsekretær Jens Stoltenberg:

Hellestveit mener det er viktig at vi forstår at et angrep mot Norge ikke trenger å handle om Norge som sådan, men hvem vi er i forhold til andre nasjoner og at det er noe vi må ta med i ligningen når vi ser på hvilket sikkerhetsopplegg vi skal ha. 

Og at Norge som nasjon derfor må være oppmerksom på at om situasjonen eskalerer på sikt, vil Norges posisjon, både militært, ressursmessig og økonomisk, gjøre oss utsatt.

– Hvis Ukraina blir en del av EU, hvilket land i Europa som grenser til Russland er det som ikke er EU-medlem? Jeg inviterer alle til å ta en titt på kartet, sier hun. 

Gimmingsrud mener også det ikke nødvendigvis er den norske infrastrukturen som er målet i seg selv, men hva som gjør den kritisk. 

Det er det infrastrukturen bidrar til, som er det egentlige målet, enten det er kommunikasjon eller energiforsyning.

Ikke god nok kontroll

Anders Romarheim er en av Norges fremste terroreksperter og førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole. 

Han mener det er utfordrende for Norge som nasjon å ha fullstendig kontroll og oversikt.

Sjøforsvaret skal beskytte alt innenfor Norges territorialgrense. Det vil si hele fastlandet inkludert norske øyer og 12 nautiske mil ut fra kysten. I tillegg har Norge rettigheter og forpliktelser i norsk økonomisk sone (NØS), som strekker seg 200 nautiske mil ut fra kysten.

 Ifølge Sjøforsvaret er det vanlig å se på det som et område som er nesten sju ganger større enn Norges fastland.

Marinesjef Gimmingsrud bekrefter at den kritiske infrastrukturen ligger utover store havområder og at det ikke bare er rørledninger, men også annen kraftforsyning og kommunikasjonskabler.

– Med så store geografiske områder og sammensatte systemer vil det alltid være utfordrende å balansere mellom kapasitet og behov, sier han.

– Viljen til å bruke penger er for liten

Ifølge direktør for fysisk sikring i Equinor Jan Aarvold, har dagens situasjon synliggjort hvor sammenvevd ulike sektorer, industri og infrastruktur er og forklarer at krigen i Europa påvirker de fleste virksomheter og markedet.

– 2022 til 2023 har vist betydningen av stabil tilførsel av gass og energi til Europa. Norsk sokkel og Equinor spiller en sentral og kritisk rolle i å levere energien Europa trenger hver dag. Den geopolitiske situasjonen er utfordrende og kompleks og krever økt oppmerksomhet på sikring, spesielt fysisk, personell- og cybersikkerhet, sier han og legger til at Equinor jobber tettere enn noen gang med nasjonale og internasjonale myndigheter, sier han.

Ifølge Romarheim finnes det et gap mellom forsvarsinteressen for beskyttelse av infrastruktur og næringslivets interesser. Norske bedrifter har ikke lyst til å ta regninger for sikkerhetstiltak som staten vil pålegge dem ved lov. 

Det er penger og politisk vilje som skal til for at man kan få på plass tilstrekkelige sikkerhetstiltak i henhold til sikkerhetsloven.

Romarheim mener derfor at et spleiselag mellom stat og næringslivet kan gjøre veien frem til målet lettere. I Storbritannia skal de ha hatt en viss suksess med en slik modell, fordi virksomhetene er opptatt av å sikre sine interesser, men at de samtidig alltid vil skjele til utgiftssiden på en annen måte enn staten.

– Hvis Stortinget mener alvor med å få opp objektsikkerhet og sikring av norske verdier og interesser, så kan de ikke bare vedta lover. De må allokere øremerkede midler for å få det gjort. Den politiske viljen til å bruke penger på sikring er for liten, slår han fast.

SIKKERHETSLOVEN

Under lovutredningen av den nye sikkerhetsloven var en av de vesentlige frontene mellom næringsinteressene og nasjonale sikkerhetsinteresser. Ifølge Romarheim var det i stor grad næringsinteressene som vant fram.

Sikkerhetsloven definerer hva som skal være sikret og skjermingsverdig, gjennom sitt virkeområde og definerte interesser og funksjoner. Men utpeking av objekter og systemer som regnes som grunnleggende nasjonale funksjoner gjøres i hovedsak av det enkelte sektordepartement.

Som et eksempel definerte Olje- og energidepartementet ingen skjermingsverdige objekter i hele den norske olje- og vannesektoren etter den gamle sikkerhetsloven.

 På den måten hadde de komplett definisjonsmakt til å unnta egen sektor i sin helhet fra sikkerhetsloven, forteller Romarheim.

Det gjør det vanskelig for nasjonale sikkerhetsmyndigheter og etterretningstjenestene å få på plass tiltak der de ønsker, hvis sektorene motsetter seg det sterkt.

Det som beveger sikkerhetsarbeidet er varselskudd. Nord Stream og nesten-hendelser, som gir sikkerhetshensyn litt fremgang i møte med tunge næringspolitiske interesser.

– Hvis vi stiller oss spørsmålet «hva beskytter vi i Nordsjøen på sokkelen?» så er svaret at vi beskytter norske nasjonale interesser. Men like viktig er det at vi sikrer gassleveransen til Europa, som er helt uunnværlig for dem, etter storskala-invasjonen av Ukraina, sier Romarheim. 

Det er den viktigste anliggende for den økte tilstedeværelsen av marinefartøy, kystvakt og andre sikringsforhold i norske farvann og på norsk sokkel.

– Da er det et paradoks at den nye sikkerhetsloven er kjemisk fri i benevnelsen av alliertes sikkerhet. Den gamle sikkerhetsloven var bedre på dette punktet. Allierte er tatt ut av den nye sikkerhetsloven og ligger under den ulne frasen “internasjonale organisasjoner”. Dette mener jeg var en grov feiltakelse, som svekker lovens presisjon, sier Romarheim.

Strategisk tekning

For å kunne forberede oss på trusler utenfra mener Hellestveit at Norge må etablere en ny struktur. Et rådgivende organ som samler alle kreftene på tvers av våre departementer og faginstanser, som kun jobber med ett formål – å tenke strategisk.

Hun mener man ikke kan tenke maktfordeling mellom de forskjellige departementene når det handler om rikets sikkerhet på kort, middels og lang sikt. Det må handle om et felles mål der fremme, og det er noe Norge mangler i dag.

– Hvis et land i dyp fred har garanti for at fortsettelsen også blir i dyp fred, uten ytre trusler og uten hybride krigføringsverktøy som redskap, så kan man ha den typen fordeling blant siloene fordi det er gunstig for maktfordelingsprinsippet internt. Men når du skal tenke strategi og sikkerhet for landet, så fungerer det ikke. 

Hellestveit mener at Norge må ta høyde for at det kommer en mellomstatlig væpnet konflikt, slik som i Ukraina, der ikke bare folk i grønt og militære baser er militære mål.

– Der brukes blant annet elektronisk krigføring og cyber til støtte for kinetiske operasjoner. Gjør det at hele ditt elektrisitetssystem, energinettverk og internett blir militære mål fordi det er flerbruksformål? I utgangspunktet så er svaret på det i dag faktisk, ja, sier hun.

Ifølge Romarheim må ikke bare sikkerhetsnivået opp, men også bevisstheten i Norge. Han mener Norge i stor grad har fokusert på samfunnssikkerhet, der risiko av typen ulykker og ikke-intensjonelle kriser står sentralt.

Statssikkerhet handler derimot eksklusivt om målrettet fremmed aggresjon mot norske interesser.

Derfor blir tenkemåten veldig annerledes hvis kraftlinjer skal sikres mot ras og storm, enn hvis det skal sikres med tanke på at fremmede spesialstyrker ønsker å ta ut nøkkelpunkter i systemet.

– Hvis det er Putins grønne menn som er i skogen, så faller ikke trærne over kraftlinjene vilkårlig, sier Romarheim. 

Ifølge Romarheim har sjansen for krig mellom Russland og Nato økt.

Han mener retorikken som føres om at Russland aldri vil tørre å angripe Nato når de er tungt involvert i Ukraina, er den typen spissfindigheter som blir en sovepute, som leder norsk offentlighet mot moderate i stedet for radikale satsinger på Forsvaret. 

Misforståelser og overilt handling kan lede til væpnede konfrontasjoner, som raskt kan eskalere ut av kontroll. Blant annet fordi alle Nato-land vil ønske å påkalle alliert konsultasjon og støtte veldig hurtig etter krigen i Ukraina.

– Vi vet også at Russland gjør store anslag mot vår digitale infrastruktur. Det er store innbrudd, så vi er på ingen måte skjermet for russiske anslag. Det er bare ulike grenser for hvor hardt de trår til, sier han.

– Vi må se fremover

Det er ikke bare økonomiske midler som skaper utfordringer for sikkerhetsarbeidet i våre nærområder.

Marinesjef Gimmingsrud forteller at norsk infrastruktur ligger utover så store havområder og at det ikke bare er snakk om rørledninger, men også annen kraftforsyning og kommunikasjonskabler. 

Derfor vil det med så store geografiske områder og sammensatte systemer alltid være utfordrende å balansere mellom kapasitet og behov.

– Forsvarets aller viktigste oppgave er å bevare vår fred og sikkerhet, og å hindre konflikt. For å løse denne oppgaven må vi tilpasse aktiviteten vår etter situasjonen vi til enhver tid står i, sa forsvarssjef Eirik Kristoffersen i fjor, da Forsvaret hevet beredskapen, sier han.

Siden den gang har ikke sikkerhetssituasjonen i Europa bedret seg. Norge har fortsatt utfordringer med tilstrekkelig beskyttelse av egen infrastruktur. Samtidig øker spenningen mellom stormaktene.

Dronekappløpet

– Ukraina utgjør en svært stor og potensielt viktig «Battle lab»

Les også:

E-sjefen: – Hvis du skal få informasjon, så må du ha noe å gi