Stemmen i ørkenen

​Ambassadør Carl Schiøtz Wibye avsluttet sin diplomatiske karriere med fem år i Saudi-Arabia. Denne perioden danner bakgrunnen for hans polemiske skrift mot radikal islam generelt, og Kongedømmet Saudi-Arabia spesielt. Mellom lengre passasjer om islam, får vi noen fine avbrudd med ambassadøren på sin motorsykkel, krusende rundt på Den arabiske halvøy. For et land som de facto er stengt for turisme er landskapsskildringene et velkomment bidrag mellom alt det andre.

Det overordnede målet med boken er imidlertid noe annet enn åpne landskap. Ambassadøren har satt seg som mål å vise at Saudi-Arabia er den store «triggeren» for hvorfor radikal islam dukker opp i ulike mutasjoner rundt om i Midtøsten, Sentral-Asia, Nord-Afrika, og delvis i sørøst Asia. Mye av dette tilskriver han den såkalte wahhabismen, som oppstod på 1700-tallet. Forfatteren framstiller Ibn Wahhab som en ganske så kompromissløs vill mann som snudde opp ned på det man kan få inntrykk av var et pastoralt og tolerant samfunn i ørkenen. Wibye ser på wahhabismen som roten til alt ondt.

Ambassadøren har satt seg som mål å vise at Saudi-Arabia er den store «triggeren» for hvorfor radikal islam dukker opp i ulike mutasjoner rundt om i Midtøsten​

Propaganda. Alt i gjengivingen av Ibn Wahhabs biografi er det ting som skurrer. Mye av dagens oppfatning av Ibn Wahhab er preget av osmansk propaganda mot den nye gruppen. ​For Wibye er Ibn Wahhab grunnleggeren av kompromissløs jihad, men ser man på Ibn Wahhabs skrifter omhandler hoveddelen defensiv og ikke offensiv jihad.

Ibn Wahhabs suksess var pakten med Saud-familien. Selv om de ekspanderte litt i starten, var det ikke før på 1900-tallet at de gradvis fikk makten på den arabiske halvøy, med erobringen av islams hellige byer Mekka og Medina, som kronen på verket. Transformeringen av den arabiske halvøy skjøt ytterligere fart med framveksten av oljen. Her ligger riktig nok grunnlaget for storstilt sponsing av misjonsvirksomhet, og spredning av hanbali-wahhabi islam. Men det er ikke bare Saudi-Arabia som kan klandres for framveksten av fundamentalistisk islam. Fundamentalismen er først og fremst en reaksjon på det moderne, og således en antimoderne bevegelse. Den er ikke ensidig, men kommer i flere former, med ulike grader av vold. Fra takfiri (som for eksempel ISIS), der alle som ikke tror det rette er vantro og kan drepes, til Det muslimske brorskapet i Egypt, som ikke har noen væpnet ving.

Frykter borgerkrig. Det er klart at kongedømmet har begått feil gjennom historien, som de har måttet betale for senere. I 1979 måtte de ta oppgjør med en messiansk sekt som okkuperte stormoskeen i Mekka. På 90-tallet den islamistiske protestbevegelsen og på 2000-tallet og videre den jihadistiske trusselen. Bak dette ligger også regionale spill. På 50 og 60-tallet var det frykten for pan-arabismen, som var sekulær i sitt vesen, og lente seg i stor grad på østblokken. Etter revolusjonen i Iran 1979 har man sett frykten for sjiaislam, en frykt som stadig er tilstede med Irans suksess i regionen. I tillegg hadde man den arabiske våren, der alle kongedømmene klarte å ri av stormen. 

Det er også som et mottiltak mot panarabismen og den iranske revolusjon at man må se den saudiske pengestøtten og misjoneringen i utlandet. Wibye har rett i at dette har hatt store konsekvenser i den islamske verden. Men som med norske fredsmeklingsforsøk kan man spørre om den gode intensjonen har blitt slukt opp av lokaldynamikken som alt var til stede. Opprør og kaos innenfor islam er det stikk motsatte av det som blir prediket i Saudi-Arabia.

Etter fem år i det lukkede landet burde kanskje ambassadøren klart å komme opp med noen større innsikter. ​

Lite innsikt. Saudi-Arabia har gjennom årene også fått mye dårlig presse. Venstresiden så med gru på den religiøst konservative landet som var i USAs «lomme» i panarabismens storhetsdager, og i dag klandrer man landet for alt som har med jihad og fundamentalisme. Den tidligere ambassadørens bok faller fint inn i det siste sporet. Men i stedet for å polemisere kunne han brukt litt mer tid på bøker og skrifter som gir hans syn motstand. Kongedømmet er ikke uten synd, langt i fra, men man har tatt grep mot ting som kan forstyrre den orden som ble grunnlagt av Ibn Wahhab og Saud. Skal man forstå landet må man forstå denne grunnpilaren. En frykt for borgerkrig som kan skade den politiske ordenen.

Saudi-Arabia kan ikke forstås med norske eller europeiske øyne. Skal man forstå dette komplekse landet må man lete andre steder enn boken til den forhenværende ambassadøren. Etter fem år i det lukkede landet burde kanskje ambassadøren klart å komme opp med noen større innsikter. Det er som kjent lite formålstjenelig å komme med enkle svar på komplekse problem, der har kanskje forfatteren og Ibn Wahhab noe til felles.