Ørkenraid og norske damer

​SAS, eller Special Air Service, som er hele navnet, har siden opprettelsen i 1941 vært et myteomspunnet regiment. I de senere år har man fått litt mer informasjon, spesielt om nærvær i Irak og Syria, og nylig også i Libya.

Operasjoner i Libya er en retur til området hvor SAS ble opprettet under 2. verdenskrig. Ben Macintyre, som har gjort det til en kunstform å skrive populærhistoriske bøker om spioner og krig, er den første som får tilgang til SAS-arkivet. Med det har SAS sikret seg en god historie om sine tidlige år. Fortellingen er preget av at det overordnede perspektiv, og kilder som kan belyse fortellingen fra flere sider, knapt er synlige.  I stedet følger vi et snes menn gjennom krigens fire år.

Ikke bare briter. Regimentet ble grunnlagt av David Stirling, en britisk aristokrat som ikke helt fant retningen i livet. Stirling var bare en av mange uvanlige typer i regimentets tidlige dager. Paddy Mayne var en hardtdrikkende poesilesende villmann, som ble sjef for regimentet. (Macintyre går også langt i å hevde at han var homoseksuell.) Det var også mer vanlige folk, som en tomatdyrker. SAS var heller ikke en ren britisk avdeling under krigen, det var både en fransk og en belgisk avdeling, og flere tysktalende jøder ble rekruttert.

Det var ikke SAS som fant opp spesialstyrker, de har vært med oss en stund​

Røffe helter. For alle som har lest en bok eller to om SAS, memoarene til Fitzroy Maclean for eksempel, lyder det meste av ørkenfasen kjent. Den første operasjonen til SAS i Nord-Afrika startet med en fiasko. Oppdraget var å slå ut fiendtlige fly, men innhopp i stiv kuling viste seg problematisk. For min del er det mest nytt i del to som omhandler krigen i Europa. Alt i alt er boka god lesning for folk som ikke kjenner så mye til den tidlige historien til SAS. Det var utvilsomt menn med mot, eller «røffe helter», som er bokas tittel. Men det var ikke SAS som fant opp spesialstyrker, de har vært med oss en stund, i alle fall siden de 300 spartanerne i Thermopylene.

«SAS-barn». Macintyre har ikke med er at SAS ble planlagt brukt i Norge, for det som ble Operasjon Betongblanding. SAS kom ikke til Norge før freden. De plukket blant annet ned en tysk radar på Jæren, noe Macintyre ikke nevner. Freden ble ellers preget av «øl og vennlige norske damer», som forfatteren uttrykker det. Det går kanskje en og annen «mini-SAS» fra fredsvåren i gatene den dag i dag.