Norske soldater skjøt mot hverandre

Dette ble også slått fast av den militære undersøkelseskommisjonen, som leverte sin rapport i 1948, og som etter press ble offentlig i 1979. Men kommisjonen gikk ikke dypt inn i spørsmålet, og bataljonssjef Arne D. Dahl var 86 år gammel da han for første gang innrømte at Alta bataljon kanskje hadde skutt på egne styrker.

– Det ble gjort en helseundersøkelse av veteranene på slutten av 90-tallet, og der kom det fram at flere var psykisk plaget av at de hadde skutt på egne styrker. Hadde bataljonssjefen innrømmet dette tidligere, så kunne vi kanskje lært noe av historien. Det setter likevel ikke bataljonen i noe dårligere lys, understreker forfatter Pettersen.

Flere var psykisk plaget av at de hadde skutt på egne styrker

Han er tidligere offiser og næringslivsleder, nå pensjonist. De siste årene har 71-åringen ofret det meste av tida på krigen i hjemtraktene, og nå har han lansert sin andre bok: «Kampen om historien». Der går han dypere inn i noen av mytene som er skapt rundt felttoget i Ofoten våren 1940.

Han mener angrepet på Narvik i 1940 er interessant historie, trolig var dette angrepet med på å utsette et tysk angrep på de britiske øyer. Tyskerne hadde mye flaks og lyktes med det meste, samtidig som Hitler gikk på sitt første tap i nettopp Narvik.

Tilbake til den norske motoffensiven i Gratangsbotn i slutten av mai 1940. Det er en myte at Trønderbataljonen lå og sov uten vakthold da de ble angrepet av tyske soldater.

– De kjempet i seks timer, og ble også utsatt for ild bakfra. Bataljonssjef Arne D. Dahl benektet i mange år at dette kunne ha vært hans soldater. Vi vet ikke med sikkerhet om noen ble truffet av skudd fra egne styrker, men i kompani 3 mente de at en mann falt for norske kuler. Oberst Leif Schanke, som var troppssjef i Trønderbataljonens kompani 1, fortalte i 1976 at da de var kommet over veien i Gratangsbotn, fikk de ild på seg bakfra for andre gang denne dagen – 25. april. Det var snøvær og dårlig sikt, og vi vet ikke hvor alle kulene kom fra, men Trønderbataljonen mistet i alt 34 mann, 64 ble såret og 160 tatt til fange, forteller Jan P. Pettersen.

Det var snøvær og dårlig sikt, og vi vet ikke hvor alle kulene kom fra

Han legger til at nordmenn på patrulje også skjøt på hverandre, det bekreftes av flere kilder. Det kan også synes som om trønderne skjøt på patruljer fra Alta bataljon, og i ett tilfelle fikk Alta bataljon fransk artilleriild mot seg på Lille Balak.

Da forfatteren gikk Krigsskolen på slutten av 60-tallet, var pensjonert general Dahl en av foreleserne. Han avviste den gang at det under krigen hadde vært fare for «friendly fire», noe flere av kadettene stusset over. Den sagnomsuste generalen kom i 1945 med ei bok om Alta bataljon sin kamp mot tyskerne, og denne la grunnlaget for en helteglorie.

– Jeg ønsker ikke å snakke ned Alta bataljon, men vi bør ikke gi dem heder for noe de ikke har gjort. Og jeg vil framsnakke de fire andre bataljonene som deltok i felttoget i Ofoten og kanskje hadde en mer sentral plass i kampene, sier Jan P. Pettersen, som var major da han avsluttet sin militære karriere i 6. divisjon.

I boka går han også inn i maktkampen mellom generalene Ruge og Fleischer. Han er innom britenes mislykkede krigsinnsats i Ofoten, og han er kritisk til disposisjonene som førte til at 278 mistet livet da panserskipene Norge og Eidsvold ble skutt i senk på Narvik havn. Han har også gjort seg noen betraktninger om koryfeene sørfra (les Regjeringen og militær ledelse) som desillusjonerte reiste fra bomberegnet i Molde til Troms for å fortsette krigen etter at Sør-Norge var oppgitt.

– Ikke alt statsminister Nygaardsvold gjorde var feil, og ikke alt general Fleischer gjorde var rett. Jeg støtter Svein Blindheim som sa at krigen er ikke sort-hvit, den er grå, fastslår forfatteren fra Narvik, som selv hadde en far som ble krigsinvalid av motstandsarbeidet.

Krigen er ikke sort-hvit, den er grå