Relasjonsbygging gir gode resultater for Forsvaret

«Nå skal Sverre og Tore på fisketur igjen», husker jeg at en blid dørvakt i hovedinngangen til Forsvarets overkommando på Huseby sa til meg og andre som var på vei ut en fredag ettermiddag etter arbeidsdagens slutt. Det må ha vært på vårparten i 1982.

«Vel fortjent, for de står på kraftig for Forsvaret gjennom arbeidsuka de karene,» fortsatte dørvakten. Og før jeg selv satte meg inn i en svart Mercedes for å bli transportert hjem, kunne jeg se flere som hilste på forsvarssjef Sverre Hamre og stoppet for å slå av en prat. Hamre viste stolt frem fiskestangens nedre halvdel hvor ABU-snella var festet, og snakket entusiastisk om vidunderet.

Sverre Hamre var kjent som en god, for ikke å si rå forhandler, og var det en av de to som skulle på fisketur sammen, som lå an til å måtte strekke seg lengst, om det nå var lastebiler eller Geländewagen som skulle innom i samtalene deres, så var det Bertel O. Steens hovedeier.

De var gode venner, de to, men tvers igjennom profesjonelle i sine respektive roller. Det var allment kjent, og alminnelig akseptert, slik jeg fikk det fortalt av medarbeidere i FD, som den gangen var samlokalisert med FO på Huseby. Aldri et pip i mediene.

Sovjetisk gave

Det mest eksotiske jeg som statssekretær hadde å tilby i relasjons- og påvirkningsarbeidet var Norges mektige natur, sett fra fly eller fartøy, og ofte med besøk på høyde 96 ved grensen til Sovjetunionen som klimaks.

Ved en slik relasjonsbygging med en tysk statssekretær var det sovjeterne som sørget for det mest minneverdige, ved at en major fra Den rød armé meldte seg for grensekommisæren, medbringende en eske med sjokoladekake inni, med melding om at det var bursdagspresang til den tyske statssekretæren. Mens majoren formelig oste av stolthet – han fortalte oss jo at de fulgte godt med i hvem som besøkte grensen – bar min tyske kollega preg av å være både imponertog glad, men også litt brydd.

Ikke noe jaktslott

Jeg antar at det er svært få ledere i næringslivets mangfold av interesseorganisasjoner som i likhet med Stein Lier-Hansen har lett tilgang til, og store kunnskaper om, en fantastisk høyfjellsvidde, med jaktrettigheter og en hytte. Trolig ingen. Stedet er jo ikke akkurat noe jaktslott, som Bellona-Hauge har sagt.

Så er da heller ikke Lier-Hansen en A4 næringslivsbyråkrat. Fra siste årsskifte er han ansatt i miljøstiftelsen Bellona – hvor Frederic Hauge og hans stab og nettverk nå har fått en stor kapasitet på laget, som i mange år i Norsk Industri har arbeidet målbevisst for en fremtidsrettet industripolitikk og -utvikling.

Fremtidens industri må kombinere hensynet til natur og miljø med bærekraftig konkurransekraft, er Lier-Hansen credo, om jeg kan bruke en litt høytidelig betegnelse.

Givende

Lier-Hansens måte å drive relasjonsbygging og lobbyvirksomhet på er åpenbart, i hvert fall tilsynelatende, en stor overraskelse for mange i NHO-systemet etter at medie-Norge avdekket hvordan det ble praktisert. I andre land – som vi liker å sammenligne oss med, som det heter – er det slik man gjør det, om enn i andre former.

Vakre vidder med villrein er sjelden vare, selvsagt. Men jakt på villsvin fra «Hochsitze» i Tyskland, opera-, museums- og slottsbesøk i Frankrike og i England, rundreiser i USA til Grand Canyon og Las Vegas er bare et lite utvalg av hva jeg selv har opplevd av rammer rundt relasjonsbygging og påvirkning i min tid som statssekretær på 1980-tallet. Det var givende på alle måter; lettere å snakke om viktige, og ofte vanskelige saker under og i etterkant av opplevelsene.

Nå gjenstår det å se om Lier-Hansens virksomhet har vært «innafor», som han selv uttrykker det. Det har han selv tatt initiativet til å få klarlagt, ved å engasjere Økokrim til å vurdere lovligheten. Lover og regler kan variere fra land til land, og det er en fordel at vi nå kan få gått opp gråsonene og satt opp noen grensepåler.

Guffen type

La meg, mest for kuriositetens skyld, ta med et eksempel på relasjonsbygging og påvirkning som for 30 år siden var rettet mot Vladimir Putin. Han var den gangen 1. viseborgermester i St. Petersburg, en av Oslos vennskapsbyer, da jeg som kommunaldirektør for næringsutvikling i Oslo reiste dit i oktober 1993 for å invitere byens borgermester, Anatolij Sobtsjak, og en delegasjon av politikere og næringslivstopper til en stort anlagt, næringsrelatert konferanse i Oslo rådhus. Vi hadde ikke en praktfull høyfjellsvidde å lokke med, men et praktfullt rådhus og et nært forestående vinter-OL på Lillehammer.

Kronikk

Russland forberedes på permanent krig

Konferansen, som var krydret med kulturinnslag og utstillinger i alle rådhusets vakre saler, hadde som formål å være en stimulerende arena for å skape gode relasjoner og påvirke toppfigurer og beslutningstagere fra flere av Oslos vennskapsbyer - borgermestere, investorer og teknokrater. En tur til åpningen av OL var rosinen i pølsa.

Alle gjestene strålte – unntatt Putin, han var – og er – en guffen type med kalde øyne. Vi kunne registrere at han hele tiden var tett ved Sobtsjak (som den gangen var ansett å være nr. 2 i politisk rang i Russland, etter president Boris Jeltsin).

Putin ledet gruppen av næringslivstopper i delegasjonen, og det ble knyttet mange bånd med nytteverdi begge veier. OL-sjefen selv, Gerhard Heiberg, ble kjent med Putin under besøket, og relasjonen ble nyttig ved senere anledninger. Men, det var en annen Putin den gangen, kommer det lakonisk fra Heiberg i et nylig intervju.

Nyttige relasjoner

Poenget er: I offentlig så vel som i privat sektor bruker ledere de muligheter og verdier man har tilgjengelig for å oppnå interesse og skape gode relasjoner; relasjoner som kan komme til nytte, både som et generelt godt grunnlag og som en konkret stimulerende situasjon der og da for forretningsmessige eller politiske avtaler. Slik har det vært siden tidenes morgen.

En helt sentral forutsetning er at slik virksomhet ikke innebærer personlig gevinst, eller har innslag som kommer i kategorien korrupsjon. Møterom med kaffe/te og rundstykker med ost og skinke, gjerne med paprika og tomat, er selvsagt helt greit – men atmosfære for god relasjonsbygging og påvirkning skaper det vel ikke. For å kunne vise tall og tabeller på lerret, derimot - og underskrive avtaler – er det en funksjonell setting.

Analyse

I skyggen av Trump