Denne artikkelen er over fire år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Forslag til ny langtidsplan (LTP) for forsvarssektoren, som Stortinget gav regjeringen «ompuss» på har, som alltid, medført diskusjon. Sjøforsvarets innretning er blant de viktigere i debatten da det er premissgivende for substansiell alliert bistand til Norge ved krise eller krig.
Annonse
«Herre i eget hus»
Langtidsplanen søker å gi Norge et fullverdig Sjøforsvar med de fleste bestanddelene til en moderne havgående marine. Dersom realisert vil den sette Norge i stand til å være «herre i eget hus» slik at våre allierte, spesielt amerikanerne, slipper å ta seg til rette i Barentshavet.
Det er ikke vanskelig å forstå bakgrunnen for denne innretningen på langtidsplanen. Som kjent er amerikanere så nært Kola noe russerne er svært lite glad i, og det antas at norske fremfor amerikanske skip vil berolige våre russiske naboer.
Orlogskaptein Frank R. Børresen står bak debattinnlegget.Foto: Privat
Videre erkjennes det at småstaten Norge alene aldri vil evne å svare fullgodt på den russiske trusselen. Derfor er håpet at Russland vil la seg avskrekke av et NATO som, delvis gjennom norske bidrag, føler seg forpliktet til å komme oss til unnsetning.
To mangler i langtidsplanen
Så langt så vel, men i denne sammenhengen er det to store mangler med langtidsplanen. For det første lar langtidsplanen kysten ligge mer eller mindre åpen for russisk påvirkning, militær så vel som for mer hybride tilnærminger. Dette er en kritisk mangel fordi kystsonen rommer brorparten av befolkningen og verdiskapingen vår, og fordi dette særegne og komplekse miljøet er det få, om ingen av våre allierte, som er videre kompetente på krigføring i. LTPens manglende ivaretakelse av kysten er påpekt og begrunnet av mange, blant annet miljøet på Sjøkrigsskolen gjennom «Sjømakt 2040» anført av Ståle Ulriksen.
Den andre mangelen med langtidsplanene er at det ikke er politisk vilje til å finansiere den. Tilsynelatende blir det ikke en gang nok penger til det minste alternativet til forsvarssjefen. Dette er normalen – du skal lete godt og lenge etter et forslag fra Forsvaret som er blitt fullfinansiert. Dette er godt kartlagt i boken «Balansegang» av Magnus Håkenstad og Olav Bogen. Etaten må med andre ord belage seg på å optimalisere det den får fremfor å dagdrømme om ønskelisten.
Mens det er de fagmilitæres vurderinger som manifesterer forsvarsevnen, er det politikerne som, blant annet gjennom budsjettet, uttrykker forsvarsviljen. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen spissformulerte det ved å si at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok».
Slik sett kan det tilsynelatende virke som om norsk forsvarsevne er dømt til å aldri bli god nok.
Dette er jeg grunnleggende uenig i. Som yrkesoffiser vil jeg gjerne ha større forsvarsbudsjett, men det er det heldigvis ikke min oppgave å avgjøre. Min oppgave er å løse pålagte oppgaver best mulig med de ressursene jeg blir tildelt. Og ja, dersom avstanden mellom oppdrag og ressurser er urealistisk plikter jeg selvsagt å påpekte dette. Men jeg erkjenner samtidig at dette forholdet aldri vil bli ideelt – denne delen av krigens natur står seg i fredstid så vel som i krig, og er noe etaten må forholde seg til.
Vil du delta i debatten? Send oss ditt innlegg på debatt@fofo.no.
Løsning i kultur
Etter ordskiftet å dømme opplever resten av Forsvaret tilsvarende utfordringer som Sjøforsvaret med den nye langtidsplanen. I erkjennelsen av at Forsvaret aldri vil få nok penger til hele ønskelisten bør Forsvaret selv se grundigere på hvordan vi bruker pengene vi faktisk får på. Mye viktigere enn størrelsen på budsjettet er hvorledes vi bruker pengene.
Avbyråkratisering og effektivisering har over mange år helt klart gitt effekt, men det er trolig ytterst begrenset hvor mye mer det er å hente der. Spesielt ikke dersom vi skal unngå at vinningen går opp i spinningen. Skal det monne, og det bør det gjøre gitt trusselvurderingen i langtidsplanen, må vi gå annerledes til verks.
Løsningen ligger, etter min mening, i kulturen. For å ruste Forsvaret til fremtidens utfordringer må vi jobbe smartere, ikke hardere.
Jeg har tjenestegjort i flere våpengrener og ulike avdelinger. Disse har vært preget av ulike kulturer med sine styrker og svakheter. Etter uteksaminering fra Sjøkrigsskolen har jeg for det meste jobbet i minedykkermiljøet. Dette miljøet preges, blant annet, av en høy grad av innovasjon og tilpasningsdyktighet.
Påvirkning fra de som skal løse oppdragene
Ingen av stedene har jeg tjenestegjort har jeg opplevde mer oppfinnsomhet og evne til å maksimere begrensede ressurser enn hos Minedykkerkommandoen (MDK). De får maks ut av lite, og evner å tenke utenfor boksen. Og de gjør det raskt. Resultatet er et miljø i verdensklasse.
Dette er egenskaper som kjennetegner flere avdelinger i kongeriket, men hvorfor evner vi ikke å operasjonalisere disse egenskapene til Forsvaret som helhet? Hvorfor lykkes en obskur liten avdeling som MDK?
Avdelingen har under femti ansatte og en marginal stab. De kjennetegnes av en flat struktur, kombinert med stor grad av påvirkning nedenfra fra de som skal løse oppdragene, akkompagnert av tett oppfølging og veiledning fra lederne lenger opp i hierarkiet. Det er med andre ord kort vei mellom problemet som skal løses og de som gir premissene for problemløsningen.
Fagfolkene, i MDKs sammenheng minedykkerne, opplever å ha stor grad av påvirkning samtidig som de får tilstrekkelig ressurser til å løse oppgavene hensiktsmessig. I dette mener jeg at nøkkelen til suksess ligger – ved å gi avdelingene som skal løse oppdragene mer påvirkning på utviklingen og operasjonaliseringen av Forsvaret, samtidig som resten av organisasjonen tilrettelegger og mentorer bestrebelsene deres i tilstrekkelig grad vil Forsvaret få betydelig mer kampkraft ut av budsjettet.
Har du tips eller innspill til saker til Forsvarets forum? Send oss en e-post på tips@fofo.no.
Ny forsvarssjef på trappene
Denne tilnærmingen vil trolig, spesielt i begynnelsen, oppleves som utrygt og ubehagelig for ledelsen da det i stor grad hviler på tillit fremfor kontroll, men gitt den kvalitet som, enn så lenge, gjennomsyrer personellet i etaten ligger forholdene til rette for det.
Beskrivelsene ovenfor, med flat struktur, kompetanse og påvirkning fra gulvet, er gjenkjennbare fra beskrivelser av spesialstyrkemiljøene.
Forhåpentlig vil vår nye forsvarssjef ta med seg denne kulturen, denne «jegerånden», inn i forsvarsstaben slik at hele organisasjonen etter hvert vil evne å dra veksel på all den kompetanse og initiativ som ligger klar hos de som skal ut å vinne striden.
Da vil trolig Forsvaret i betydelig større grad evne å nå målsetningene og effektene politikerne forventer, herunder sikre kysten vår, uavhengig av størrelsen på forsvarsbudsjettet.
