Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum (mai 2015). Nå publiseres den for første gang på nett, i anledning Forsvarets forums Julekalender 2019.
NB: Tidlig i desember mottok Hæren de første K9-Vidar artillerivognene. I 2015 var Forsvarets forum med på skyting med Panzerhaubitze 2000 som var en av kandidatene som skulle erstatte Forsvarets 50 år gamle M109-artilleri. De fire alternativene var M109G, Caesar, K9 og Panzerhaubitze 2000.
Inni artillerivognen Panzerhaubitze 2000 ropes
og gjentas beskjeder mellom de fem lagmedlemmene. Her, i den 55 tonn tunge vognen, ligger
60 granater stablet. De ser ut som forstørrede
blyantspissere og er like lange som overkroppen
til en voksen person. Kanonløpet utenfor er litt
over åtte meter langt og kan treffe mål som ligger
opp mot fire mil unna. Høy skuddtakt og mobilitet i terrenget er de sterkeste egenskapene til
dette tyskproduserte artilleriet. Det vil si en maks
skuddtakt på ti runder i minuttet.
Sagt på en annen måte: Står du 200 meter
foran en panserhaubitse når den skyter, vil selve
trykkbølgen være nok til å gi deg alvorlige indre
blødninger.
Står du 200 meter foran en panserhaubitse når den skyter, vil selve trykkbølgen være nok til å gi deg alvorlige indre blødninger.
18 ukers trening
Vi er om lag 30 mil sør for Hamburg i Tyskland ved øvingsfeltet Münster. Området er på størrelse med Setermoen og brukes nå
som øvingsfelt for Nato. Simon Kamphuis og
de fire andre soldatene er del av et nederlandsk
kanonlag. Fire ganger i året øver nederlandske
styrker med sitt artilleri i dette feltet.
Jeroen Winnen (28) er sersjant og vognkommandør. Blå øyne og hvite tenner er det eneste
som er synlig under den olivengrønne lua og
kamuflasjen i ansiktet hans. Det nederlandske
forsvaret har ikke vernepliktige. De fem lagkameratene har derfor vervet seg og jobber som
profesjonelle soldater. Winnen har brukt 18 uker
på å lære hvordan Panzerhaubitze 2000 fungerer.
Hans plass er i hjertet av artillerivognen. Her
sitter selve ladesystemet.
– Det er halvautomatisk og stopper verken for
et hode eller et bein, forklarer han.
Under ladeprosessen, når maskinarmen griper
tak i en granat og plasserer den i kanonløpet, er
det derfor viktig at alle vet hvem som skal gjøre
hva når. For en som ikke har gått på skolen siden
videregående, har det vært mye å sette seg inn i.
– Jeg leste fra morgen til kveld. Sikkerhet er veldig viktig. Jeg må vite hvordan alle delene
fungerer, og hva vi skal gjøre hvis noe plutselig
ikke virker, sier Winnen.
I prinsippet skal de fem på laget kunne gjøre
alt manuelt, dersom mekanikken svikter.
Krever øvelse
Winnen kjenner til artilleriet
Norge bruker, M109. Han mener Panzerhaubitze
2000 er bedre. Men han ser en svakhet.
– Systemet er komplisert og krever mye
øvelse. For Norge, som har vernepliktige, vil jeg
tro soldatene nesten ikke rekker å lære seg panzerhaubitzen før de er ferdige i tjenesten.
For Norge, som har vernepliktige, vil jeg tro soldatene nesten ikke rekker å lære seg panzerhaubitzen før de er ferdige i tjenesten.
Han sammenligner det med å få førerkort.
– Den virkelige testen skjer året etter at du er
opplært, gjennom bruken av systemet.
I tillegg til den 18 uker lange opplæringen
vognkommandøren får, må personellet gjennom
fire til seks ukers trening.
– Jeg liker den kompliserte teknikken. Noen
ganger ser jeg ting jeg aldri har sett før, sier
28-åringen.
Han har tjenestegjort i det nederlandske
forsvaret siden videregående skole og to ganger
i Afghanistan, men da i infanteriet. Nå har han
ett år i artilleriet bak seg.
Automatikk
Jeroen Winnen får en beskjed på
skjermen foran seg.
– Fire mission! roper han.
Skytteren, sjåføren og de to laderne tar på
seg hjelmene med hørselvern og mikrofon. Når
Jeroen roper en beskjed, gjentar de andre.
– Kommunikasjon er kjempeviktig. Jeg må
være helt sikker på at de andre på laget vet hvor
vi er i prosessen. Derfor kommuniserer vi på
denne måten. Jeg fortsetter ikke før de andre har
gjentatt beskjeden min, forklarer han.
Jeroen ser seg rundt, sjekker. Hendene ligner en bilmekanikers. Han taster inn de rette
tallene. På refleks skyver han nestkommanderende tilbake med den ene armen. En hånd
var strukket fram litt for tidlig. Den automatiske maskinarmen plasserer granaten i
kanonløpet, og nestkommandør Simon Kamphuis hiver ladningen inn manuelt. Det går fem
sekunder. Så er luken nederst i kanonløpet
lukket. Selve skytingen gjøres ved å trykke på
en knapp.
Ventetid
Soldatene demonstrerer noe som
kalles MRSI-skyting (Multiple Round Simultaneous Impact-system.) Det vil si at de skyter
fem granater fra ulik høyde, hvor de begynner
høyt og deretter går lavere. Med denne metoden kan granatene eksplodere i et målområde
samtidig, i løpet av 1,5 sekunder. Når flere
panserhaubitser opptrEr som en gruppe, vil
de derfor fungere som supereffektive, tunge
maskingevær.
Det kan gå lang tid fra laget får et oppdrag til
de faktisk skyter.
Når kanonen først er ladet, får
ingen forlate vognen. Noen ganger har de ventet
i tolv timer. Da prater de om mekanikken og
de tekniske finessene til systemet. Om tidligere
oppdrag. Men aller mest om hva de skal til helgen og hva de gjorde forrige helg. Om sånne ting
som fem menn under 30 år prater om. De kjenner hverandre godt og ler når de forteller.
– Livet som artillerist er et liv med mye venting og korte perioder med action, sier Simon
Kamphuis.
De fem granatene treffer målet. Pris: om lag
100.000 kroner.
Støvsugeren
Etter at en runde er ferdig, må
laget lade på nytt. Dette er det mest kritiske tidspunktet for panserhaubitsen, stående stille, som
et åpent mål, med motoren i gang. Motoren slipper ut mye varme, samtidig som laget håndterer
ammunisjon inne i vognen. Det beste forsvaret
er derfor taktikken som amerikanerne kaller
«shoot and scoot», hvor man forflytter seg raskt
og bruker terrenget og været til sin fordel.
På grunn av den høye skuddtakten kan Panzerhaubitze 2000 kjøre videre
til neste posisjon allerede før
granaten har truffet målet. Tårnet og siktesystemet er elektrisk, noe som skal
gjøre det sikrere og mer pålitelig enn hydrauliske systemer. Nederlenderne har allerede
prøvd ut artilleriet i virkelige kampsituasjoner.
I 2005–2006 begynte de å bruke Panzerhaubitze
2000 i Afghanistan.
– Erfaringene våre derfra er gode. Den manøvrerer godt i terrenget, og skuddkapasiteten er
god, forteller kaptein R. J. Aarten i Alfa-batteriet.
Han legger til at Panzerhaubitze 2000 trenger
mye vedlikehold. Spesielt i Afghanistan, hvor det
er mye støv.
Oppsynsmann for ildsikkerhet Derk de Vries
har jobbet med artilleri i en årrekke og er godt
kjent med bruken av Panzerhaubitze 2000.
– Det er et flott artilleri. Men det er komplisert
å lære, og det krever mye vedlikehold. Vi måtte
ha et eget vedlikeholdsteam. Jeg pleier å si at
støvsugeren var den viktigste delen vi hadde med
til Afghanistan, sier de Vries og ler.
Jeg pleier å si at støvsugeren var den viktigste delen vi hadde med til Afghanistan
– Kostnadene ved artilleriet er lave med tanke
på at det fungerer under alle værforhold, sier de
Vries.
Oberst Lars Magnus Huse, sjef ved artilleriskolen til Hæren, vil ikke
kommentere Panzerhaubitze 2000
eller de andre alternativene. Han
peker på at det er fire nøkkelkrav
som blir viktige når nytt system
skal kjøpes inn.
– Vi ser på rekkevidde og ildkraft, mobilitet,
beskyttelse og levetidskostnader.
Han understreker at det viktigste ikke er hvilken type som velges, men at kanonen som blir
valgt, tilfredsstiller kravene Forsvaret har stilt.
– Vi er avhengig av å ha et nytt rørartillerisystem i verktøykassen for å møte eventuelle trusler
og operative behov i fremtiden.
Hørselvern
I dag skyter Winnen og laget hans på
mål mellom fem og seks kilometer unna.
– Hva tenker du om at du skyter på mål du stort
sett ikke ser?
– Jeg stoler på beskjedene jeg får fra artillerijegerne og observatørene. De ber meg ikke om
å skyte hvis det ikke er nødvendig. Men det er
klart, det hadde vært tøft å se at man traff.
Det skal han snart få se. Drømmen er å jobbe
som artilleriobservatør. Da må det minst to års
jobbing til – og mer øving. Nå kommer han småspringende med en bag med hørselvern. De skal
øve på «direct laying»: Å forsvare seg mot stridsvogner og artilleri som skyter direkte mot dem.
Da kan de se granatene treffe mål en kilometer
unna.
Jeroen Winnen er spent.
– Det er vanskelig fordi jeg må sikte manuelt.
Dessuten har jeg ikke gjort en slik øvelse før.
Laget lukker seg inn i artillerivognen. Winnen
får tre forsøk.
Han treffer på alle.
