En mann løper forbi. Oberstløytnant Bengt Lundberg hilser. Bjørn er en kollega, forteller Lundberg. Sivilt tilsatt i det svenske forsvaret, 65 år gammel. Lundberg er 62 og ikledd feltuniform. Han jobber i Forsvarets internrevisjon. Vanligvis går han i kontoruniform, men har tatt på seg feltjakka for fotografen.
En gang var Gärdet på Djurgården i Stockholm et stort øvingsområde, men det har ikke vært i militær bruk på minst 50 år. Nå er det et populært sted å trene. Ei 2,5 kilometer lang skiløype går gjennom parken. Selv pleier Lundberg å jogge. Som militær er han pålagt å trene tre timer hver uke.
– Nå løper jeg som regel her to ganger i uka, i tillegg tar jeg med kona på Friskis og Svettis.
– I Sverige har vi en regel som sier at du har rett til å jobbe til du er 67 – uansett hvilken aldersgrense din arbeidsgiver har satt. Den regelen gjelder også offiserer.
– Fordi jeg trives. Jeg føler at jeg blir satt pris på. Og jeg vet at det jeg gjør, betyr noe. Skulle jeg ha byttet jobb, måtte jeg hatt noe annet å gå til som er morsommere enn det jeg gjør i dag, sier han.
– Jeg hadde i alle fall ikke lyst til bare å gå hjemme. Kona mi er to år yngre enn meg. Jeg vil at vi skal bli pensjonister samtidig.
Samtidig forbereder Kvien seg på å slutte i Logistikbase land på Bardufoss. Han kan bare jobbe ut februar måned, som 60-åring har ikke Forsvaret lenger plass til ham.
– Det er kanskje greit å slippe yngre krefter til, sier han.
– Jeg har brukt tid på å forberede meg, så pensjonisttilværelsen kommer ikke brått på. Men det er jo litt rart å rydde i e-poster og slette brukerprofilen. Fra 6. mars er jeg ute. Identifikasjonskortet må leveres inn, i stedet må jeg søke om et pensjonistkort. Men jeg vil ikke kalle meg pensjonist. Derimot må jeg kanskje for første gang på 35 år skrive en jobbsøknad!
Bengt Lundberg får lov til å jobbe i uniform. Det gjør ikke Roy Hugo Kvien. I dag er aldersgrensen for yrkesoffiserer i det norske forsvaret 60.
– Jeg vil at alle i arbeidslivet skal ha samme aldersgrense for å gå av med pensjon, sa Robert Eriksson i januar.
Han ønsker ikke å bli intervjuet i F, men sier at det er tidlig i prosessen.
I Kompetansemeldingen til Forsvaret, som kom i fjor, står det at det er «grunnlag for å vurdere yrkesbefalets særaldersgrense på 60 år». Meldingen peker også på hva yrkesbefal over 60 år kan brukes til:
– Vi ser ikke på særaldersgrensen i seg selv, sier kommandør Lars Arne Aulie.
Han leder prosjektgruppa i Forsvarsdepartementet som jobber med ny personell- og befalsordning. Den legges frem på høring til høsten.
– Men i forslaget til ny befalsordning må vi ta hensyn til en eventuell heving av aldersgrensen. Derfor ser vi på hva en høyere grense kan bety.
– Hva kan det bety?
– Det er for tidlig å si. Så langt i prosessen er vi ikke kommet. Men vi ønsker at tilsetting i Forsvaret ikke styres ut i fra hvilken kategori du har, men hvilken kompetanse du har. Det betyr blant annet at vi kommer til å vurdere aldersgrensen for det som i dag er avdelingsbefal. I dag er den på 35 år.
Pensjon
På Sjøkrigsskolen i Bergen er auditoriet fullsatt av militære og sivile ansatte som gjerne vil høre det glade budskap om pensjonsrettigheter. «En gullpakke for mange», sier Tone Westgaard i Statens pensjonskasse om særaldersgrensen i Forsvaret. Du kan gå som 57-åring, men fortsatt jobbe i det sivile. Da er det kanskje ikke så rart at skepsisen mot å heve særaldersgrensen også er stor.
– Fjerning av særaldersgrensen vil bli helt uhåndterlig for Forsvaret, tror kommandørkaptein Heidi Krøke (52).
– Jeg ser rett og slett ingen fordeler. Så lenge vi er styrt på årsverk, vil det føre til en forgubbing. Og det er flere offiserer som ville sluttet hvis det ikke var mulig å pensjonere seg ved 57 års alder, sier Krøke, som jobber i Sjøforsvarsstaben.
– At særaldersgrensen foreslås fjernet, kan jeg forstå, sett i et samfunnsperspektiv. Men det er et mye større behov for yngre offiserer. De vil bli hindret i å avansere hvis eldre offiserer sitter der som en «propp».
Krøke har vært i Sjøforsvaret siden 1980. Hun jobbet i det sivile i halvannet år, men kom tilbake.
– Da jeg vurderte Sjøforsvaret på nytt, var det at man kan gå av tidlig, del av vurderingen, sier hun.
Slik tenker også orlogskaptein Torolf Eide (46). Fra ganske tidlig i karrieren har han kalkulert med at han kan gå av med pensjon fra 57 års alder.
– Jeg støtter ikke forslaget om å fjerne særaldersgrensen, det ville være å ta bort en høyt verdsatt
valgfrihet. Folk i Forsvaret yter mye og må få noe igjen i andre enden, sier Eide, som leder Sjøforsvarets sikkerhetsavdeling.
Han tror mange militære er enige med ham. Det er i alle fall kapteinløytnant Audun Røgeberg (38).
– Vi utfører en spesiell jobb for samfunnet. Sånn sett burde Forsvaret fortsette å stå i en særstilling.
Røgeberg er personelloffiser ved Ramsund orlogsstasjon.
– Noe av det som tiltrakk meg med Forsvaret, er svært variert arbeid. Man kan skifte stillinger mange ganger i samme organisasjon. I dag trives jeg godt i jobben, men jeg kan tenke meg å gå av når jeg er 57, sier han.
– Samtidig synes jeg muligheten skal være der for å fortsette og jobbe for de som har ønske om og evne til å gjøre en videre innsats.
I skytefeltet
I Hundtorp leir i Bardu viser kaptein Stein Aarbogh hvordan bestillinger av skytebaner og ammunisjon registreres.
– Etter å ha jobbet med dette i 30 år, bør jeg jo kunne det, sier han.
I ti år har 70-åringen jobbet som skytefeltkoordinator – på pensjonistvilkår.
– Er du et levende bevis på at særaldersgrensen er satt for lavt?
– Det er litt som du ser det. Jeg syntes det vartrist å slutte da jeg ble 60. Jeg tok en pause, men begynte med blindgjengerrydding den samme sommeren og hjalp de allierte etter hvert. Så trengtes det hjelp da noen i skytefeltadministrasjonen dro til Afghanistan, og nå er jeg her i 60 prosent stilling. Jeg jobber gjerne full dag, men med lang sommerferie. Jobben er mest her på kontoret, jeg er lite ute, forteller Aarbogh.
– Jeg liker å jobbe. Jeg administrerer skytefeltet. Og jeg føler ikke jeg fortrenger yngre krefter. Jeg frigjør heller tid for andre, og dette er jo ikke akkurat noen karrierestilling.
Han bruker uniform fordi han synes det blir rart å opptre i sivil i et typisk militært miljø. Ikke minst når han som liaisonoffiser skal samarbeide med utenlandske styrker – et oppdrag han har fra Forsvarets operative hovedkvarter. Mens vi er på kontoret hans, ringer det både norske og britiske kolleger. Men Aarbogh vil likevel beholde aldersgrensen slik den er i dag.
– Forsvaret har jo ingen steder å putte de eldre, og du bør være i noenlunde bra fysisk form – og ha et klart hode. Slike pensjonistjobber som det jeg har, gir begge parter handlingsfrihet, nå tar vi et halvt år av gangen. Til sommeren blir kona mi 67, hun jobber i Forsvarsbygg og har sagt seg villig å stå ut året. Kanskje jeg også snart bør begynne å trappe ned?
Ville fortsette
I Indre Troms er også Terje Nyberget (61). Han avsluttet karrieren i fjor, som oberst.
– Jeg ville fortsatt om det ikke hadde vært for at grensen er 60.
– Jeg tror tre av fire offiserer ville klart å stå noen år ekstra i en eller annen funksjon. Når det kommer til stykket, er det nok noen som er interessert i det også, sier Nyberget.
De siste månedene i Forsvaret gikk han i et prosjekt på pensjonistvilkår.
– De første ukene var det greit å ha helt fri. Men jeg føler jeg ennå har mye å bidra med, og vil vel komme i gang med noe etter hvert. Men det blir utenfor Forsvaret.
Nyberget hadde en periode for Fremskrittspartiet på Stortinget og er aktiv i Høyre. Han tror særaldersgrensen vil bli endret.
– Jeg tror det vil skje i løpet av noen år – det vil også være fornuftig med økt levealder og kanskje også høyere generell pensjonsalder. Men det må gjøres på en fleksibel måte slik at både arbeidsgiver og arbeidstaker har alternativer. Kanskje la 85-årsregelen stå? Da kan de som vil, fortsette. For eksempel er det hele tiden
prosjekter og materiellanskaffelser i Forsvaret hvor folk med operativ
bakgrunn kan brukes.
Ønsker ikke endring
Ni av ti i politiet og Forsvaret vil ikke fortsette etter fylte 60 år. Det viser en Fafo-rapport fra 2005. Eivind Solberg i Befalets Fellesorganisasjon er ikke overrasket.
– De ansatte ser seg best tjent med dagens løsning, sier han.
Solberg er likevel positiv til en diskusjon rundt behovet for særaldersgrense.
– Robert Eriksson ønsker – og jeg har spurt ham selv – en gjennomgang og diskusjon om hva behovet for særaldersgrense er. Det er en tilnærming vi støtter, sier Solberg.
– Det betyr ikke at særaldersgrensen vil bli borte, heller ikke for befal. Men en gjennomgang vil avdekke hvorfor man har en slik ordning og hvorfor man trenger den i fremtiden.
– Trenger man den?
–Vi mener at det er veldig lite som har endret seg siden særaldersgrensen ble innført. Mange befal opplever tjenestemønsteret og belastningen som svært tøff. Flere har vært i internasjonale operasjoner. Jeg ville kanskje heller sagt at behovet er større i dag enn da ordningen ble innført, sier Solberg.
– Det som imidlertid kan bli aktuelt, er en større grad av differensiering. Evnen til å utøve arbeid er individuell. Derfor må det også være behovet for arbeidsoppgavene som bestemmer hvor lenge og hvor mye du skal jobbe.
Ny karriere
– I Sverige får vi lov til å jobbe lenger, men vi er ikke så mange som gjør det, sier Bengt Lundberg i Stockholm.
– Vi var 19 i mitt kull, det er bare jeg som er igjen. Den siste som gikk av, var tidligere forsvarssjef Håkan Syrén.
Lundberg er en av 120 svenske offiserer som jobber videre i Forsvaret etter at de har fylt 61 år. Det betyr at de utgjør 1,3 prosent av det totale antallet offiserer.
– Hva gjør dine tidligere kolleger i dag?
– Mange jobber som konsulenter eller innenfor ledelse. Men det er også enkelte som kjører buss eller taxi. Og så er noen hjemme.
– Hvorfor velger ikke flere å fortsette?
– Du tjener ikke på det. Og så er det kanskje ikke alle som trives? Mange pendler, det kan være en belastning. Mitt inntrykk er at det er to type offiserer som går av tidlig. De som har en sivil karriere å gå til, og de som ikke trives. Jeg synes det er trist hvis mange ikke trives.
Kystartilleristen som har gått over til revisjon, trener gjennom jobben, men slipper å gjennomføre fysiske tester.
– Jeg synes det er feil å bruke alder for å vurdere om du har kompetanse som Forsvaret trenger. Jeg kjenner en kommandør ved hovedkvarteret som er 65. Han løper mila på 52 minutter. Og det er mange steder Forsvaret kan dra nytte av erfaringene til en som er over 61.
– Hva kan du bidra med som 62-åring?
– 44 år i Forsvaret. Jeg har et bredt kontaktnett og kjenner miljøet. Og tror jeg det er positivt for min sjef at jeg har passert 61. Jeg er så gammel at jeg kan si hva jeg vil – til hvem jeg vil, sier han.
– Jeg hører noen ganger politikere si at Forsvaret må bli kvitt «kjøttberget» – med referanse til eldre offiserer. Men det kan ikke være slik at man skal vurderes ut i fra hvilket år man er født. En 50-åring kan være mer egnet i strid enn en 30-åring. Og i noen kulturer er det en fordel å være litt opp i åra. Ta Afghanistan, for eksempel. Hvis du skal være mentor for en afghansk brigadesjef, må det være mye bedre å være 50 enn 35.
Vil jobbe
I lokalene på flystasjonen på Bardufoss er Roy Hugo Kvien i full gang med å lære opp orlogskaptein Espen Andersen (37). Han skal ta over jobben til Kvien. Og mens Kvien har bodd det meste av livet i indre Troms, og hatt arbeidsplassen i nærområdet, har Andersen begynt som ukependler.
– Da jeg var så gammel som Espen, hadde jeg ingen tanker om det å bli pensjonist, jeg tror heller ikke den lave aldersgrensen har noe å si for rekrutteringen til offisersyrket. Om muligheten hadde vært der, ville jeg kanskje fortsatt ett år eller to til. Det hadde ikke vært noe problem i denne stillingen. Jeg kunne jo også gått da jeg var 57, sier han.
– Men samtidig må det sies at offiserer har et yrke som er hektisk. Du bytter stilling hyppig, og du må ha god fysikk for å reise utenlands. Det er ikke for ingenting at FN har 55 års aldersgrense, understreker Kvien.
Selv er han utdannet i teknisk bransje etter at han kom inn i luftvernet som grenader.
– Vi etablerte oss med eget hus i 1995, og det er ti år til kona kan gå av med pensjon, så jeg får vel også finne meg en jobb de nærmeste årene. Men det må bli noe som jeg fullfører hver dag, ikke noe med oppfølgings- eller lederansvar. Kanskje ender jeg opp som sjåfør eller butikkansatt, sier Kvien.
Bekymret
Det er lenge til Sille Houge-Thiis Skjoldal (38) i Sjøforsvarsstaben skal ta stilling til når hun vil gå av med pensjon.
Hun synes det er vanskelig å se for seg hvilke konsekvenser en heving av aldersgrensen kan få for henne personlig, men er bekymret på Forsvarets vegne.
– Hvor skal vi gjøre av alle, ikke bare de eldre, men også de yngre? Alder vil i for stor grad komme til å telle for om man avanserer i gradene, mens det er kompetansen som burde bety mest. Hvis særaldersgrensen fjernes, bør man tenke nytt med tanke på hvordan hele organisasjonen er bygget opp, sier orlogskapteinen.
– Mange i Sjøforsvaret har hatt en tøff arbeidsbelastning de siste årene og trenger å vite at de kan slutte ved 57 års alder. Uten det alternativet tror jeg flere vil slutte i 30-årene.
«Friskis og Svettis»
– Å få lov til å jobbe lenger – som militær – er ganske nytt i Sverige. Min far måtte gå da han var 61, forteller Bengt Lundberg i Stockholm.
– Ville han fortsatt hvis han fikk lov?
– Ja! Han endte opp med å være frivillig i 30 år i stedet. Han var blant annet med å restaurere gamle kanoner.
Hvor lenge Bengt Lundberg kommer til å jobbe i det svenske Forsvaret, vet han ikke.
– Jeg blir så lenge jeg har noe å bidra med, sier han.
– Når jeg går av, skal jeg fortsette å nyte livet. Kanskje reise litt mer, være sammen med barnebarn. Og jeg skal fortsatt gå på Friskis og Svettis med kona mi.
– Men da går vi på dagtid!
Isfiske
– Jeg er nok ikke typen som ender opp i godstolen eller på Domus-kafeen, sier Roy Hugo Kvien på Bardufoss.
– Først har jeg en del ting hjemme som jeg tenker å få unna. Jeg skal drive litt isfiske og være mer bestefar. Kanskje er jeg i ny jobb til høsten, sier han.
Kvien er aktiv i Norges Offisersforbund, det har han tenkt å fortsette med. Og han sykler mye, så han vil helt sikkert sykle innom flystasjonen også.
– Men jeg vil vokte meg mot å bli en syvende far i huset!
