Johnny fra Vanvikan

​​Stillheten er kanskje det som betegner Bæreia best. En fredfull plett sammenliknet med de krigsområdene Forsvarets personell har vært i. Men om de ytre rammene på veteransenteret er rolige, kan det koke i hodene på noen av gjestene som kommer hit.

I mange år var de som deltok i 2. verdenskrig, den største brukergruppen på veteransenteret. Nå kommer yngre veteraner i økende grad, med ferskere erfaring fra krig og konflikt.

På godt og vondt.

– Hit kommer både de som er i dyp krise, og helt friske folk.

Sørloth blir alvorlig når han snakker om hva Bæreia skal være. I tillegg til å gi gjestene et pusterom i hverdagen, skal krisetelefonen også ha base herfra i høst. Veteraner som ringer, skal, når som helst på døgnet, møte en vennlig sjel i den andre enden.

– I fjor hadde veterantelefonen rundt 1500 henvendelser, altså tre til fire hver dag. Men vi skal klare å håndtere langt flere, opplyser Sørloth.

– Det er ikke til å komme fra at en del som sitter rundt i landet sliter med traumer. 

– Dessverre tror jeg det bare er et tidsspørsmål før vi opplever liknende situasjoner som i USA, der en rekke veteraner har gått amok og skadet andre.​

I juli fikk Danmark sitt første tilfelle, der en krigsveteran med posttraumatisk stresslidelse drepte foreldrene sine.

Sørloth mener norske veteraner ikke er så ulike andre lands veteraner.

​​

Navn: Johnny Sørloth Alder: 55 Født: Rissa Bor: Vanvikan Sivilstatus: Gift, tre barn Aktuell: Ny sjef for Forsvarets veteransenter ved Bæreia utenfor Kongsvinger

​​​​​​​Helt siden det het Krigsinvalidehjemmet etter åpningen i 1959, har veteransenteret utenfor Kongsvinger vært et rekreasjonstilbud til alle norske veteraner. Hvis veggene her kunne snakke, ville de fortalt mang en historie fra en lang rekke av verdens konfliktområder. Møterommene bærer navn som Saqi, Sarajevo, Pristina og Kabul.

Sørloth forteller om turene til Sør-Sudan.​

​​​Da han var med å frakte bort lik. Mange lik. Folk som regelrett ble slaktet i stammekriger. Trønderen fikk da utbytte av all treningen han hadde gjennomgått i Forsvaret, særlig fra skarpe oppdrag. Som i Libanon og Kosovo.

– Før jeg drar utenlands, innstiller jeg meg mentalt på det verst tenkelige. Å ha tenkt gjennom ulike scenarioer på forhånd tror jeg er den beste måten å forebygge traumatiske reaksjoner

Sør-Sudan, 2005: Offiser Johnny Sørloth er på sitt første oppdrag i den krigsherjede regionen. Det er krevende arbeidsforhold for FN-styrken han tilhører, UNMIS. Kamphandlingene pågår for fullt ikke langt unna. Varmen er intens. Stø- vet fra bakken legger seg overalt og truer til en hver tid med å fylle munn og nesebor. Men det verste er luktene og lydene. Sa​nseinntrykk man ikke så lett glemmer.

Til sammen tre perioder tjenestegjør han i Sudan. Like mange ganger får han malaria, den myggbårne infeksjonen alle frykter.

– Det er to typer malaria: Den jeg fikk, angriper hjernen, mens den andre setter seg i leveren, permanent, sier Sørloth og bedyrer at den første varianten er å foretrekke – hvor ille det enn kan høres ut. For den kan man bli kvitt igjen.

Men det var likevel tøffe tak hver gang han ble syk. Som en av få militære har han opplevd å bli sendt hjem til Norge med luftambulanse.

– Jeg hadde fått i meg noe svineri, vet den dag i dag ikke hva. Jeg fikk stikksmerter i magen, og i fire dager var jeg syk før jeg la meg inn på et FN-hospital. Det skulle være et såkalt «høystandard» feltsykhus. Der vasset man nærmest i dritt på badene.

Sørloth demonstrerer med hendene hvor langt kloakken rakk ham opp på leggene.

– Myggnetting manglet, så malariamyggen fløy fritt på rommet der jeg lå, i en vond seng – uten å få vasket meg skikkelig. Jeg så med egne øyne at en av de som jobbet på sykehuset, brukte samme vaskefille på gulvet som han brukte til å vaske meg.

– Du kan tenke deg selv muligheten til å bli frisk under slike forhold! Det var som om jeg råtnet opp, den uken jeg lå på sykehus, selv om jeg fikk både vann og næring intravenøst.

Til slutt var Sørloth i så dårlig form at sjefen tok grep og rekvirerte luftambulanse.

– Jeg lå i morfinrus hele turen. I en god seng. Det var som å komme til himmelen, sier han.

Hjemme i Norge, på Levanger sykehus, kom han sakte men sikkert til hektene igjen. Og dro tilbake etter tre uker. Johnny Sørloth er nemlig sta og seig. Gjentatte omganger med malaria og harde mageinfeksjoner kunne ikke stoppe ham fra å dra tilbake til Afrika, gang på gang.

– Måtte du ned igjen?

– Nei, jeg kunne nok blitt løst fra tjenesten.

– Men hva syntes kona di?

– Hun hadde ikke noen store innsigelser til det. Da hadde jeg vært hjemme såpass lenge at det sikkert var nok.

Sørloth ler høyt.

Jeg lå i morfinrus hele turen. I en god seng. Det var som å komme til himmelen

På en bygdedans møttes de, han og kona Hanne. Det er over 30 år siden.

Det var trygt å dra til nabobygda for å finne seg dame.

Det er hennes fortjeneste at vi fortsatt er gift! 

– Så takk til «hu hjemme»

På en måte er de tre i ekteskapet: Johnny, Hanne og Forsvaret.

– Hun er ekstremt lojal til at jeg går i uniform og alt det medfører. Derfor hører jeg også på Hanne de få gangene hun setter foten ned. Afghanistan og Irak var uaktuelt.

Han sier belastningen for familien har vært stor, siden han har vært så mye borte. Men at de tidlig tok et valg sammen om at Hanne og de tre barna skulle bli igjen i Vanvikan, så fikk far heller pendle.

– Når man har vært utenlands og sett det verste av hva mennesker kan gjøre mot hverandre, og så vet at man kan returnere til det gode livet hjemme, får man et perspektiv på livet og en ekstrem innvendig ro.

– Vi har utfordringer her i Norge også, men de er virkelig mikroskopiske.

– Det var tøff konkuranse for å komme inn på treårig teknisk fagskole på Helgelandsmoen. Av 350 søkere kom bare 26 inn, og jeg var en av dem. Far min var med meg som støtte, jeg var bare 16 år.​

Det var rett hylle, fra første stund, forteller han.

– Formen var på topp etter å drevet med fotball og annen idrett i alle år. Så opptaksprøvene var lett som en lek for meg. Det ligger i genene i Sørloth-slekta, sier han.

Så får vi understreke for leseren at, ja, han er bror til den mer kjente Gøran Sørloth, Rosenborgs målmaskin på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Selv bøttet offiseren Sørloth inn rundt 300 mål i fotballen, dog ikke på samme nivå som broren.

Han sier han savner tiden i Nord-Norge.

– Beredskap betydde veldig mye. Ting var på stell. Jeg var stolt da Hærens 1. bataljon, 600-700 mann, i en alarmøvelse midt på svarte natta, kom seg ut av leiren til fots i løpet av 30 minutter. Jeg tviler sterkt på at vi kunne gjennomført tilsvarende i dag.

Selv om mye har endret seg i Forsvaret, hevder Sørloth at han er den samme: typisk militær vil kanskje mange si, glad i orden og tellekanter.

– Du ser aldri meg ubarbert, med uniformen feil eller med upussa sko. Det har med holdninger å gjøre, og jeg er ikke redd for å innrømme at sånn er jeg, i beinmargen.

Han er ekstremt ryddig, på alle mulige måter – og stolt av det.

– Men akkurat det er jo ikke bare enkelt for kona og ungene når jeg er så mye borte, sier han og ler godt.

– Du finner ikke en løvetann på tomta mi. I hvert fall ikke når jeg nettopp har vært hjemme.

Som ny sjef på Bæreia skal Sørloth fortsette å pendle. Når han setter føttene sine på bakken hjemme i Vanvikan, har han virkelig landet. I dobbel forstand. Problemet for mange veteraner er at de ikke klarer å komme hjem, at de mentalt blir igjen i operasjonsområdet.

Men Sørloth liker det slik, å ha dette doble livet. I eneboligen, der han henger fra seg uniformslua, blir han sivilisten Sørloth og har fullt fokus på den delen av livet. Inntil han ikler seg uniformen og drar ut igjen. Hos den minste flokken sin, det vil si kona og de tre barna, henter Sørloth mest styrke og hvile. Når det gjelder å bearbeide de sterkeste inntrykkene og de tøffeste opplevelsene, gjør han riktig nok som den ensomme ulven. Han mener at familien ikke har vondt av det de ikke vet. I hjembygda er han også eneste yrkesoffiser.

– Dermed er det ingen som bryr seg særlig eller spør om jobben min. Det er helt greit! Jeg har ikke kjent på behovet for å prate heller.

– Når det er sagt, så skal man jo likevel være klar over at dette er en kjempesak og et sårt tema for mange veteraner. De savner at noen bryr seg. Få respekt og anerkjennelse for innsatsen sin.

En del av personellet som er mye ute, kan miste noe på veien, særlig båndene til familie og venner, sier Sørloth.

– I familien har vi snakket på generelt grunnlag om hvordan jeg har hatt det. Men vi bruker ikke lørdagskveldene på å snakke om jobben min. Jeg kan likevel levende forestille meg den følelsen man må ha når man kommer hjem fra utlandet, blir sivilist og «glemt».

Sørloth tar en pause fra intervjuet. Det er tid for å holde den aller første brifen for de ansatte på Bæreia. Han har ingen programerklæring, men forteller åpent og ærlig om seg selv.

– Jeg kan bli sterkt engasjert i sak og er direkte i tonen. Men dere skal alltid vite hvor dere har meg», er nysjefens klare melding til forsamlingen. Han sier han vil videreføre det arbeidet som allerede gjøres på Bæreia, det vil ikke bli noen dramatiske endringer. 

Noen vesentlige, personlige egenskaper er må-krav for sjefsstillingen på Bæreia. En grånende bart, trønderdialekt og hæruniform er ikke formelle krav, selv om det nesten kan virke sånn. Avtroppende og ny sjef ved Bæreia, ser ved første øyekast ut som de er støpt i samme form. Den ene litt tynnere i det grå håret enn den andre, som til gjengjeld har litt mer pondus, i fysisk forstand altså.

Han har selv opplevd mye, tøffe inntrykk han aldri vil glemme. Som den gangen han og flere andre ble holdt som gisler på en flyplass i Sør-Sudan. Etterretningsfolk fra Sudanese People's Liberation Army (SPLA) sto bak.

– Vi var jo spente på hvordan situasjonen ville utspille seg, men vi ble ikke utsatt for vold og ble etter noen timer sluppet fri uten dramatikk. Sørloth sier han til nå har unngått de mentale sårene som en del veteraner får.

– Det hadde blitt vanskelig for meg å utøve sjefsrollen her, å være til stede for de andre veteranene, hvis jeg selv hadde psykiske senskader å bearbeide.

– At du selv har omfattende bakgrunn fra internasjonale operasjoner, hvor mye betyr det?

– Jeg tror det er helt vesentlig for å lykkes. Ellers ville det vært vanskelig å sette seg inn i veteranenes utfordringer. Klart det er tøft for mange. Alkohol er blant de aller største problemene, både utenlands og i Norge, som et middel for å takle ting. Sørloth understreker at han ikke forfekter totalavhold. Selv er han heller ikke avholdsmann.

– I Forsvaret er alkohol en del av gamet. Som trøndere flest er jeg glad i en fest. Men jeg pleier å si at «det er lov å drekk og samtidig oppføre seg som folk!».

Bæreia har alkoholservering frem til klokken ti om kvelden.

– Vi styrer etter regelen «tillit inntil det motsatte er bevist».

– Hva er det som gjør at noen klarer tøffe situasjoner og andre ikke?

– Selv psykologene har problemer med å forutsi det. Jeg har opplevd at offiserer i utenlandsoppdrag er blitt sendt hjem fordi de eller familien ikke var forberedt.

– Jeg har vært både prest og psykolog for folk. Man blir en veldig god menneskekjenner av å observere folk i slike situasjoner.

Sørloth mener det ikke nødvendigvis er slik at menn er bedre rustet enn kvinner.

– Jeg har selv sett det motsatte. Den som virker som den tøffeste gutten i klassen kan være den første som faller sammen.

Selv om krig og konflikt har sin pris, mener Sørloth at Forsvaret skal fortsette å bidra internasjonalt.

– Hva ville alternativet vært, for eksempel i Afghanistan? I Sør-Sudan så vi på nært hold at maktapparatet i konfliktland ofte er så ustabilt at tillit og samarbeid blir vanskelig.

– Da må man inn med militærmakt.​