Bør en vurdering av særaldersgrenser kun henges opp i økonomisk rasjonalitet, eller har vi faktisk fortsatt enkelte yrker der arbeidets art og risiko, samt de psykiske og fysiske krav krever særskilte ordninger for å ivareta helsen til den enkelte, spør Krigsskoleutdannede offiserers landsforening.
Økt pensjonsalder i Forsvaret kan gi milliardgevinst hevder tre forskere ved Forsvarets forskningsinstitutt i en kronikk i Aftenposten 24. september.
Krigsskoleutdannede offiserers landsforening (KOL) mener artikkelen i altfor stor grad fokuserer på de eventuelle samfunnsøkonomiske gevinstene av en økning av særaldersgrensen for offiserer i Forsvaret, uten å berøre bakgrunnen for særaldersgrensen.
Uvanlige fysiske eller psykiske belastninger
I den forbindelse vil KOL gjøre oppmerksom på at det i aldersgrenseloven er fastsatt to viktige grunner for lavere pensjonsalder for enkelte yrkesgrupper. Dette er stillinger der tjenesten medfører uvanlige fysiske eller psykiske belastninger på tjenestemannen, og stillinger der tjenesten stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper, som normalt blir svekket før fylte 70 år slik at en forsvarlig utføring av tjenesten vanskeliggjøres.
Her er det altså ikke bare tatt hensyn til selve belastningen i yrket ved arbeidets art og risiko, men også til psykiske og fysiske krav. Offiserenes særaldersgrense er knyttet til denne begrunnelsen.
Med andre ord, loven erkjenner at det finnes noen yrker som medfører uvanlige belastninger av enten fysisk eller psykisk karakter, eller en del tjenester, eller yrker som stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper.
KOL mener følgende grunnleggende spørsmål må stilles; Er det slik at tjenesten for offiserer stiller større krav til fysiske eller psykiske egenskaper enn tjenesten for ansatte i yrker uten særaldersgrenser? Hvis ja bør særaldersgrensen opprettholdes, hvis nei bør den endres.
Staten må fastsette aldersgrensen
Et annet viktig aspekt ved å ha særaldersgrense for offiserer må jo også være for å beskytte samfunnet, og ikke minst den ansatte selv, mot faren vedkommende kan utgjøre når de fysiske og psykiske egenskaper antas å bli svekket ved økt alder.
Hvorvidt nevnte egenskapene svekkes i så stor grad etter fylte 60 år at det er uforsvarlig å la tjenestemannen fortsette i arbeidet av hensyn til deres egen og andres sikkerhet har KOL ikke noe empiri for å hevde, men det kan neppe være tvil om at dette vil være tilfelle i forbindelse med ledelse i krig og, krigslignende situasjoner.
Etter KOLs syn er det viktig at staten fastsetter aldersgrensen for offiserer ut fra en forsvarlig faglig vurdering ut fra Forsvarets behov. Det er da viktig at det tas hensyn til at offiserene må være best mulig skikket til å tåle de påkjenningene, så vel fysisk som psykisk, som, krigen vil kunne utsette dem for fra første stund, samt arbeidets art og risiko.
Dette uavhengig om man tjenestegjør i den operative strukturen eller støttestrukturen. Ved innføring av beordringsplikt til internasjonale operasjoner vil offiserene gjennom hele den yrkesaktive karrieren kunne bli beordret til tjeneste i land hvor krig eller krigslignende tilstander råder for å ivareta Norges, NATOs og FNs interesser.
Other ranks
Som tidligere nevnt stiller offisersprofesjonen, ut fra sin egenart, betydelig strengere krav til fysiske og psykiske egenskaper hos tjeneste- og embetsmenn enn i yrker uten særaldersgrense. Dette testes ved inngangen til yrket og ved opptaksprøver til videregående utdanning.
Offiserene er i tillegg, gjennom sitt yrkesaktive liv, pliktig til å la seg fremstille for årlige fysiske tester for å kunne oppnå videre avansement og karriere. Det foretas både fysiske og psykiske vurderinger i forbindelse med spesielt krevende tjeneste, eksempelvis knyttet til deployering til internasjonale operasjoner, så vel i NATO som i FN regi.
Ved innføring av "Other Ranks" ordningen pr 1. januar 2016 ble det innført aldersgrense på 35 år for denne kategorien befal. FD foreslo å balansere styrkestrukturen for deler av den militære profesjonen med avgang på 35 år, mens man på den annen side ikke ser de samme behov innen offiserskorpset, hvor man tvert imot ønsker å øke pensjonsalderen.
Med andre ord ved å gi «Other Ranks» tilsetting til 60 år i stedet for å øke særaldersgrensen for offiserer vil KOL hevde at vi øker forsvarsevnen betydelig. Dette vil da ha langt større samfunnsmessig, og ikke minst operativ effekt, enn å øke aldersgrensen for offiserer fra 60 år med noen år.
Er gripbare
Et annet viktig argument for å opprettholde særaldersgrensen er at offiserene skal være gripbare i hele sin yrkesaktive karriere. I motsetning til i 1956 når aldersgrenseloven ble iverksatt, er nå belastningen for offiserene langt høyere. Arbeidets art, risiko og belastning under krig eller krigslignende situasjoner, herunder hyppige beordringer og flyttinger for offiserene, er langt mer fremtredende enn tidligere.
Dette gjør etter KOLs syn, at en spesiell aldersgrense fortsatt er påkrevd for denne yrkesgruppen. KOL mener det bør gis anledning til å være yrkesaktiv offiser ut over 60 år dersom tjenesten tillater det og den enkelte ønsker det.
For KOL er det viktig at offiserer med særaldersgrense får en tilfredsstillende økonomisk kompensasjon for den perioden fra for eksempel fra 57-67 år, hvor det ikke er anledning til å tjene opp pensjon som følge av at man må fratre som følge av særaldersgrense for stillingen.
Hovedsammenslutningene og Arbeids- og sosialdepartementet startet forhandlinger om dette 1. oktober, og forhandlingene skal etter planen være sluttført innen 1. november 2019.
