Meninger

STORTINGSREPRESENTANT: Vil mennesker med bakgrunn fra land utenfor Norden velge å forlate sine nyervervede hjemland om det bryter ut krig, spør Mahmoud Farahmand.

Et spørsmål om lojalitet

Er ungdommen med innvandrerbakgrunn like motivert til å forsvare sitt hjemland i Norden som annen ungdom?

Publisert Sist oppdatert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

I Sverige ser det dessverre ikke slik ut. I vårt naboland meldes det at færre ungdommer med innvandrerbakgrunn er motiverte til å slutte seg til til det svenske forsvaret. Tallene er nokså klare. Mens over halvparten av disse ungdommene er umotiverte, ligger tallet for ungdommer med svenske foreldre på 38 prosent. 

32 prosent av ungdommene med foreldre født utenfor Norden mener at det svenske forsvaret ikke kan bidra til deres personlig utvikling, mens det samme tallet for ungdom med svenske foreldre ligger på 18 prosent.

Det interessante er hvorfor det er slik. Tar man med i betraktningen at de aller fleste av disse ungdommene har det ekstremt mye bedre i Sverige enn de ville ha hatt noe annet sted i verden, blir den manglende viljen til å forsvare Sverige om mulig enda mer oppsiktsvekkende.

Sjokkerende IS-tall

Man har sett lignende tendenser i andre land. En av de mest oppsiktsvekkende funnene kom på midten av 2010-tallet i Storbritannia. På et tidspunkt var antallet muslimer som hadde sluttet seg til IS høyere enn antallet som vervet seg som soldater i det britiske forsvaret. Selv om tallene har vært omdiskuterte, foreligger det nokså klare konklusjoner om at det har vært en tydelig ubalanse i favør av IS.

Dette viser blant annet en manglende lojalitet til sitt eget hjemland, Storbritannia, til fordel for en totalitær islamistisk stat. En inhuman stat med sadistiske tilnærminger. Mange av disse tidligere IS-soldatene og sympatisørene er nå angrende syndere, men like fullt valgte disse britiske borgerne å slutte seg til en stat som var i aktiv krig med Vesten og Storbritannia.

I en artikkel skrevet av DefenseOne, fremkommer det at det som oftest nevnes av 50 tidligere IS-krigere, er forsvaret av sunni-islam, dernest jihad, og på fjerdeplass finner vi tilhørighet til islam. Man kan muligens se en sammenheng mellom det første punktet og punkt nummer fire.

Foreldrenes rolle

Hvorfor færre innvandrerungdommer i Sverige anser forsvarsmakten som en god karrierevei enn sine svenske medborgere er ikke lett å svare på. Det er mulig man finner svaret i følelsen av tilhørighet til samfunnet. Et samfunn man føler et ansvar for kan man også lettere stille opp for, og i ytterste konsekvens bære våpen for å forsvare.

Foreldrenes rolle er i denne sammenheng helt avgjørende. Foreldrene er de som skaper tilhørighetsfølelsen. Om de velger å snakke mer om gamlelandets gleder og fantastiske kulturelle overlegenhet over det nordiske, har man allerede her lagt grunnlaget for at tilhørighetsfølelsen svekkes, og med det ansvarsfølelsen og viljen til å forsvaret hjemlandet sitt. Med hjemland mener jeg det landet man har migrert til.

I denne sammenheng blir artikkelen fra DefenseOne interessant. Er det slik at disse ungdommene med bakgrunn fra land utenfor Norden føler en høyere tilhørighet til noe annet enn det svenske? Det landet som mest sannsynlig har gitt dem alt, og et betydelig bedre liv enn de kunne ha fått noe annet sted.

Merittene bør bety mest

Det å slutte seg til et forsvar handler ofte om flere forhold enn kun det som ligger til en soldat/ offisers hovedoppgave. Harold Lasswell beskriver disse oppgaven som «effektiv bruk av vold». Samuel Huntington beskriver det som «vellykket væpnet kamp». Altså en mest mulig effektiv forvaltning av statens maktmonopol, i den hensikt å påføre en fiende maksimal skade.

For å forvalte disse oppgavene har vestlige forsvar i mye større grad enn andre land blitt profesjonaliserte og merittbaserte. Man kan i denne sammenheng ikke komme unna at selv i det norske Forsvaret ser man en viss grad av påvirkning fra slektskap og nettverk, men personlig liker jeg å tro at merittene betyr aller mest. Et slikt system vil også bidra til å styrke samholdet. Det er nemlig slik at de færreste innvandrere har tilgang til diverse klubb-ordninger, selskap og så videre.

Spørsmålet jeg stiller meg er rundt tilstanden og viljen til å stille opp for Sverige hos andre aktører med samfunnskritiske funksjoner, som for eksempel sykepleiere og leger, fagarbeidere, ingeniører og logistikkarbeidere. Vil mennesker med bakgrunn fra land utenfor Norden velge å forlate sine nyervervede hjemland om det bryter ut krig?

Denne debatten kommer nok snart til Norge også. Jeg håper virkelig ikke at løsningen er tropper bestående av innvandrerungdom, tillempning av opptakskriterier og ikke minst tildeling av poeng basert på bakgrunn. En slik tilnærming vil neppe styrke samholdet.

Powered by Labrador CMS