Kronikk
Hvor ble det av den europeiske forsvarsunionen?
Russlands overfall på Ukraina og gjenvalget av Donald J. Trump skapte en
perfekt sikkerhetspolitisk storm over Europa. Om vinden tidvis føles svakere,
river kastene fremdeles godt. Skadene kan bli enorme.
FORSVARSUNION: Kaja Kallas (t.v) og Andrius Kubilius fikk høsten 2024 i oppgave å koordinere utviklingen av en ekte europeisk forsvarsunion.
Foto: Virginia Mayo, AP, NTB
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Mye av kontinentets diplomatiske kløkt og energi har de siste årene gått med til å holde USA inne, Nato relevant og Ukraina oppe. Samtidig utvikles det alternativer i tilfelle én eller flere av disse oppgavene feiler.
Faren er at planarbeidet i seg selv kan bidra til at nettopp dette skjer.
Hele veien har Europakommisjonen og de folkevalgte i Europaparlamentet argumentert for en robust forsvars- og sikkerhetspolitisk plan B for Europa. Ulike nasjonale hensyn, sensitiviteter og EU-landenes vetorett har imidlertid bremset arbeidet.
Sommeren 2022 ba de folkevalgte om en revisjonsprosess for å erstatte enstemmighet med kvalifisert flertall i utenriks- og sikkerhetspolitiske saker. Halvannet år senere, i en mer omfattende endringsresolusjon, foreslo de å etablere en europeisk forsvarsunion (European Defence Union).
Parlamentet understreket at nasjonale nøytralitetstradisjoner og Nato-medlemskap ikke ville bli påvirket av endringsforslagene.
Forsvarsunion uten forsvarsunion
Høsten 2024 meldte Europakommisjonen seg på for alvor. Den nylig gjenvalgte presidenten, Ursula von der Leyen, ba påtroppende høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetssaker, Kaja Kallas og kommisær for forsvar og romsaker, Andrius Kubilius, om å koordinere utviklingen av en ekte europeisk forsvarsunion.
Høyrepresentanten og kommisæren fikk 100 dager på seg til å produsere og legge frem et posisjonspapir om fremtiden til Europas forsvar. Produktet (White paper for European Defence – Readiness 2030) ble levert i mars 2025, men uten å nevne forsvarsunionen. I lys av von der Leyens eksplisitte oppdragsformulering, er dette påfallende.
Hva som skjedde i den korte perioden mellom oppdrag og sluttprodukt kan man bare spekulere i, men ordet «forsvarsunion» har i ettertid mer eller mindre forsvunnet fra EUs eksterne kommunikasjon.
Andre ladede begreper som «strategisk autonomi» brukes også med forsiktighet.
Plan B lever videre
Nasjonale hensyn og sensitiviteter, slik som forholdet til USA, vant frem. Sett fra utsiden skal EU drive med kapabilitets- og industriutvikling (gjerne for Nato), interoperabilitet, finansiering og støtte til Ukraina.
Medlemmene skal samarbeide tett samtidig som statssikkerhet og forsvar forblir nasjonale ansvar. Nato skal holdes relevant, USA inne og Ukraina oppe, noe det er vanskelig for en alliansetilhenger som meg å være uenig i.
Men er dette hele historien? Selvsagt ikke.
Europakommisjonen og -parlamentet har langt fra oppgitt ambisjonen om en robust forsvars- og sikkerhetspolitisk plan B for Europa. Kommisær Kubilius’ åpningsinnlegg under Europaparlamentets sikkerhets- og forsvarskomités høring 1. oktober i år gir et innblikk i den interne kommunikasjonen:
Et europeisk sikkerhetsråd
Kommisæren åpnet med å sitere fra Ursula von der Leyens State of the Union-tale: «Vår [forsvars]doktrine, våre institusjoner og vår beslutningstaking har ikke holdt tritt med den nye virkeligheten», og videre: «Derfor vil vi fremlegge ideer for å realisere et europeisk sikkerhetsråd. Kubilius tilføyde: «… med partnere som Canada, Norge, Ukraina og Storbritannia».
Etter offisielt å ha takket komiteen for dens rapport om institusjonelle forhold rundt en felles europeisk forsvarsunion, la han personlig til at et europeisk sikkerhetsråd og en europeisk forsvarsunion henger tett sammen. Alt dette i et Nato 3.0-perspektiv og med likestilte partnere.
Hvorfor denne sensitiviteten?
Utover hensynet til de transatlantiske forbindelsene og det faktum at Europa har kommet godt i gang med å lukke flere militære kapabilitetsgap, er det rimelig å anta at mye står på viljen, noe også på evnen, til om nødvendig å kunne erstatte amerikansk militærstrategisk ledelse.
Selv om Tyskland ruster kraftig opp og tar mål av seg til å bli Europas sterkeste konvensjonelle militærmakt, er deres strategiske kultur ennå sterkt sivilisert, preget av tilbakeholdenhet og mindre egnet for en europeisk lederrolle. Til tross for sin relative styrke, er få EU-medlemmer mer avhengig av amerikansk ledelse enn Tyskland.
Hvem skal lede?
Internt i unionen fremstår Frankrike som det eneste reelle alternativet, og utenfor svever Storbritannia. Begge sliter hardt økonomisk og vil ha vanskeligheter med å møte sine Nato-forpliktelser. Også politisk er det turbulent, spesielt i Frankrike.
Nettopp her treffer von der Leyens forslag om et europeisk sikkerhetsråd. Kommisjonen mener at et slikt råd kan lede Den europeiske forsvarsunion.
Fremtidens europeiske sikkerhetsstruktur og rammene for kollektivt forsvar utover Nato er ennå ikke avklart.
Et geografisk utsatt utenforland som Norge må forholde seg til dette og følge nøye med på utviklingen. I en mer ustabil verden har få svar evig liv.
Senere i år, når EU lanserer sin oppdaterte sikkerhetsstrategi, vil vi få nye hint om hvordan unionen ser fremtiden.
