Meninger

HV: Dette er en unik forebyggingsmulighet til at befal og mannskaper som har begått MOST-saker, ikke overføres til Heimevernet. Illustrasjonsfoto tatt under en øvelse.

«Gjemt og glemt» – hva skjer når trakasseringssaker blir kjent etter dimisjon?

Dersom ukulturen i «det ordinære» Forsvaret ikke løses, så vil det kunne bli en smitteeffekt over til Heimevernet.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Liste over forfatterne finner du nederst i artikkelen.

Det har vært mye omtale i media om tilfeller av mobbing og seksuell trakassering i Forsvaret (MOST). Dette er svært uheldig og det er en omtale Forsvaret ikke kan være bekjent av. Det er nå tid for synlig handling.

Det har i det siste kommet fram flere saker hvor kvinnelige soldater, både de som er inne til førstegangstjenesten og fast tjenestegjørende (som befal), har vært utsatt for mobbing og seksuell trakassering. Selv om det er uttalt fra forsvarsledelsen at det skal være nulltoleranse for slik oppførsel, ser det ut som det er vanskelig å løse problemet gjennom konkrete handlinger.

Det er kommet frem tilfeller hvor uakseptabel opptreden har vært rapportert uten at dette får konsekvenser for utøver, manglende reaksjon fra militære ledere og at varsler ikke er blitt ivaretatt på en god måte. Det synes også som «saken er løst» når den som er berørt dimitterer eller fratrer sin stilling.

MOST vil kunne skje i Heimevernet

Mobbing og seksuell trakassering er nedbrytende for Forsvaret. Tillit og omdømme blir raskt svekket. Dersom soldater (og befal) ikke kan stole på hverandre i fredstid, vil krise og krig kunne skape utrygghet og redusert forsvarsvilje. Vi er inne i en tid hvor det er stor usikkerhet og urolighet i områdene rundt oss. Det er altså en tid hvor det er svært viktig å opprettholde tillit og trygghet. Forsvaret skal være vår garantist til dette.

Heimevernet (HV) er i en spesiell stilling i samfunnet. Det har en sterk lokal forankring, består i stor grad av etablerte mennesker og vil derfor kunne representere trygghet og tillit på en annen måte enn det «ordinære» Forsvaret. Forutsetningen for at det skal forekomme mindre trakassering blant dem som er tilknyttet HV er absolutt til stede. Imidlertid vil «morgendagens HV» være basert på dagens ungdom, de som i dag er inne til førstegangstjeneste eller militær utdanning. Det vil derfor, slik vi ser det, være naivt å tro at MOST ikke vil kunne forekomme også i HV.

Dette er hovedbekymringen hos oss i Arbeidsutvalget (AU) i Distriktsrådet HV-08. Det er viktig å være bevisst på faren og satse på forebygging i forbindelse med HV. Det er også en unik mulighet, med tanke på forebygging, at både befal og mannskaper som har vært involvert i MOST, ikke overføres til HV og tar med seg sine holdninger.

«Gjemt og glemt» etter tjeneste?

Oberstløytnant Bernt Lockert (sjef HV-17) har en meget god redegjørelse for hvordan dette er ment å håndteres gjennom styringssystemet. De tre trinnene – forebygging, håndtering og reaksjon, læring – er godt beskrevet.

Vi i AU savner imidlertid ett element: Hvordan følges saker opp når de blir kjent i ettertid, altså etter dimisjon eller fratredelse av stilling? Mye av det som er kommet fram i media gjelder nettopp dette. Er tilfeller «gjemt og glemt» når de ikke lenger er tjenestegjørende? Vi tenker dette også må omfattes av styringssystemet. Kanskje det gjør det, men det kommer ikke så godt fram i det vi kan lese og høre.

Siden vi blant disse også har den potensielle «rekrutteringen» til HV, er AU opptatt av at også denne gruppen skal kunne føle seg ivaretatt. Det er mye kompetanse her som HV vil ha behov for. Oppfølging og ivaretakelse blir derfor, slik vi ser det, viktig for HV. Tilhørighet til HV og tilhørighet i lokalsamfunnet går her hånd i hånd.

Må håndteres på alle nivå

Forsvarssjefen (FSJ) blir stilt svært kritiske spørsmål rundt dette og vi i AU DR HV-08 synes ikke han kommer helt heldig ut av dette. Det er til og med stilt spørsmål om han har nødvendig handlekraft. Dette spørsmålet får andre stå for selv. Vi tror FSJ er genuint innstilt på å løse dette og få orden i rekkene. Forsvaret har ikke råd til å ha slike ting hengende over seg.

Nå er det ikke bare FSJ som må løse dette. Problemet må håndteres på alle nivå i organisasjonen, og da er det ikke rom for at det «stopper opp» på noe nivå. Her er vi overbevist om at FSJ vil ta noen resolutte grep og vise at dette skal følges opp.

Vi vet også at sjef Heimevernet er svært opptatt av dette. Det styrker også vår bekymring om at dersom ukulturen i «det ordinære» Forsvaret ikke løses, så vil det kunne bli en smitteeffekt over til HV.

Det er derfor viktig å fortsatt ha fokus på problemet med MOST, ta ondet ved roten og sørge for at Forsvaret kan fremstå som den troverdige, trygge og tillitsvekkende organisasjonen det er ment å være. Dette er også noe som HV må sikre.

Her må alle bidra – fra forsvarssjef til den enkelte mann og kvinne. Vår trygghet og tillit til Forsvaret og HV er avhengig av dette.

Innlegget er skrevet av Arbeidsutvalget i Distriktsrådet HV-08:

Wenche Meinich-Bache, leder

Kjell Hovland, nestleder

Ellen Grønning, sekretær

Per Øyvind Asbjørnsen, medlem

Herman Goderstad, medlem

Powered by Labrador CMS