Sovjetunionens kart over Norge var fulle av feil

Den Røde hærs karteksperter begikk imidlertid mange tabber. Kartene viser for eksempel to flyplasser som aldri har eksistert.

Fagbibliotekar Anders Kvernberg på Nasjonalbibliotekets Kartsenter har i flere år drevet med analyse av tilgjengelige kart over Norge. Og nylig ble 230 slike kart fra den sovjetiske generalstaben kjøpt inn fra en baltisk selger.

Alle er merket «hemmelig» - og blir fortsatt i våre dager behandlet som russiske statshemmeligheter.

Først og fremst ble Kvernberg overrasket over hvor mange feil de inneholder. Og eksperten er ganske sikker på at han vet hvordan det kunne skje.

De sovjetiske kart-makerne brukte offisielle norske kart som utgangspunkt. I årenes løp fikk de også tilgang til egne satellittbilder, samt at det ble samlet inn opplysninger fra åpne kilder – så som telefonkatalogen, reisehåndbøker og vanlige atlas. Men hvis for eksempel bygninger i store byer i årenes løp ble endret, så oppsto det usikkerhet hos dem som satt i Moskva og tegnet. Og da ser det ut til at de i siste instans har valgt å satse på informasjoner fra egne spioner på bakken.

Det var ingen hemmelighet at mange sovjetiske diplomater i virkeligheten drev med spionasje på heltid, og at de titt og ofte var opptatt med intens virksomhet over hele landet - der bruer, tuneller, veier og jernbaner ble fotografert og målt.

På denne måten snek det seg inn små og store feil og misforståelser.

Enorme ressurser

– Sovjetunionen brukte enorme ressurser på å kartlegge geografien og installasjoner hos potensielle fiender gjennom sine etterretningsapparater. Dette var utslag av sovjetiske myndigheters paranoia, stormannsgalskap og tilbakeholdt ekspansjonstrang - men mest det første, forklarer krigshistorikeren Gunnar D. Hatlehol på Narviksenteret:

– Det handlet om å kjenne sine reelle og potensielle fiender, eller i det minste tro at man gjorde det. Og da legge ned et grundig forarbeid for å være forberedt på alle eventualiteter, ikke minst dersom det i fremtiden skulle oppsto kritiske situasjoner som kunne gjøre det opportunt for sovjeterne å gå til angrepskrig og invadere slike naboland som Norge.

Kreml hadde jo en offensiv militær doktrine dersom direkte trusler og overhengende fare mot deres territorium inntraff. Nå ble disse scenarioene aldri en realitet. Og så langt vi vet i dag, vurderte sovjetiske myndigheter aldri alvorlig å invadere vesteuropeiske land.

Planlegging med tanke på mer eller mindre realistiske fremtidsscenarioer er vanlig rutine i enhver militærmakt og for generalenes del var denne kartleggingen rett og slett elementer i en innsats for å minimere sjansen for å bli kastet uforberedt inn i en krig.

Men - som vi ser på kartenes tydelige feil og mangler - hadde de dårlige metoder i felten og agentnettverk som kunne utføre slett arbeid på bakkenivå - i hvert fall for Norges vedkommende, sier Gunnar Hatlehol. 

Ikke-eksisterende flyplasser

Den alvorligste feilen er registreringen av en stor militær flyplass med to rullebaner på Straumøya sør for Bodø - et digert anlegg som aldri har eksistert. Hvor har spionene – og kart-tegnerne – hentet det fra?

Det kan være at norsk kontraspionasje har greid å plante de falske informasjonene på kjente spioner. Ellers så vet vi at KGB betalte nordmenn for informasjoner.

– Det kan altså være noen som rett og slett har diktet det opp. Men hva som egentlig skjedde, får vi nok aldri vite, mener Anders Kvernberg.

En nærliggende årsak til den sovjetiske interessen for akkurat dette området, kan ligge i datidens påstander om at amerikanerne i flere år brukte Bodø Flystasjon som base for egne spiontokt med fly inn over Norges østlige nabo.

På et kart over Hamar og omland, finnes det utenfor Elverum også en flyplass som aldri har vært der.

Kvernberg har en mistanke om hvor hunden ligger begravet: - Lokalområdet heter Hernes – altså samme navn som på flyplassen ytterst på Bodøhalvøya. Det fremstår som rent skrivebordsarbeid, sier Anders Kvernberg.

Statshemmelighet

– Siden disse kartene var ment til bruk av generalstaben under en invasjon, eller av okkupasjonsmyndigheter til bruk under en besettelse, ble deres eksistens behandlet som en statshemmelighet. Blant annet derfor har det sluppet ut veldig få konkrete informasjoner om opphav og metodene som ble brukt under utvelgelsesprosessen, påpeker Anders Kvernberg.

– Selv har jeg undersøkt de 230 kartene – i ulike målestokker - over Norge, som i sin tid ble funnet i et baltisk land og for et par år siden kjøpt inn av Nasjonalbiblioteket. Det skal finnes en militær serie som dekker Finnmark og Troms i stor målestokk, men disse var vi foreløpig ikke greidd å få fatt i.

Da norske medier høsten 1993 offentliggjorde artikler om oppdagelsen av et stort antall detaljerte Norges-kart med kyrilliske bokstaver og mange detaljer, ble de av mange militære eksperter mottatt med et skuldertrekk.

Selvsagt satt Kreml med gode informasjoner om Norge og andre land – også gode kart til bruk under en mulig invasjon. Men – som en av dem uttalte – så var ikke tilretteleggelse av en okkupasjon i seg selv ensbetydende med at Moskva faktisk hadde hatt konkrete planer om et angrep på Nato-landet Norge.

Selgeren

Selv om enkelte norske aviser i 1993 var raskt ute med å slå fast at dette dreide seg om «invasjons-kart», peker analytikere i våre dager heller på tilstedeværelsen av et stort antall sivile elementer, så som togforbindelse mellom byer, industri og forskningsfasiliteter – som gjør det mer nærliggende å tenke at det her dreier seg mest om forberedelser til å styre et samfunn enn å erobre et land.

Artikkelforfatteren leste den gangen om fenomenet i Arbeiderbladet, og ringte til forretningsmannen Arve Røys Stranden, som inviterte hjem til leiligheten sin i Oslo. Han hadde i mange år drevet business i de baltiske landene, og også vært estisk konsul i Norge. 

Røys Stranden kunne fortelle at hans store utvalg av kart - over først og fremst byer og distrikter i Norge og Sverige – hadde tilhørt en enorm samling som russiske offiserer forsøkte å selge umiddelbart før tilbaketrekningen fra hovedkvarteret i Riga. De krevde stive priser, men nordmannen hadde likevel sikret seg en diger kasse – som han viste frem.

Det var ikke råd til å kjøpe mer enn to av dem. Så det ble et bykartet i målestokken 1:100 000 over Lillehammer og 1:500 000 over Hamar og omland.

«Kartene over Oslo kan ligne på et satellittfoto, med den forskjell at de er bedre, eftersom detaljer kommer tydeligere frem fordi de er stilisert. F. eks. er trærne i Slottsparken og andre detaljer tegnet nøyaktig inn. Det neste som slår en, er at kartene representerer en kombinasjon av sjø- og landkart», meldte Aftenposten den 17. desember 1993 og fortsatte:

Reneste kopier «Langs havnen er det tydelig merket av hvor større skip kan fortøye, og hvor det ikke er mulig. Dybdeangivelser på spesielt interessante steder er oppgitt inntil 10 cm, f. eks. rundt Fornebu flyplass, hvor også langgrunne områder er spesielt tegnet inn.»

Tre kart-serier er kjent. Den ene ble fremstilt mot slutten av 1940-årene og tidlig på 1950-tallet. Den andre stammer fra årene mellom 1969 og 1978, mens den tredje er oppdateringer frem til så sent som 1985.

Bykart i 1:10 000 er mest detaljert, med tanke på planlegging av bombemål, ild-støtte og observasjonspunkter. Slike kart er kjent over Vardø, Vadsø, Stavanger, Kristiansand, Tromsø, Drammen, Narvik, Kirkenes, Trondheim, Bergen og Oslo.

Mange unøyaktigheter

Den russiske militærattacheen Mikhail Parfentjev ved ambassaden i Oslo forsøkte ikke gang - da han ble konfrontert av Aftenposten - å benekte kartenes eksistens og formål,: «Kartene var bestemt ikke laget for bruk under fisketurer», uttalte kontreadmiralen. Han hadde imidlertid ingen forklaring på hvorfor det hadde vært nødvendig å fremstille dem.

De første variantene av topografiske kart, som ble fremstilt på 1940- og 50-tallet, er rene kopier av de tyske kartene som ble trykket under Andre verdenskrig – og som egentlig ikke var annet enn avtrykk av norske førkrigskart. Den andre serien, som ble produsert sent på 1960-tallet og fullført sent i 1970-åra er helt og fullt tegnet av fra tre norske serier.

At den ene hånden ikke alltid visste hva den andre gjorde, blir synlig på kart med ulik målestokk – der Sognefjorden på ett kart er 300 meter dyp – mens den på et annet oppgis til korrekte 1168 meter.

Det samme gjelder for Haakonsvern i Bergen, som ble åpnet i 1963. På norske kart er marinebasen frem til 1973 vist som en sivil bebyggelse. På det sovjetiske kartet fra 1969 er området nøyaktig kopiert – men uten at kopistene greide å identifisere anlegget som militært.

Ukorrekte dybdemålinger

Etter hvert som Den kalde krigen utviklet seg, ble det fra 1950 ganske vanlig at trålere i fiskeriflåten fra flere land i Warszawa-pakten var utstyrt med sonar og ulike former for avanserte overvåkingssystemer som ble brukt til å foreta egne målinger av topografi – for å forsikre seg om at de norske informasjonene faktisk stemmer. I tillegg fikk de sovjetiske kartfolkene tilgang på bilder fra satellitter – som det ble stadig flere av.

Men heller ikke egne målinger førte alltid til gode resultater. På et sjøkart fra 1977 over den strategisk viktige innseilingen til Bergen, er det på 504 steder registrert dybde. 452 av dem er kopiert direkte fra norske kart, mens det foreligger 52 avvik. 16 av disse ser ut til å skyldes feil avskrift, mens 36 av dybdemålingene stammer i hvert fall ikke fra norske sjøkart.

Satellitt-bilder ble et stadig viktigere grunnlag for arbeidet, noe som blant annet kan ses der lokale kart er brukt som utgangspunkt, men bilder fra oven benyttet til å korrigere. For eksempel der detaljer fra Bardufoss Flystasjon er sensurert vekk fra de norske kartene, er blant annet rullebanen korrekt inntegnet hos sovjeterne.

Militært eller sivilt?

På et kart fra 1984 over Oslo, er to norske kart fra 1969 og 1971 brukt som utgangspunkt – men sammen med satellittbilder fra 1976. Her er det nye Postgirobygget fra 1976 kommet med, men verken Politihuset på Grønland eller det nye regjeringskvartalet – som begge sto klare i 1978 – har fått plass. Mange nye bygg er utstyrt med navn etter den institusjonen som tidligere befant seg på stedet.

Sovjeterne skal overfor sine norske informanter ha understreket at de legger stor vekt på å vite så mye som mulig om flyplasser, marinebaser og fergeforbindelser. Resultatet kan ses på de militære kartene, der det nærmest bugner av symboler for overbygde veier, bruenes kapasitet, hva bygninger brukes til og kjennemerker som kan benyttes for identifisering.

Overraskende mange av disse informasjonene viser seg å være gjennomgående gale. Bruer – som den til Brevik - er opp til 284 meter for lange, mens målene på bruenes bredde som regel heller ikke stemmer. Av 22 undersøkte bruer, viser det seg at bare dimensjonene for Hokksundbrua og jernbanebrua på Minnestund er korrekte.

197 «viktige» objekter

På bykartene i målestokk 1:10 000 er mange bygninger utstyrt med symbol for «viktige objekter», blitt nummerert og – med farger – delt inn i tre kategorier: Til kommunikasjon og militære formål, regjering og administrasjon, samt militær-industrielle objekter. Oslo har ikke mindre enn 197 slike, mens tallet for Stavanger er 68 og Bergen 64.

Taiwan-spesial

Mester Wu lager kniver av gamle granater

Særlig industri og mekanisk, teknologisk og kjemisk industri, regjeringskontorer og infrastruktur for tog er åpenbart overrepresentert. Hva jernbaneforbindelser angår, har kart-makerne også lagt vekt på å få tegnet inn om det er snakk om enkeltspor eller dobbeltspor og om det brukes diesel eller elektrisitet.

Mange regjeringsbygninger, militære installasjoner, ambassader og mediabedrifter er mer vilkårlig markert. Av 28 regjeringsbygg er bare 13 korrekt markert. Og av 28 regjeringsbygg i 1984, er bare halvparten korrekt merket.

Til stor forbauselse for de norske analytikerne, har Forsvarsdepartementet fått plass der hvor det i virkeligheten bare befant seg noen mindre viktige kontorer.

«Regjeringskontorer»

Husebyleiren er korrekt markert som «militær leir». Også Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet finnes på kartene, men blir begge betegnet som «arkiv» mens Vinmonopolet og Norsk Hydro er merket som «Regjeringskontorer».

Norsk Hydro og Vinmonopolet har fått også fått karakteristikken «regjeringskontor» - slik som for øvrig også både Arbeiderpartiet og Kommunistpartiets kontorer. Både kommunistavisen Friheten og hovedkontoret til Norges Kommunistiske Parti (NKP) har fått betegnelsen «regjeringskontor».

Krigsviktige adresser, som Nato-hovedkvarteret på Kolsås og Landsdelskommando Sør-Norge på Huseby, samt Krigsskolen på Linderud, er derimot korrekt markert.

Listen over feil er imidlertid lang: Mange sivile institusjoner – som for eksempel Sjømannsskolen i Ekebergsåsen – er merket som militære, mens Hærens kamplaboratorium på Løren er blitt til sivil industri.

NRK

Det er bare til å trekke på smilebåndet over, når NRK på Bjørnstjerne Bjørnsons Plass 1 blir til «Bjørnstjerne Radio og TV-senter».

Les også:

Slik var kampen om den svenske atombomben

Stavemåten på norske stedsnavn avslører også når informasjoner er hentet inn direkte på stedet og den russiske stavemåten kommer til å ligne den lokale måten å uttale dem på – eller når det oppstår misforståelser som at sildeoljefabrikken i Florø er blitt til stedsnavn og Landsgymnaset på Evje fremstår som «Landsiyumnas».

Når Mågøy er merket «Måjøy», så er det en sterk indikasjon på at navnet ble hentet inn via samtaler med lokalbefolkningen.

Den lange rekka med misforståelser, feil og motstående informasjoner gjør at bruer, fabrikker, tykkelsen på skogvekst og plassering av militære installasjoner, offentlige kontorer og mediabedriftenes beliggenhet så vel som feilstaving av lokale navn– under karttegnernes sammenfatningen av ulike informasjoner - fikk resultatet til å bli feil. Det gjorde ikke resultatet bedre at ikke-eksisterende veier og militære anlegg har fått plass.

Hvilket Norge?

Google Maps kom I 2005 og i 2011 ble de offentlige norske kartene gjort tilgjengelige, slik at Bjørnen i øst i våre dager har langt mer detaljerte informasjoner å holde seg til – enn den gangen de måtte nøye seg med papirkart, der informasjonene ble hentet fra kilder som skulle vise seg å være upålitelige.

Det er ingen stor overraskelse at Den røde armes generalstab ønsket seg så gode kart som mulig over Nato-landet Norge. Men alle feil og mangler gjør at disse – i utgangspunktet imponerende - verkene gir et helt skjevt bilde.

– Faktisk viser kartene et Norge som aldri har eksistert, som Anders Kvernberg uttrykker det.

Han skal til neste år publisere en omfattende artikkel om dette temaet i Norsk Geografisk Tidsskrift.

Historie

Et av de verste blodbadene under andre verdenskrig