– Et forslag om kjønnsnøytrale fysiske krav

Generalmajor Henning-A Frantzen fremhever i sitt tilsvar til løytnantene Georgian Lucian Gjerdrum og Eirik Lavik at han mener det å diskutere kjønn og fysisk kapasitet er feil premiss i mangfoldsdebatten.

Personlig syntes jeg generalen kunne benyttet sterkere virkemidler i sin karakteristikk. Jeg anser det som et destruktivt blindspor.

Det er kun de som ser seg tjent med at mangfold reduseres til kjønn og fysikk som ønsker å beholde det destruktive blindsporet.

Jeg ønsker derfor her å fremme et radikalt forslag. Jeg mener at vi må bli kvitt grobunnen for legitime og rasjonelle argumenter for at dette fortsatt er et relevant tema.

Det mener jeg vi kan oppnå ved å innføre kjønnsnøytrale fysiske minstekrav fremfor dagens testregime. Jeg har allerede argumenterte for dette tidligere.

Tillagt meninger

Det gjorde jeg på den undervurderte, men høyst relevante plattformen for saklig velformulert forsvarsdebatt Stratagem.no. Den følgende teksten her er derfor en begrenset omskrivning av innlegget «Replikk: Differensierte fysiske krav er kilden til diskusjonen om kjønn og fysisk kapasitet».

Det å ha et åpent sinn i denne debatten er krevende all den tid temaet om kjønn og krav har et stort potensial til å treffe en emosjonell nerve i oss alle. Å publisert et slikt innlegg er derfor ikke uten risiko. Jeg risikerer nå å bli tillagt intensjoner, holdninger og synspunkter jeg ikke har. Da både fra personer som har en egen agenda i denne debatten og av tilfeldige lesere.

Elefanten i rommet

Den ensidige debatten om kvinner og fysisk kapasitet er først og fremst destruktiv for arbeidsmiljøet til våre kvinnelige kollegaer og rekruttering kvinnelige kollegaer i framtiden.

Den har også en destruktiv effekt på debattklimaet i Forsvaret, i den forstand at den moderate majoriteten ikke våger uttale seg fritt i frykt for å bli tatt til inntekt får å representere ytterpunktene.

Elefanten i rommet er i dette tilfellet de som ser seg tjent med at debatten fortsetter.

De som representerer ytterpunktene i debatten og diskuterer kvinner i Forsvaret fremfor å diskutere seleksjon av soldater. Dersom man reduserer diskusjonen om hva som kreves for å være soldat til å handle om koblingen mellom kjønn og fysisk kapasitet er man skyldig i minst en av tre ting:

1. Kvinnefiendtlighet

2. Politisk korrekt posering

3. Intellektuell latskap

De fleste er hverken kvinnefiendtlige eller syklig opptatt av egen karriere. Intellektuell latskap er nok alle skyldig i fra tid til annen. Om man nøyer seg med forenklinger og unnlate å gjøre innsatsen som kreves for å vurdere alle sider av saken er man skyldig i intellektuell latskap.

Eksempelvis ved at utvelgelse av soldater brytes ned til å handle om lett målbare og påvirkelige forhold som antall armhevninger fremfor forhold som er mer krevende å vurdere og endre. Dette innlegget i debatten er i hovedsak skrevet i håp om å utfordre denne intellektuelle latskapen. Mannssjåvinistene og karrierejegerne med deres tilnærmet religiøse standpunkter er det lite å gjøre med.

Likevel er det forståelig at man av hensyn til egen karriere ikke ytrer seg. Insentivet til å mene de riktige tingene strekker seg langt utover dette temaet. Det vil det fortsette å gjøre så lenge utvelgelse til videregående befals-og offisersutdanning utover objektive krav tilleggs en skjønnsmessig vurdering fra maktpersoner på forskjellige nivåer. Samt at beordringssystemet gir sjefer makt om den enkelte skal få ha karrierefremmende stillinger eller ikke.

Les også:

- Skaper mer splid enn samhold

Det er uheldig at kronikken til generalmajor Henning-A. Frantzen presenteres som en konkurranse mellom kjønnene, skriver Georgian Lucian Gjerdrum og Eirik Lavik.

Elefantens primære næringskilde er differensierte fysiske krav.

Det som holder liv i elefanten er differensierte fysiske krav; nettopp fordi det skaper en opplevelse av systematisk urettferdighet for de som må prestere bedre enn andre og påfører de med lettest krav et varig «merke» med tvil. For å si det i klartekst, det gir rekrutteringsgrunnlag for mannssjåvinistene og utsetter en gruppe kollegaer for en urettmessig arbeidsmiljømessig belastning de selv ikke kan noe for.

Posering

Ved flere anledninger har jeg deltatt i samtaler knyttet til fysiske krav og kjønn. I disse samtalene har jeg registrert politisk korrekt posering ved måten det argumenteres for differensierte fysiske krav. Spesielt i perioden jeg tjenestegjorde som avdelingssjef. Samtidig har jeg også merket meg vikarierende motargumenter jeg mistenker at kommer fra ett kvinnefiendtlig utgangspunkt. Jeg har flere ganger og tidvis for «døve ører» påpekt at hverken kjønn, etnisitet, seksuell legning eller religiøs overbevisning er presise eller relevante måleparametere for å vurdere en kandidats egnethet som soldat.

Normalt anerkjennes validiteten i påstanden, men den behandles samtidig av enkelte som en avsporing. Jeg har kun en gang opplevd kraftig protest. Da fra en feltprest som mente at han som kristen hadde moral av høyere standard enn soldater med annen eller ingen religion. Denne narsissistiske troen på sin egen overlegne egnethet illustrerer godt hvorfor det ukritisk å koble fysisk kapasitet til sitt eget kjønn som overlegent er problematisk.

Moralsk kvalitet er ikke noe en enkelt religion har monopol på. På samme måte som at det ikke er likhetstegn mellom kjønn og fysisk kapasitet. Det er urimelig å forvente at muslimer ikke kan ha høyere moralsk standard enn enkelte kristne, jøder og ateister.

På samme måte som det er urimelig å forvente at en kvinne ikke kan inneha større fysisk kapasitet enn en mann.

Skikket eller ikke

Det dessverre normalt å gjøre antagelser på mangelfullt vurderingsgrunnlag. Det at kvinner statistisk sett er mindre robust enn menn betyr ikke at det ikke er nok kvinner som er skikket til å tjenestegjøre som soldater, eller at det ikke er en stor andel menn som ikke fysisk skikket. Det er heller ikke sikkert at de fysisk skikkede mennene totalt sett er skikket til å være soldater.

Det underkommuniseres ofte at fysiske krav er av vesentlig betydning ved innlevering av villighet til utdanning eller ny tjeneste på beordrings- og søknadssystemet. Bakgrunnen for dette er at Forsvaret har pålagt alle avdelinger å sette inn fysisk krav på hver enkelt stilling. Videre må man etterleve disse kravene årlig for ikke å kunne bli omplassert til annen tjeneste. Kravene som stilles skal være relevant for den kapasiteten som kreves for å kunne utføre stillingenes arbeidsoppgaver.

Til dette benyttes differensierte fysiske krav. Herunder at en mannlig soldat i tyveårene må prestere på et høyere nivå enn en mann i 30 eller 40 årene må for å få jobbe i samme avdeling eller stilling. Helt konkret dersom kravet til stillingen er karakter 6 på utholdenhet må en mann i tyveårene løpe 3000 meter på 13:30. Mens menn i 30 og 40 årene kan nøye seg med henholdsvis 14:00 og 14:30 for å få eller få beholde den samme jobben.

Les også:

– Nå er det lik konkurranse, gutta!

Forsvaret bedriver derfor en systematisk aldersbasert diskriminering ved å stille større krav til yngre soldaters fysiske kapasitet for å få samme jobb eller utdanning. Det er helt urimelig så lenge arbeidsoppgavene er de samme.

Denne aldersbaserte diskrimineringen er hverken mannssjåvinistene eller karrierejegerne nevneverdig interessert i å diskutere, til tross for at det prinsipielt sett er like problematisk som differensieringen mellom kjønn.

Dette illustrerer at de egentlig bare er opptatt av å diskutere om kvinner skal få være soldater for å fremme sin agenda.

I tillegg til fysiske krav for å få ny tjeneste og beholde sin stilling er det som nevnt fysiske krav til kurs og praktiske seleksjonsarenaer som eksempelvis utvelgelse av kandidater til befalsutdanning. Denne typen fysiske kapasitetskrav burde være minimumskrav. Herunder ett sett med krav som kreves av alle som skal delta på kursene eller seleksjonsprosessene. Rasjonale for disse kravene burde være det minimum av fysisk kapasitet som kreves for at Forsvaret kan være sikker på at man av sikkerhetsmessige hensyn er kapabel til å delta på kursene eller seleksjonsprosessen. I så måte spiller det ingen rolle om du er har lys eller mørk hud, er gammel eller ung, kun om du er fysisk skikket til å delta på aktiviteten.

Har du da bestått minimumskravene er det prestasjonen på kursene og utdanningen som avgjør om du består. Det vil derfor ikke være nødvendig å bruke tid på å kontrollere om kandidatene kan ta flere repetisjoner enn minimumskravet, men en rekke andre egenskaper. De aller fleste utdanningene og stillingene i Forsvaret stiller reelt sett ikke for store krav til fysisk kapasitet til at kvinner skal kunne lykkes.

Edrueligheten ved fastsetting av de fysiske kravene for de respektive stillinger og avdelinger er det nok større grunnlag for å diskutere.

Veien videre

Slik jeg ser det er differensierte fysiske krav et problem som gir grobunn for kvinnefiendtlige holdninger og karrieremessig posisjonering på kvinners bekostning mulig. Noe som bevises ved at debatten om differensieringen av krav kun knyttes til kjønn til tross for prinsipielt like problematisk differensiering på alder.

Min hypotese er at årsaken til at resten av oss ikke kommer forbi diskusjonen om fysiske krav er at vi i Forsvaret generelt sett utviser intellektuell latskap knyttet til seleksjon av soldater.

Det er for lett å måle stille lengde og for krevende å vurdere holdninger og stresstoleranse.

Det viktige er vanskelig å måle derfor nøyer vi oss med å gjøre det målbare viktig. Jeg mener derfor at Forsvaret kan redusere antallet karaktertabeller for fysiske tester fra 14 til 1.

Og da å benytte seg av – «Minimumskrav for militært tilsatte kvinner».

Samtidig bør Forsvaret gjøre en kraftig satsing på seleksjon av soldater basert på mindre påvirkelige forhold som fysisk yteevne som kanskje også er viktigere.