På tide at Norge kjenner
sin besøkelsestid

Den 7. september skrev Oddmund Hammerstad en kronikk i Forsvarets forum, hvor han trakk historiske linjer for å forklare hvordan «lille Norge» kan og bør ta seg tid til å bygge opp et troverdig militært forsvar og et mer robust samfunn. Dette er avgjørende for å kunne motstå påvirkning og undergraving i en stadig mer ustabil verden.

Jeg skal hverken si meg enig eller uenig i hva Hammerstad legger frem, men ønsker å se på saken fra et annet perspektiv og trekke frem noen nye synspunkter som jeg mener er svært relevante for dagens verdensbilde.

Nylig hadde jeg muligheten til å besøke Storbritannia på en jobbreise, hvor jeg fikk et innblikk i deres forsvarspolitikk og hvordan deres system påvirker hverdagen i møte med den geopolitiske usikkerheten vi står overfor. Storbritannias historie, og spesielt deres rolle i andre verdenskrig, gir viktige lærdommer som fortsatt er høyst relevante i dag.

Brutal politikk 

I mars 1938 reagerte ingen av stormaktene da Nazi-Tyskland annekterte Østerrike. Da Winston Churchill ble statsminister i 1940, sto han alene, siden de fleste europeiske land enten hadde akseptert Hitlers aggresjon eller unnlatt å gripe inn.

Ved å utnytte propaganda, paramilitære støttespillere og taktisk retorikk, hadde Hitler lykkes i å få gjennom sin politikk uten at noen satte foten ned. Mange av de mest groteske handlingene under andre verdenskrig ble faktisk initiert av Hitlers støttespillere, som drev frem en brutal politikk for å oppnå tilhørighet og makt. Hitler selv var dyktig til å se hva som skjedde, og han gjorde ingenting for å stoppe dem.

Autoritær aggresjon 

Historien om Churchill er viktig her. Han står i dag igjen som en av de store heltene fra andre verdenskrig, ikke fordi han ønsket krig, men fordi han forsto når det var på tide å handle. Churchills mot til å stå imot totalitære krefter, selv når han sto alene, er et eksempel på hvordan lederskap kan forme historiens gang. Annekteringene av Georgia i 2008 og Krim i 2014 viser hvor farlig det er når verden nøler med å reagere på autoritær aggresjon, og hvilke konsekvenser dette kan få for internasjonal stabilitet.

– Vi må øke produksjonen og utholdenheten

I nyere tid har vi sett lignende tendenser, men i en helt annen kontekst. I 2017 fikk verden se en amerikansk president, Donald Trump, bruke de samme retoriske og taktiske grepene som Hitler benyttet seg av på 1930- og 40-tallet. Under valgkampmøter så vi Trump bruke sin egen sikkerhetsstyrke for å fjerne de som var uenige med ham. Han oppmuntret sitt publikum til å gå til angrep på politiske motstandere, og på denne måten skapte han en splittelse som truet selve fundamentet av det amerikanske demokratiet. 

Trumps handlinger minnet skremmende mye om de strategiene Hitler brukte for å nøytralisere opposisjon og samle makt.

«En mann uten sjel»

I etterpåklokskapens lys kan vi se at Churchill gjorde det eneste riktige ved å stå imot Hitler. Dette er også grunnen til at Joe Biden kunne si med full overbevisning at Vladimir Putin er «a man without a soul». Når ledere som Trump viser klare likhetstrekk med totalitære maktspillere som Hitler, bør det ringe en bjelle hos oss alle. Vi kan ikke tillate at slike krefter får fotfeste, hverken i Europa eller USA, for det kan få uforutsigbare og katastrofale følger.

Hvordan passer dette inn i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk?

Som Hammerstad nevner i sin kronikk, ble Norge i 2022 anerkjent som det mest demokratiske landet i verden. Vår rolle som et lite, men viktig land er godt etablert, og våre verdier og holdninger har gitt oss stor respekt på den internasjonale arenaen. Jeg har utallige ganger hørt uttrykket «Look to Norway» bli brukt. Men det er på tide at vi kjenner vår besøkelsestid og tar på oss en mer fremtredende rolle.

Janteloven har lenge preget vår nasjonale selvforståelse, men det er på tide at vi tar ansvar og erkjenner vår kapasitet til å påvirke. Vi skal ikke leve i illusjonen om at vi er en stormakt i tradisjonell forstand, men vår innflytelse, spesielt innen freds- og forsoningsarbeid, gjør oss til en stormakt på andre måter.

Lærdom

Min refleksjon etter besøket i Storbritannia er at stormakten Storbritannia er for rigid. De er styrt av systemer og prosesser som ikke gir rom for tilstrekkelig fleksibilitet og selvstendig tenkning. Dette er tegn på en svekket organisasjon, noe som gir paralleller til syke strukturer. På 1600- og 1700-tallet forlot mange briter sitt hjemland for å finne frihet i Amerika, nettopp på grunn av slike systematiske svakheter.

Hva kan Norge lære av dette, og hva bør vi fokusere på fremover?

Først og fremst må vi styrke vår evne til å forsvare våre verdier og vårt samfunn. Dette innebærer ikke bare en styrking av det militære forsvaret, men også en bredere sivil beredskap. Teknologisk suverenitet og et fokus på hybrid krigføring, cyberforsvar og psykologisk forsvar er nødvendige komponenter i en helhetlig forsvarsstrategi for fremtiden.

Ta ansvar 

Videre må vi øke vår innsats innen internasjonale organisasjoner som FN og Nato. Her har vi allerede en sterk stemme, men vi kan gjøre mer for å fremme samarbeid om kollektiv sikkerhet. Norge kan spille en ledende rolle i å initiere diplomatiske prosesser som hindrer at autoritære regimer får fotfeste, både i Europa og ellers i verden.

Selv om vi er et lite land, kan vi oppføre oss som en stormakt gjennom våre handlinger. Våre verdier, vår respekt for menneskerettigheter, og vår posisjon som en fredsmekler gjør oss unike. 

Nå må vi vise at vi kan stå imot truslene fra autoritære krefter, både i Europa og globalt, ved å ta på oss et større ansvar og utvikle en helhetlig forsvarsstrategi som tar hensyn til både de fysiske og digitale slagmarkene.

Krigen i Ukraina

Norskdonert artilleri ubrukelig over tid