Hva mener Forsvaret om beskyttelse av skoler og universiteter i væpnet konflikt?

Det har vært mye kritikk av Amnesty etter deres pressemelding om sin omstridte Ukraina-rapport. Uten å ha sett datagrunnlaget som Amnestys pressemelding bygger på, er vi enig i at det er umulig å ta stilling til om ukrainske styrker har brutt folkeretten. Vi er likevel ikke nødvendigvis enig i deler av kritikken fra blant annet folkerettsjuristene Hellestveit og Cooper om Amnestys forståelse av reglene for plassering av militære mål i folkeretten.

Plassering av militære mål

Reglene om hvilke forpliktelser som påhviler partene i konflikten er nedfelt i særlig Genèvekonvensjonene og tilleggsprotokollene og kalles for humanitærretten eller krigens folkerett. Humanitærretten har ulike regler om plassering av militære mål i eller i nærheten av (ikke uttømmende liste):

• Sykehus eller andre sanitetsavdelinger

• Sivil infrastruktur eller sivilbefolkningen

• Kulturminner

• Farlige krefter (eksempelvis demninger, diker og kjernekraftverk)

Det er Amnestys forståelse av reglene i tilleggsprotokollen I (TP I) art 58 om plassering av militære mål blant eller i nærheten av sivilbefolkningen som vi forstår at Hellestveit og Cooper er kritiske til.

TP I art 58 pålegger partene så langt det er praktisk mulig å unngå plassering av militære mål innenfor eller i nærheten av tett befolkede områder. Bestemmelsen inneholder ikke et absolutt forbud mot en slik plassering. Statene skal likevel gjøre en avveining av den militære nytten det er å plassere militære mål i tett befolkede områder opp mot risikoen dette vil innebære for sivile tap.

Militære styrkers bruk av sivile gjenstander for å forsvare seg mot et pågående angrep, kan derfor være lovlig. Men at staten forsvarer seg mot et ulovlig angrep fra en annen stat slik Ukraina gjør, er uten betydning i forhold til deres plikt til å ta hensyn til sivilbefolkningen ved plassering av militære mål. Folkeretten gjør her et tydelig skille mellom reglene for selve krigføringen (humanitærretten) og reglene om når det kan brukes makt mot en stat.

Til NTB uttaler Hellestveit, med henvisning til at vi har militære mål på Akershus festning i Oslo sentrum, at dette er vårt valg og at vi kan ikke komme i ettertid å si at her kan ingen angripe fordi det er nær sivile. At forsvarssjefen ikke har immunitet på grunn av hans plassering i nærheten av Oslo sentrum, er åpenbart. Men det er ikke nødvendigvis vårt valg hvor vi plasserer militære mål. Heller ikke i fredstid. Her må det derfor skilles mellom reglene om angrep på militære mål og våre egne forpliktelser i humanitærretten om plassering av militære mål.

Etter det vi forstår ble beslutningen om å flytte forsvarsledelsen til Akershus festning heller ikke begrunnet med at humanitærretten ikke har regler om plasseringen av militære mål. Forklaringen var at presisjonen på dagens våpen var så god at det var mulig å angripe de militære målene på Akershus uten at dette vil ramme sivile mål i Oslo sentrum. Dette forutsetter imidlertid at en fiende har presisjonsvåpen tilgjengelig og at vi ikke iverksetter mottiltak, som f. eks. GPS-jamming, men lar fienden bombe forsvarsledelsen uten å bli forstyrret.

Bruk av skoler og universiteter til militære formål

Erklæringen om trygge skoler (Safe Schools Declaration (SSD) som ble lagt fram på en internasjonal konferanse i Oslo i 2015 har flere presiseringer og utdypinger om hvordan unngå at skoler og universiteter blir militære mål. SSD er ikke juridisk forpliktende for stater som har tilsluttet seg den. Den er likevel politisk forpliktende, og flere stater har også integrert forpliktelsene i sine militære manualer som innebærer at deres væpnede styrker er juridisk forpliktet til å følge dem. Amnestys pressemelding viser både til SSD og at Ukraina har tilsluttet seg denne.

Selv om Cooper har rett i sin uttalelse til NTB om at skoler ikke har den samme folkerettslige beskyttelse som f.eks sykehus, mener vi det er uheldig at SSDs anbefalinger ikke er nevnt av Cooper når det foreligger flere opplysninger om at skoler og universiteter brukes til militære formål av partene i Russland-Ukraina konflikten.

Norge var et av landene som tok initiativ til SSD og har påtatt seg en lederrolle for denne agendaen internasjonalt. Sammen med Niger satte Norge SSD og angrep på utdanning på sikkerhetsrådets agenda med Sikkerhetsrådsresolusjon 2601 (2021) om beskyttelse av utdanning mot angrep, som er bindende for alle FNs medlemsland.

Dette er en stor seier for alle verdens skolebarn. Likevel har forsvarssjefen fortsatt ikke integrert SSD i sin manual om krigens folkerett, syv år etter at erklæringen ble lagt frem i Oslo. Det er beklagelig. Skal vi klare å styrke beskyttelsen av skoler og universiteter i dagens konflikter trenger vi at Norge ikke bare snakker internasjonalt om dette.

Vi trenger også at vi følger opp disse ordene med konkrete handlinger overfor egne militære styrker. At vi er tydelige på hvilket ansvar som følger av SSD blir også særlig viktig sett i lys av at Forsvaret nå skal trene ukrainske soldater. Vi forventer derfor at regjeringen, som har løftet beskyttelsen av barn i væpnet konflikt inn i regjeringsplattformen, nå følger opp SSD ved å påse at forsvarssjefen tar den inn i den norske manualen om krigens folkerett.