Nyheter

TVANGSINNLEMMING: Tilskuere i Sevastopol på Krymhalvøya, som siden 2014 har vært kontrollert av russiske separatister, ser på Russlands president Vladimir Putins tale fra Moskva til befolkningen 30. september 2022. Da erklærte Russland fire ukrainske områder som russiske.
TVANGSINNLEMMING: Tilskuere i Sevastopol på Krymhalvøya, som siden 2014 har vært kontrollert av russiske separatister, ser på Russlands president Vladimir Putins tale fra Moskva til befolkningen 30. september 2022. Da erklærte Russland fire ukrainske områder som russiske.

Hvorfor fjerner ikke russerne Putin? I århundrer har Russland vært utsatt for autoritære herskere

Hvordan kan en flere hundre år gammel russisk «tradisjon» med autoritært styre forklare hvorfor det russiske regimet sitter trygt – på tross av protester blant innbyggerne?

Publisert Sist oppdatert

I sine forsøk på å forklare hvorfor russerne ikke «bare kan styrte Putin», har noen kritikere vendt tilbake til en forklaring som man tidligere har brukt ofte, der man beskriver Russland som en «underdanig nasjon».

Tips oss:

Har du tips eller innspill til denne eller andre saker? Send oss en e-post på: tips@fofo.no eller ta direkte kontakt med en av journalistene.

Da Georgia tidligere i år ville vedta en lov om «utenlandske agenter», som i det store og hele var en kopi av loven Russland det siste tiåret har brukt for å undertrykke opposisjon og dissens, ropte demonstranter på gata i Georgia: «Russere er slaver!» Og i oktober 2022 sa Ukrainas tidligere utenriksminister Volodymyr Ohryzko: «Den russiske nasjonen er en underdanig nasjon som ikke forstår hva fri vilje eller selvstyre er».

Og dette er ikke bare en teori som diskuteres utenfor Russlands grenser. Den russiske filosofen og samfunnsdebattanten Olgerta Kharitonova argumenterer i boken «Krig og feminisme» at «den russiske nasjonen aldri har hatt den historiske muligheten til å utvikle en sosial bevissthet annet enn underdanighet». Og den russiske journalisten Ilja Varlamov har sagt at russiske skoler innprenter «en underdanig bevissthet».

Det russiske kommunistparti har brukt den samme formuleringen for å forklare velgerpassivitet i parlamentsvalget i 2016. I mars i fjor forklarte Putin selv russernes ønske om å leve i Vesten som «underdanig bevissthet».

Opprinnelsen til ideen

«En underdanig nasjon» er en veldig gammel trope, eller idé, unnfanget av utenlandske reisende til Russland og deretter fanget opp av deler av den russiske intelligentsiaen.

På 1500-tallet beskrev Sigismund von Herberstein, en diplomat fra Det tysk-romerske riket, Russland som et samfunn der nær alle mennesker lever i «grusomt slaveri». Von Herberstein besøkte Russland to ganger under storprins Vasilij den tredjes regjeringstid og publiserte senere en detaljert beretning om sine reiser kalt Notes upon Russia. Boken skulle bli grunnlaget for «oppdagelsen av Russland» blant Vest-Europas utdannede befolkning.

Von Herberstein ble spesielt slått av det faktum at storprinsens hoff og følge ikke bestod av aristokrater med umistelige rettigheter og privilegier, slik tilfellet var i Vest-Europa (von Herberstein selv var en slik aristokrat). I stedet var Vasilij den tredje omgitt av «tjenende mennesker», som var helt avhengige av sin herre, og manglet enhver garanti for eiendom og frihet.

Reisende som fulgte i fotsporene til von Herberstein til det russiske imperiet i århundrene etter, skildret nesten alle det samme Russland. Det kulminerte med den franske forfatteren Astolphe de Custines bok La Russie en 1839, på norsk: Russland i 1839.

TSAR: Nikolai I var Russlands hersker mellom 1825 og 1855. Her er han portrettert av Georg von Bothmann.
TSAR: Nikolai I var Russlands hersker mellom 1825 og 1855. Her er han portrettert av Georg von Bothmann.

De Custine var, i likhet med von Herberstein, en aristokrat og politisk konservativ. Han mislikte spesielt den borgerlige og liberale (for datiden) ordenen i hjemlandet Frankrike i 1830-årene, kjent som julimonarkiet. Han håpet å finne en konservativ utopi i Russland, med en godartet absolutt monark, et lojalt aristokrati og ydmyke, men velstående vanlige mennesker.

Han ble bittert skuffet. «Her hersker en uinteressert og ubevisst servilitet», skrev han i sitt aller første notat om turen. De Custine fikk inntrykk av at alle i Russland var slaver. Tsaren, mente han, behandlet ikke adelen bedre enn adelsmenn behandlet sine livegne. Adelsmenn og livegne virket for ham alle underdanige og uten selvtillit. Ingen hadde noen grunnleggende rettigheter, og vilkårligheten hersket overalt.

Tolket som vilt og barbarisk

De Custines bok ble raskt ekstremt populær i Vest-Europa. Den var forbudt i Russland, men de som var interessert klarte å lese den likevel. Hvis de Custines arbeid ikke skapte forestillingen om Russland som en «underdanig nasjon», spredte det absolutt ideen bredt.

For von Herberstein, de Custine og deres lesere i Vesten og i Russland, var det mest slående aspektet ved den «underdanige nasjonen» tilstanden til den russiske adelen.

Diskusjoner om russernes «underdanighet» handlet ikke om livegnes rettigheter, men var i stedet kritikk av Russlands herskende klasser. Slik vesteuropeerne så det, hadde landet ikke noe ekte aristokrati som kunne beholde sin frihet, velvære og status uavhengig av monarkens ideer.

Som den amerikanske historikeren Marshall Poe bemerker, var dette klassisk «eksotisering». Reisende til Russland brukte sine sosiale normer som standard, tolket ethvert avvik fra normene de fant i Russland som bevis på at landet var vilt og barbarisk.

Poe og andre historikere har tatt seg bryet med å forklare hvordan forskjellene mellom sosiale strukturer i Russland og vesteuropeiske land dukket opp. I likhet med tidlige reiseskribenter, som von Herberstein og de Custine, har de fokusert på hvorfor aristokratiet oppførte seg så annerledes i Russland sammenlignet med Vest-Europa.

To forskjeller mellom Russland og Vest-Europa

Det er to grunnleggende forskjeller mellom Russland og Vest-Europa i den keiserlige perioden, mener forskerne:

I Vesten ble det militære etablissementet omdannet til et aristokrati da kriger sluttet å være en permanent tilstand mellom statene. I Russland skjedde dette først på 1830-tallet, perioden da de Custine besøkte landet.

Klimaet gjorde også forholdene for å drive jordbruk i Russland vanskelige. Det førte til at landet produserte svært lite overskudd av mat. Russiske myndigheter måtte derfor ta i bruk strenge tiltak for å samle inn produksjon fra bøndene og omdirigere dem til statens behov.

Uansett, ideen om Russland som en «underdanig nasjon» fikk sitt eget liv for lenge siden. Walter Smith, USAs ambassadør til Sovjetunionen under den kalde krigens første periode på 50-tallet, beskrev de Custines bok som «den største studien av Sovjetunionen som noen gang er skrevet».

Den russiske imperialismen

Tanken om «underdanige nasjoner» oppsto i vesteuropeisk tankegang under kolonitiden. Som forskere har vist, den mest kjente er Edward Said, brukte europeiske intellektuelle, politikere, kunstnere og pedagoger generasjoner på å utforme og forsterke ideen om at de kulturene som de så som minst lik europeisk kultur, enten var mindre avanserte enn eller naturlig underordnet Europa.

KRITISK: Palestina-aktivist og forfatter Edward Said (t.v.) sammen med Ibrahim Abu-Lughod under en pressekonferanse i 1988.
KRITISK: Palestina-aktivist og forfatter Edward Said (t.v.) sammen med Ibrahim Abu-Lughod under en pressekonferanse i 1988.

Innebygd i den hierarkiske oppfatningen av nasjoner og kulturer er ideen om at visse gruppe mennesker har medfødte, uforanderlige egenskaper som skiller dem fra andre grupper.

Noen kulturer bruker noen ganger uttrykket «en underdanig nasjon» om seg selv for å unnskylde egen maktesløshet eller for å rettferdiggjøre egne maktstrukturer. Det gir autoritære ledere og eliter muligheten til å si: «Se, disse menneskene er underdanige, de er ingenting uten en sterk hånd».

Noen ganger har Russland vært gjenstand for Europas «underdanige» blikk, men like ofte har Russland vendt sitt «andre»-blikk mot ikke-russiske folkegrupper og kulturer: Baltikum, Ukraina, Kaukasus og i Sentral-Asia, alle områder som på et eller annet tidspunkt har vært innlemmet i det russiske riket og senere i Sovjetunionen.

Russlands fullskala invasjon av Ukraina har fått noen av Putins motstandere til å ta russisk imperialisme på alvor. Forskere, forfattere, kunstnere og aktivister fra Russlands naboland har for lenge siden forstått den russiske imperialismen.

Et mangfoldig samfunn

Likevel viser flere studier at russere i dag deler mange av de samme verdiene som sine naboer. Data fra European Social Survey antyder at flertallet av russere (54 prosent av de som ble spurt) er orientert mot individualisme. Det er en større andel enn i Spania (45 prosent) og Tyskland (26 prosent), og ingen kaller disse to nevnte landene for «slavenasjoner».

Inglehart-Welzels kulturelle kart fra forskningsprosjektet med navnet World Values Survey, viser at russere først og fremst omfavner sekulære verdier (og ikke de halvmystiske «tradisjonelle» verdiene Putin insisterer på). Nest viktigst for russere er verdien av å overleve, altså anstendige lønninger og arbeidsforhold. I denne sammenhengen er russiske borgere kulturelt nærmere innbyggere i Ukraina, Latvia, Serbia og Albania.

Utover dette er det russiske samfunnet mangfoldig, med verdier som varierer mellom og innenfor ulike grupper. Flere hundre etniske og kulturelle grupper har Russland som sitt hjem, og å kalle alle disse for «russiske slaver» er på en måte å gjenta Kremls imperie-narrativ om homogeniteten i det russiske samfunnet.

Så hvorfor har ikke russerne for lengst kvittet seg med Putin?

Dette er komplisert. Men det å være en «underdanig nasjon» er helt klart ikke årsaken til at Putin fremdeles regjerer. Det er en dårlig forklaring fordi det er en forenkling.

Eksistensen av autoritært lederskap i et land er ikke bevis på et folks «underdanighet». Likevel, når folk kaller russere for en «underdanig nasjon», mener de oftest at borgerne i Russland ikke synes å ønske seg frihet.

For russere protesterer. Problemet er at endringene som kommer fra disse protestene for øyeblikket ikke er så store som mange hadde forventet. Mikhail Bakunin, anarkisme-teoretiker, mener russisk historie er «et uendelig arbeiderklasseopprør mot staten». Eksemplene på arbeider- og bondeopprør er tallrike. Så kom to revolusjoner, flere arbeiderprotester under sovjettiden og de millioner av menneskene som tok til gatene mot slutten av 1980-tallet og starten av 90-årene for å demonstrere mot kommunistmakten.

Økt protestrisiko

I Russland har antallet personer som protesterer mot Putins regime vokst jevnt og trutt til tross for at staten i samme periode har slått hardere ned på all opposisjon og kritikk. De senere år har vist flere grasrotbevegelser som har tvunget styresmaktene til å snu: Innbyggerne i Arkhangelsk fylke klarte i 2019 å stanse byggingen av en søppelfylling i et skogsområde nær togstasjonen Sjies.

Planen var å deponere store mengder søppel fra Moskva. Aktivister i Basjkortostan i Ural klarte å hindre utbygging av et gruveprosjekt, mens innbyggere i Jekaterinburg klarte å forhindre at det ble bygget en kirke på et av byens siste grøntområder.

PROTEST: En demonstrant som protesterte mot mobilisering til Ukraina-krigen føres vekk av russisk politi i St. Petersburg 24. september 2022.
PROTEST: En demonstrant som protesterte mot mobilisering til Ukraina-krigen føres vekk av russisk politi i St. Petersburg 24. september 2022.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 tok russere til gatene og protesterte både mot regimet og krigen. Dette på tross av at risikoen for å protestere i Russland har økt mange ganger siden Putin først kom til makten i 1999.

Ifølge tall fra menneskerettighetsprosjektet OVD-Info var det bare 25 dager i 2022 der det ikke ble foretatt politisk motiverte arrestasjoner i Russland. Det viser at folk protesterte, på den ene eller andre måten, i praksis hver eneste dag. Og protestene har tilspisset seg: Russere blir nå dømt for å sette fyr på militære vervekontor og for å sabotere jernbanespor.

Faktorer for regimeskifte

Men alt dette har åpenbart ikke vært nok til regimeskifte. For at det skal skje, må flere faktorer samsvare, ifølge den amerikanske sosiologen Jack Goldstone. Han er ekspert på sosiale bevegelser.

  • Økonomiske problemer.

  • Splittelse blant eliten.

  • Tallrike protester.

  • Et klart høyere mål som kan samle både «vanlige» demonstranter og eliten.

  • Gunstige internasjonale forhold.

Personer som vurderer protestene i Russland som mislykkede, bruker ofte erfaringene fra andre post-sovjetiske land som sammenligning: Ukraina, Georgia, Armenia og Kirgisistan.

Hvis demonstranter fikk til regimeskifte der, hvorfor skulle det være umulig for oss russere? Goldstone-modellen har sine kritikere, men den er nyttig for å kunne svare på dette spørsmålet. I Ukraina i 2014 var det en klar splittelse og uenighet blant eliten. Demonstrasjonene hadde også en klar idé som samfunnet kunne samles rundt og opposisjonen hadde støtte fra det internasjonale samfunnet.

Ingenting av dette eksisterer i Russland, i hvert fall ikke ennå. Det er fortsatt relativt få protester, og prisen demonstranter betaler er for høy. Myndighetene har enorme ressurser til å bruke på sikkerhetsapparatet. Harde internasjonale sanksjoner har så langt ikke ført til en økonomisk krise. De russiske elitene har heller ikke delt seg i fraksjoner. De er for øyeblikket samlet rundt Putin.

En ubehagelig trend

Den russiske opposisjonens mål for tiden, som er å avslutte krigen i Ukraina og fjerne Putin fra makten, høres abstrakt ut for mange russere. Minnene om kaoset som fulgte etter Sovjetunionens kollaps på 1990-tallet gjør dem engstelige for slike tanker. Så kan man legge til det faktum at mange russere er materielt avhengige av staten. Andre er helt enkelt apolitiske. Og det internasjonale samfunnet har åpenbart ingen hast med å hjelpe verken opposisjonskrefter eller vanlige folk i Russland.

Tvert imot blir sanksjoner som påvirker ordinære russiske borgere direkte (for eksempel innenfor banksektoren) strammet inn.

Til slutt er det også noen globale trender som arbeider imot den russiske opposisjonen. Protester i det hele er blitt en mindre effektiv metode for innbyggerne, fordi nye teknologier gjør det enklere for diktatorer å distribuere statspropaganda og å slå ned på demonstranter.

Og selv om alle Goldstones faktorer skulle dukke opp i Russland, er det fortsatt ingen garanti for at Putins regime vil falle. Erica Frantz er forsker ved University of Michigan i USA og ekspert på autoritære regimer. Hun mener personlige autokratier som Russland, er de typer autoritære regimer som har minst sannsynlighet for å utvikle seg til et demokrati. Slike regimer faller bare når lederen dør, mener Frantz.

Frantz' forskning avdekker en annen ubehagelig trend: I land som Russland, der en personlig leder har vært ved makten i mer enn 20 år, er det 80 prosent sjanse for at en ny og lignende leder vil ta over og videreføre diktatorens arv.

Det er vanskelig å finne noe oppmuntrende å si om Russland på kort sikt. Bortsett fra at tilstedeværelsen av en diktator ikke beviser et folks «underdanighet», akkurat som at fraværet av en diktator ikke beviser folks «uavhengighet».

Mennesker og nasjoner er verken født underdanige eller uavhengige. Det er lett å gi opp i møtet med et diktatur og anta at dets borgere er programmert til lydighet. Begrepet «en underdanig nasjon» er det enkleste mulige svaret på en rekke komplekse spørsmål. Men dette svaret er også en lissepasning til nåværende og fremtidige diktatorer. Hvis du innrømmer at det finnes «underdanige nasjoner», må du tross alt innrømme at diktatorene gjør alt riktig.

Meduza er en anerkjent, uavhengig russisk nettavis, stiftet av journalister som måtte rømme Russland etter annekteringen av Krim i 2014. Meduza publiserer på russisk og engelsk og dekker krigen i Ukraina tett. Meduza fikk Fritt Ords pris for 2022. Forsvarets forum har tillatelse til å republisere Meduzas artikler på norsk. Oversatt av Amund Trellevik.

Powered by Labrador CMS