Stoler vi på Nord-Korea?

​I skrivende stund ser det ut til at vi får et toppmøte mellom USAs president og Nord Koreas diktator. Utenkelig for ganske kort tid siden, hvor «en militær løsning» ble luftet av den amerikanske presidenten, med en forventelig kaskade av skjellsord og trusler som svar fra Pyongyang. Kan Trump levere en avtale med Kim, som tidligere amerikanske presidenter har måttet oppgi, og hvis så, vil en avtale holde? Er tredje generasjon Kim annerledes enn far og bestefar?

Dels er det grunn til å tro det. Kim har gitt uttrykk for at hans ambisjon var å bedre levevilkårene for befolkningen i landet. Om denne ambisjonen skyldes at han og søsteren har en del erfaringer og opplevelser i Europa, kan vi bare gjette om. Men det er temmelig sikkert at han har akseptert at det vil være umulig å realisere denne ambisjonen uten en åpning mot omverdenen. Det er også ganske sikkert at han er fullt klar over at denne åpningen forutsetter en alvorlig bedring av forholdet til USA.

Hva skal til for at toppmøtet lykkes? Som situasjonen tegner seg nå må partene forberede et kompromiss. Kim må være villig til å diskutere full atomavrustning, og Trump må være villig til å utvide avtalen til å gjelde hele Korea-halvøya. Kim må akseptere et internasjonalt kontrollregime, og Trump må akseptere at det vil være grenser for hva kontrollørene får lov til å kontrollere, og hvor.

Begge parter må ta hensyn til den annens vitale interesser, og især må de, likesom i avtalen tidligere i år mellom Nord og Sør Korea, presentere en katalog av realiserbare prosjekter som kan overbevise både koreanerne og resten av verden om at man nå er på rett vei. Og endelig må begge parter la den andre få lov til å sole seg i at «dette er min seier», og jobbe hardt for å legge fortiden bak seg.