Milliardsynsingen

Det er et historisk faktum at våre politiske myndigheter aldri har fulgt sine egne forsvarsplaner. Uavhengig av om vi har vært et lutfattig eller et søkkrikt land, og uavhengig av om vi har stått overfor en synlig trussel eller ikke, er det eneste sikre med norske forsvarsplaner at de ikke blir gjennomført. Slik har det vært siden 1814, og slik vil det fortsette å være. Forsvarsplanlegging i Norge har altså mye til felles med å pynte juletre. Det er noe seremonielt og trygt over det, men noe praktisk utbytte utover det forventer ingen.

Så hva er det som engasjerer så sterkt med denne repetisjonsøvelsen knyttet til norsk forsvarsplanlegging? Hva er det som gjør at hele dette sirkuset settes i sving så fort våre forsvarspolitikere begynner å sveive på lirekassen?

Den åpenbare grunnen er selvfølgelig at forsvarsplanlegging handler om fryktelig mye penger. Et hav av penger. Og da primært ikke penger til forsvar, men til alt mulig annet. Forsvarsbudsjettet blir ofte sammenliknet med en forsikringspremie. Forsikring er noe de fleste av oss er villige til å betale for selv om vi håper at vi aldri skal få bruk for den. Men om sannsynligheten for at forsikringen noen gang skal komme til anvendelse er nær null, er også betalingsviljen tilsvarende liten. De færreste av oss er interessert i å betale for å forsikre oss mot noe som aldri vil skje. Det er her livsforsikring med sparedel kommer inn. Det er et produkt for dem som frykter at de kan komme til å leve så lenge at forsikringen ikke kommer til anvendelse. For at pengene som er betalt i forsikring ikke skal være helt bortkastet, får man altså noe av det igjen om man holder koken lenge nok. Slik fungerer også forsvarsbudsjettet. 

Om alle pengene over forsvarsbudsjettet går til rene operative behov, vil hver krone være bortkastet om det viser seg at ingen hadde tenkt å angripe oss uansett. 

Derfor har også forsvarsbudsjettet en «sparedel». Forsvarsbudsjettets sparedel består av alt det fine vi får for forsvarsbudsjettets penger som ikke har med forsvarsevne å gjøre, som for eksempel spredt bosetting, omsetning på den lokale kolonialforretning, korpsmusikk og bevaring av militært kulturlandskap, for å nevne noe. Det er denne delen man slåss så steinhardt om. Ingen lokalpolitiker kan sitte stille å se på at milliardene havner i nabokommunen, og ingen admiral kan sitte stille å se på at milliardene havner hos en konkurrerende forsvarsgren, og ingen journalist med interesse for temaet kan sitte stille når alle andre løper rundt som hodeløse høns.

Faren er at om alle pengene går til denne sparedelen og ingenting til forsikringsbiten, har vi ingen forsikring om uhellet skulle være ute. Vi har fått mye fint for pengene langs veien, men har ingenting å forsvare oss med om det behovet skulle dukke opp.

Den andre og litt mindre åpenbare grunnen til at sesongbasert forsvarsdebatt virker så tiltrekkende på mange, er at kunnskapsfeltet synes så diffust. Siden forsvars- og sikkerhetspolitikk i bunn og grunn har med andre mennesker å gjøre, det vil si både allierte og potensielle motstandere, er det vanskelig å si med sikkerhet hva som faktisk virker. Hvordan vet vi egentlig hva som virker mest avskrekkende på en mulig angriper? Og hva vet vi egentlig om hvilke tiltak som virker best om avskrekkingen skulle svikte?Og hvordan vil våre nære allierte faktisk reagere om vi skriker om hjelp?

Faktisk vet vi ganske mye om slike spørsmål også, men for folk flest forekommer det mer opplagt at de som bygger skyskrapere eller transplanterer hjerter, besitter en dypere og sikrere kunnskap enn det offiserer og forsvarsplanleggere gjør. Derfor kan folk med liv og lyst kaste seg inn i debatten uten å frykte at noen vil konfrontere dem med manglende sakkunnskap eller fravær av dypere forståelse for temaet som drøftes.

Mannen som har sittet lengst som speaker i Representantenes hus i USA, demokraten Sam Reyburn, måtte derfor ved et tilfelle minne sine politiske kolleger om følgende: «Hvis ikke general Marshall kan mer om dette enn meg, har vijaggu kastet bort mye penger på militær utdanning gjennom alle disse åra.» Det er tvilsomt om han noen gang fant grunn til å si det samme om bilmekanikere eller brokonstruktører. Det er opplagt at de kan noe som vi andre ikke kan.

Spørsmålet er: Må det være slik? Er militærfaget, og forsvars- og sikkerhetspolitikk mer generelt, så dårlig fundamentert i alminnelige vitenskapelige og logiske prinsipper at vi bare må finne oss i at alle argumenter tilsynelatende veier like tungt? Jeg er naturligvis av en annen oppfatning, og mitt bidrag i sakens anledning er boken «Forsvaret – et kritisk blikk fra innsiden». Jeg tviler på at alle som leser den, er enig i alle mine analyser og konklusjoner. Det er heller ikke hensikten.

Hensikten med boka er å bringe mer lys og luft inn i forsvarsdebatten samt å se mer prinsipielt på disse spørsmålene enn det lokaliserings- og nedleggelsesdebatter tillater. 

Om den også skulle fremprovosere en ny tanke i leserens hode, er det ytterst gledelig, og nødvendig. Det er det bøker er ment å gjøre.

Forsvarets utvikling er for viktig til å overlates til heseblesende debatter på TV, betalte meningsbærere og konspirasjonsteoretikere alene.​​