Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I november 2016 ba Forsvarssjefen meg om å lede utredningen av fremtidens landmakt. Oppdraget er både spennende og krevende. Spennende fordi jeg i hele mitt yrkesaktive liv har vært en del av landmakten, og krevende fordi temaet er komplekst og engasjerer mange.
Annonse
Utredningen tar utgangspunkt i den nylig vedtatte langtidsplanen for Forsvaret. Der ble det tatt en rekke beslutninger som er førende for hvilket forsvar vi skal ha. Det ble ikke besluttet store endringer innenfor landmakten, men regjeringen skal komme tilbake til dette spørsmålet når statsbudsjettet for 2018 legges frem.
Har styrkene tilstrekkelig mobilitet? Er logistikken tilpasset behovet? Er brigaden tilstrekkelig robust? Hva gjør våre allierte og våre naboer?
Spørsmålene er mange. Samtidig ligger det en del premisser i bunnsom vi er nødt til å ta inn over oss, gitt Norges geografi og geostrategiske plassering.
Vi er nødt til å finne løsninger som fungerer best innenfor norske rammebetingelser.
En forutsetning for å kunne lykkes med utredningen er tilgang på riktig kompetanse. Jeg har vært så heldig å få med meg særdeles erfarne og kompetente offiserer og sivile eksperter i arbeidsgruppen. I tillegg har forsvarssjefen etablert en referansegruppe som vil gi oss fagkompetanse som ikke er reflektert i arbeidsgruppen. Vi bygger på en rekke tidligere utredninger og analyser som har gått grundig inn i ulike temaer. Arbeidsgruppen har også tilgang til det store apparatet som arbeidet med både Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) og den nye langtidsplanen for Forsvaret (LTP).
Jeg er derfor trygg på at vi skal levere godt funderte anbefalinger, selv om tidsrammen er ganske stram. Den norske landmakten har fortsatt en ikke ubetydelig størrelse: alt i alt cirka 42 000 kvinner og menn. Fire femtedeler av landmakten består av lokalt tilhørende personell og har kort reaksjonstid, er svært lett bevæpnet og er i stor grad bundet til vakthold og sikringsoppgaver. Den siste femtedelen har vesentlig større slagkraft og er ikke bundet i faste oppdrag. Omtrent halvparten av disse er i realiteten under opplæring. Det gir store begrensninger i hvordan styrkene kan anvendes.
Landmakten har ingen eller begrenset strategisk mobilitet.
Styrkene kan naturligvis flyttes over store avstander, men det tar for lang tid. Sett i lys av dagens sikkerhetspolitiske utfordringer kan det være klokt å se etter alternativer til denne innretningen.
I mandatet til utredningen åpnes det opp for å se om dagens innretning av hær og HV er optimal.
Arbeidsgruppen kommer til å gå grundig inn i denne problemstillingen for å forsøke å finne løsninger som styrker landmaktens evne til å håndtere hele oppgavespekteret.
Praktiseringen av dagens vernepliktsordning må også vurderes.Verneplikten ligger fast, men kan systemet forvaltes bedre? Det er naturlig å se på både utdanningen og bruken av vernepliktige gjennom hele vernepliktstiden, med tanke på kostnader og militær effekt. I arbeidet med å forbedre landmakten må spørsmål omkring logistikk få en sentral plass. Det hjelper ikke å ha personell og materiell på plass hvis vi for eksempel ikke makter å tilføre ammunisjon og drivstoff. Et annet forhold er at unødig kostbare logistikkløsninger går på bekostning av kampkraft. Det kan dreie seg om distribusjonsløsninger eller kompleksitet i materiellparken som i sin tur gir unødig store levetidskostnader.
Forsvarssjefen har gjort det klart at det er sjef Hæren og sjef Heimevernet som er hans nærmeste rådgivere når det gjelder landmakten. Det er derfor viktig at utredningen forankres godt i både Hæren og i Heimevernet. Vi har allerede hatt flere gode og konstruktive møter med dem. Landmaktutredningen treffer hele forsvarssektoren. Den angår hele befolkningen. Det handler om hvordan vi skal forsvare landet vårt.
Det er en klar forventning fra oppdragsgiver om at dette skal være en åpen og inkluderende prosess,og jeg skal gjøre mitt beste for å innfri disse forventningene.
Brigader Aril Brandvik leder arbeidet med landmakutredningen.
