Den mektige nordlendingen

​Dette innlegget sto først på trykk i nordnorskdebatt.no.
Les tilsvaret til forsvarsminister Frank Bakke-Jensen her. 

I anledning av at Nordlys har kåret forsvarsminister Frank Bakke-Jensen til Nord-Norges mektigste i 2017, hadde avisen torsdag 28. desember et lengre intervju med statsråden. Der fant de også plass til å avlegge undertegnede et lite besøk. Som filosof og offiser har jeg nemlig kommet i skade for å mene noe offentlig om sider ved landets forsvarsevne som har falt statsråden tungt for brystet. Selve saken er interessant nok, men ikke tema her.

Tema her er statsrådens holdninger til kunnskap. I intervjuet feller han nemlig følgende dom: «han som løftet debatten er forsker og oberstløytnant, men på dette feltet har han aldri forsket. Han viser heller ikke til annen publisert forskning. Altså synser han.» Dette utsagnet er problematisk av tre grunner, og bør derfor ikke få stå uimotsagt.

I statsrådens verden finnes det kun forskningsbasert kunnskap eller synsing.

Hvis vi tenker på hvilke oppgaver Forsvaret er satt til å løse, er det ganske opplagt at praktisk erfaring vunnet gjennom et langt og variert yrkesliv er gull verdt. At statsråden plasserer slik kunnskap i kategorien «synsing», oppfattes derfor ikke kun som merkelig, men som nedlatende og ganske trist. Spesielt troverdig er det heller ikke, for alt i statsrådens neste setning refereres det til militære erfaringer. Statsråden forbeholder seg altså retten til selv å støtte seg på annet enn kun publisert forskning eller synsing, en mulighet vi andre åpenbart er avskåret i fra.

Naiv. For det andre signaliserer statsråden en nærmest rørende naiv holdning til «publisert forskning.» Alle som er involvert i forskning, både på leverandør og på brukersiden, vet at mye av det som publiseres av forskning ikke er spesielt vanntett eller gjennomtestet. Dagens publiseringspress innenfor akademia gjør at det er mye halvtenkt som blir offentliggjort. I møtet med publisert forskning bør man derfor ikke skru av sin kritiske sans. Tvert imot. Det ligger også i vitenskapens natur at mye av det som publiseres viser seg over tid å være feil. Man publiserer interessante funn og hypoteser selv om man ikke med sikkerhet kan vite at de er riktige.

At statsråden og hans nærmeste folk ikke viser særlig forståelse for forskningens karakter og begrensninger bør imidlertid ikke overraske oss.

Det er en viktig, men ofte undervurdert måte som forskning og fag drives fremover på, ved at folk tar feil på nye og mer tankevekkende måter enn før. Men det fordrer, selvfølgelig, at det er lov å fremme oppfatninger som ikke alle deler. At statsråden og hans nærmeste folk ikke viser særlig forståelse for forskningens karakter og begrensninger bør imidlertid ikke overraske oss. Det er selvfølgelig ikke på grunn av sine publiserte forskningsresultater at Bakke-Jensen har fått jobben sin.

Lite tillit. For det tredje vitner statsrådens engasjement i saken om at han og hans folk heller ikke stoler på at akademias vanlige mekanismer vil virke i denne saken. Normalt har nemlig moderne vitenskap få problemer med å slå ned på sjarlataner og villfarne kjettere uten hjelp av statsråder og andre øvrighetspersoner. Statsråder bruker derfor normalt tiden sin på viktigere ting enn å rette hjemmeleksene til forvirrede oberstløytnanter. Bakke-Jensens engasjement i saken antyder derfor at dette ikke handler om forskning og vitenskap i det hele tatt, men om politikk. Statsrådens implisitte budskap er at når det kommer til hellige kuer og tabuer skal folk holde seg unna, uavhengig av hvor dårlig begrunnet deres standpunkter er.

I politikken er det som kjent mye som er viktigere enn sannheten. I krig og militære operasjoner derimot, kan slike holdninger som statsråden legger for dagen få fatale konsekvenser. At statsråden finner det ubehagelig å snakke om vanskelige ting, og heller vil dreie debatten over på person, er helt forståelig, men det er helt uakseptabelt at han skyver regningen over på Forsvarets kvinner og menn, som på et eller annet tidspunkt kan komme til å måtte betale dyrt for organisasjonens selvpåførte dumheter. Selvfølgelig må vi kunne diskutere alle sider ved landets forsvarsevne, noe annet vil være uansvarlig og profesjonsdrepende. Men om det er slik at man får selveste statsråden, og i dette tilfellet Nord-Norges mektigste mann, på nakken om man lufter bekymringer som ikke er i tråd med vedtatt politikk, legger statsråden bånd på debatten som Forsvaret neppe er tjent med på sikt. 

Selvfølgelig må vi kunne diskutere alle sider ved landets forsvarsevne, noe annet vil være uansvarlig og profesjonsdrepende.

Hvis han faktisk mener at dette ikke handler om politikk, hvorfor lar han ikke da debatten få spille seg ut, uten personkarakteristikker, slik at det beste argumentet til slutt vinner?

Forsvarsministerens jobb er å gjøre Forsvaret så effektivt som mulig med de ressurser som stilles til hans rådighet. En viktig del av dette er å sørge for et godt klima for frimodig debatt og kreativ kunnskapsutvikling. I dette bildet er statsråden den øverste politiske ansvarlige som sammen med resten av regjeringskollegiet er satt til å fatte politiske beslutninger. Han er derimot ingen überprofessor som kan diktere hva folk skal bekymre seg for. Siden statsrådens eget departement synes ute av stand til å fortelle ham det, har jeg her gjort et fattig forsøk på nettopp det, vel vitende om at det neppe venter hverken skryt eller medaljer for en slik selvoppofrende innsats.