Gammel og ny lærdom fra krigen i Ukraina

For to år siden skisserte jeg åtte lærdommer vi kan dra av krigen i Ukraina. Og selv om jeg advarte om at det var for tidlig å komme med noen sikre spådommer, har de stått seg relativt godt.

Da Russlands president Vladimir Putin ga ordre om invasjonen av Ukraina i februar 2022, så han for seg at hovedstaden Kyiv raskt ville bli inntatt og regimet byttet ut – ikke ulikt det Sovjetunionen gjorde i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. Men krigen herjer fortsatt, og ingen vet hvordan den vil ende.

Hvis man ser denne konflikten som Ukrainas «uavhengighetskrig», fremfor å legge for stor vekt på grenser, har ukrainerne allerede seiret. Putin benektet at Ukraina var en egen nasjon, men hans fremferd har bare styrket ukrainernes nasjonale identitet.

Hva annet har vi lært? 

For det første: 

Gamle og nye våpen utfyller hverandre. Til tross for den vellykkede bruken av antistridsvognvåpen i forsvaret av Kyiv i starten av krigen, advarte jeg – korrekt – om at det kunne være forhastet å proklamere at dette var «slutten på stridsvogner». Etter dette forflyttet kampene seg fra forstedene i nord til slettelandskapet øst i Ukraina. 

Men jeg forutså ikke hvor effektive droner ville være som antistridsvogn- og antiskipsvåpen. Jeg forventet heller ikke at Ukraina ville være i stand til å drive den russiske flåten ut av den vestlige halvdelen av Svartehavet. (Artilleri og miner har også spilt en viktig rolle ettersom konflikten har utviklet seg til å bli en skyttergravskrig à la første verdenskrig.)

For det andre: 

Atomavskrekking fungerer, men det avhenger mer av relative interesser enn av kapabiliteter. Vesten har blitt avskrekket, men bare til en viss grad. Putins atomtrussel har fått Nato-land til å avstå fra å sende soldater (men ikke utstyr) til Ukraina. 

Nyheter

Rekker en hånd til Ukraina: – En bro til medlemskap

Men årsaken til dette er ikke at Russland har en overlegen atomkapabilitet; snarere er det fordi Putin har betegnet Ukraina som avgjørende for Russlands nasjonale interesser, mens vestlige lands myndigheter ikke har gjort det. Samtidig har Putins atomtrusler ikke forhindret Vesten fra å forsyne Ukraina med stadig nye typer våpen. Og Vesten har så langt avskrekket Putin fra å angripe Nato-land.

For det tredje: 

Gjensidig økonomisk avhengighet forhindrer ikke krig. Enkelte tyske politikere antok at det ville være så kostbart å kutte handelsforbindelsene med Russland at ingen av partene ville tillate åpne fiendtligheter. Men selv om økonomisk avhengighet kan øke kostnadene ved å gå til krig, forhindrer ikke de økonomiske båndene nødvendigvis krig. 

Mer spesifikt: Dersom den ene parten er mer økonomisk avhengig av den andre, kan dette brukes som et våpen av parten som er minst avhengig.

For det fjerde: 

Sanksjoner kan øke kostnadene, men de avgjør ikke utfallet på kort sikt. Husk at CIA-direktør William Burns møtte Putin i november 2021 og advarte – til ingen nytte – om forestående sanksjoner dersom Russland invaderte Ukraina. 

Putin tvilte sannsynligvis på at Vesten kunne opprettholde en global enighet om sanksjoner, og der fikk han rett. Olje er en utbyttbar råvare, og mange land – ikke minst India – er mer enn villige til å importere rabattert russisk olje fraktet av en irregulær flåte av tankskip.

Likevel, som jeg forutså for to år siden, ser det ut til at Kinas bekymringer for å bli viklet inn i sekundære sanksjoner har satt noen begrensninger på landets støtte til Russland. Selv om Kina har forsynt Russland med viktig teknologi som både kan brukes til militære og sivile formål, har Kina avstått fra å sende våpen. Gitt dette blandede bildet, vil det ta tid før vi fullt ut kan vurdere de langsiktige virkningene av sanksjonene mot Russland.

For det femte: 

Informasjonskrigen gjør en forskjell. Moderne krigføring dreier seg ikke bare om hvilken hær som vinner, men også om hvilken fortelling som vinner frem. Da amerikanske myndigheter delte etterretning som avdekket Russlands invasjonsplaner, viste det seg å være en effektiv måte å avkrefte narrativet som Putin ønsket at europeere skulle tro på. 

Det bidro sterkt til vestlig solidaritet da invasjonen skjedde som forutsagt. Likeledes har Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj gjort en usedvanlig god jobb med å fremme landets historie i Vesten.

For det sjette: 

Både hard og myk makt betyr noe. Selv om hard makt trumfer den myke makten – basert på tiltrekningskraft – på kort sikt, er myk makt fortsatt svært viktig. Putin strøk i den myke makt-testen på et tidlig tidspunkt. De grusomme handlingene som ble begått av russiske styrker i Ukraina førte til at Tyskland til slutt avviklet Nord Stream 2 (gassrørledningen) – noe amerikanerne ikke klarte å oppnå gjennom mange års press. 

Zelenskyj har derimot satt sin lit til myk makt fra starten av. Ved å bruke sine ferdigheter som skuespiller til å presentere et attraktivt bilde av Ukraina, vant han ikke bare vestlig sympati, men sikret også leveranser av det militære utstyret som støtter opp om hard makt.

For det syvende: 

Cyberkapasitet er ikke en mirakelkur. Russland har brukt cybervåpen til å forstyrre Ukrainas strømnett siden minst 2015, og mange analytikere spådde at et cyber-lynangrep mot Ukrainas infrastruktur og statsapparat vil gjøre enhver invasjon til en fait accompli. 

Kronikk

Ukraina er ikke dømt til å tape

Selv om det har vært mange (rapporterte) cyberangrep under krigen, har ingen vist seg å være avgjørende. Da ukrainernes Viasat-nettverk ble hacket, begynte de å kommunisere gjennom Starlinks mange små satellitter. Med trening og kamperfaring har ukrainernes cyberforsvar og cyberangrep bare blitt bedre.

En annen lærdom er derfor at når en krig først har begynt, gir kinetiske våpen bedre presisjon og skadevurdering – til rett tid – for militære ledere enn cybervåpen gjør. Når det er sagt, kan elektronisk krigføring fortsatt forstyrre nettverket som er avgjørende for bruken av droner.

Til slutt: 

Krig er uforutsigbart. Den viktigste lærdommen fra krigen i Ukraina er en av de eldste. For to år siden forventet mange en rask russisk seier. Og for bare ett år siden var det store forventninger til en triumferende ukrainsk sommeroffensiv. Men som Shakespeare skrev for mer enn fire hundre år siden, er det farlig for en leder å gi klarsignal til krig – og slippe krigens hunder løs.

Troen på en kortvarig krig er besnærende. Putin forventet åpenbart ikke å kjøre seg fast i en krig som ingen ende ville ta. Han har klart å selge inn sin utmattelseskrig til det russiske folket som en «stor patriotisk» kamp mot Vesten. Men hundene han har sluppet løs, kan fortsatt snu seg rundt og bite ham.

Project Syndicate er en internasjonalt medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land. Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk. 

Teksten er oversatt fra engelsk av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2024. www.project-syndicate.org